Bukken, havresekken og skogbruket

Av Per Hallgren, Miljø- og kvalitetssjef og Olav Bjella, Organisasjonssjef Viken Skog

I en kronikk i Klassekampen 27.jaunuar 2020 kommer Martin Lindal, leder i Naturvernforbundet i Buskerud, med sterk kritikk og mange alvorlige påstander som omhandler Viken Skog. Han tegner et bilde av en uansvarlig næring som vi ikke kjenner oss igjen i, der han hevder at hverken næringen, forvaltningen eller påtalemyndighetene tar klager og anmeldelser på alvor.

Lindal henviser til at de klaget på mange saker om hogst de siste åra. Det er korrekt at vi mottar enkelte klager, men for å sette det i perspektiv, så gjennomførte Viken Skog over 4000 hogster bare i 2019. I perioden 2014-19 har Viken Skog i sum mottatt 48 henvendelser og klager som innebærer alvorlige avvik på sertifiseringsordningen. I snitt ligger antallet på ca. 2 promille av antall oppdrag.

Skogbrukets sertifiseringsordning PEFC er gjennomgående strengere enn lovverket. Selv om vi har relativt få alvorlige avvik tas alle alvorlig og får konsekvenser. Eksempelvis vil hogst i en av de ca. 70 000 nøkkelbiotopene som skogeierne i Norge frivillig har avsatt på sine eiendommer gi en reaksjon der verdien av tømmeret går til et veldedig formål, og at en biolog må hentes inn for å finne en erstatningsbiotop. Nøkkelbiotopens betydning for biologisk mangfold opprettholdes og skogeieren tjener ikke penger på det.

Det hevdes at fordi få klager og anmeldelser tas til følge av forvaltningen så skyldes det at de har andre briller på enn de selv.  Dette er sikkert riktig, men det betyr ikke at forvaltningen er uten faglig integritet.  Hvorvidt utforming av kantsoner, forvaltning av nøkkelbiotoper og hogst i tiurleiker er brudd på lover og forskrifter må nødvendigvis avhenge av faglig skjønn. At skognæringen og forvaltningsapparatet vurderer dette annerledes enn det Lindal ønsker er derfor ikke så rart. At påtalemyndighetene ikke har funnet grunnlag for å ta ut tiltale i noen av de anmeldte sakene som Lindal henviser til viser også at de vurderer alvorlighetsgraden annerledes.

Lindal er misfornøyd med svar fra Viken Skog på krav om innsyn i henhold til miljøinformasjonsloven. Dette er en sammensatt sak, der en av årsakene til at kravet ikke ble etterkommet var at Viken Skog var feil adressat. Spørsmål om innsyn berører også personlovgivningen og respekt for at det er skogeier som eier den informasjonen som ble etterspurt. Viken Skog vil så langt det er mulig være åpen om slike spørsmål, men må vurdere hver enkelt henvendelse for seg opp mot lovverket.  Hvis anke til miljøklagenemnda viser at vi har tatt feil så retter vi oss selvfølgelig etter dette.

I kronikken tegnes det et bilde av en næring som må underlegges mye sterkere styring og kontroll. Alt tømmer som omsettes i Norge er sertifisert etter PEFC standarden. Ingen andre land har en så omfattende sertifiseringsordning som det det norske familieskogbruket. Lindal sin påstand om at kontrollen er intern og mer et system for grønnvasking faller på sin egen urimelighet. Ale oppdrag dokumenteres og er underlagt både internkontroll og intern og ekstern revisjon, der den eksterne revisjonen gjennomføres av internasjonalt anerkjente sertifiseringsorganisasjoner.

Skogbrukslovens mangeårige prinsipp om frihet under ansvar virker etter hensikten. Skogbruk er en helårsaktivitet, og som næring har vi et ansvar å bidra til at skogsdriften gjennomføres med så få konsekvenser for biologisk mangfold som mulig.  Klimaendringene er sannsynligvis den mest alvorlige trusselen for det biologiske mangfoldet. Skogen som virkemiddel i klimakampen er tydelig formulert av FNs klimapanel, det samme har skogens betydning for verdiskapning og sysselsetning i bygdene. Hvilke alternativ til et aktivt skogbruk og dens bidrag til å skaffe bærekraftige, miljø- og klimavennlige produkter ser Naturvernforbundet?