Osestølen avdekker mangler og feil ved forvaltningen

I Hallingdølen 20.06 vies tre sider til sak vedrørende hyttetomt på Osestølen. Kommunen filleristar Sivilombudsmannen, heter det. Tomteeieren omtaler det som en Kafkaprosess. Saken var også omtalt i kronikk 23.06. Faktum i saken, som er at Sivilombudsmannen mener Fylkesmannen ikke har fulgt loven, får lite spalteplass.

Naturvernforbundet er enig i at prosessen har tatt unødvendig lang tid og at dette er uheldig. Saken har imidlertid avdekket forhold ved arealforvaltningspraksis som er mer alvorlig enn tidsløpet.  Da Sivilombudsmannen (SO) i første omgang uttalte seg, var det ikke ombudsmannen selv som ble filleristet, men ombudsmannen som formelig slaktet Fylkesmannens behandling i saken. Ombudsmannen avdekket ikke bare en, men en rekke feil.

At arealforvaltningen skjer etter prinsipper og lover som er vedtatt, mener vi er svært viktig. Fylkesmannen skal bl.a. påse at forvaltningen går riktig for seg. Ål kommune kaller det en fillesak, men er det en fillesak å fravike egne vedtatte planer når SO i tillegg avdekker at Fylkesmannens grunner for å gi dispensasjon er feil? Som Fredrik Holth og Gro Sandkjær Hanssen skrev i DN 21.06 har Stortinget hatt som klar intensjon at kommunene skal styre arealbruken med grunnlag i egne vedtatte arealplaner, ikke gjennom dispensasjoner. På bakgrunn av dette ble muligheten til å gi dispensasjoner i 2008 strammet inn. Dispensasjoner gis ofte av lokalpolitikerne i strid med faglige anbefalinger fra kommunens administrasjon og andre myndigheter, skriver Holth og Hanssen, hvilket også skjedde i saken om Osestølen. Er det da en fillesak?

Ål kommune har gjennom sin arealdel selv gjort en konkret vurdering av hvor det skal være tillatt å oppføre nye hytter og hvor det ikke skal være det. I tilfellet Osestølen har kommunen selv vedtatt at det ikke skal være tillatt å oppføre nye hytteenheter i dette området, noe som også er nedfelt i regional plan for Nordfjella. Disse planene har blitt til gjennom omfattende prosesser. Dette forbudet ble det søkt om dispensasjon fra. Det følger av plan- og bygningsloven (pbl) at en kommune ikke bør gi dispensasjon om en regional instans har uttalt seg negativt. I denne saken var det fire regionale instanser som uttalte seg negativt, likevel ga kommunen dispensasjon. To av disse ble hørt i saken først etter at vedtak var fattet. I motsetning til de fire andre instansene, herunder Fylkesmannen i Buskerud, mente Fylkesmannen i Oslo og Viken (FMOV) altså at dispensasjon kunne gis.

Videre er det bemerkelsesverdig at FMOV i tilfellet Osestølen og en annen sak i Ål kommune, som også gjaldt oppføring av hytte der det i i henhold til plan ikke er lov, bruker motstridende argumentasjon. I 2013 argumenterte Fylkesmannen med at den rene byggeinteressen ikke kan være en fordel i dispensasjonsvurderingen og at det ikke kan være noen sterk forventing om å få bygge på en tomt som er fradelt for 15 år siden. I tilfellet Osestølen, bare tre år senere, argumenterer den samme Fylkesmannen med at den rene byggeinteressen er en fordel i dispensasjonsvurderingen og at det er vesentlig at det gjelder en allerede fradelt tomt som da hadde vært fradelt i 25 år. Det er betimelig å stille spørsmål ved hvordan forvaltningen skal fremstå troverdig når samme forvaltningsorgan selv bruker motstridende argumentasjon.

Som administrasjonen i Ål kommune riktig påpeker, har SO presset Fylkesmannen oppi et hjørne. Det vitner om en Fylkesmann som fåfengt har forsøkt å finne argumenter for å gi dispensasjon, uten å klare å komme med relevante grunner som er innenfor de rammene lovverket setter. Dette fremgår tydelig av ombudsmannens uttalelser i saken. Naturvernforbundet er enig med kommunen i at Fylkesmannens vending med bruke treårsfristen er å anse som en simpel fluktrute fra hele saken. Kanskje innså Fylkesmannen selv til slutt, at det innenfor rammene av lovverket faktisk ikke finnes gyldige grunner til å gi dispensasjon i denne saken?

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at Naturvernforbundet ikke er i tospann med SO, slik bygningssjef og sektorsjef i Ål kommune hevder. SO er heller ikke et talerør for særinteresser, men er Stortingets kontrollorgan over forvaltningen. Etter Naturvernforbundets oppfatning, har ombudsmannen i denne saken nettopp utført sin oppgave og funnet at Fylkesmannens behandling i saken ikke er i tråd med loven. Det burde Ål kommune ta inn over seg, fremfor å hevde at SO ikke har sett hva saken egentlig dreier seg om.

For Naturvernforbundet i Buskerud,

Martin Lindal