Hogst i områder med høye nøkkelbiotopkvaliteter
Innlegget omhandler hogsten ved Dokkaløypa og i andre områder med høye nøkkelbiotopkvaliteter
Viser til artikkel i Drammens tidene 10. juni om klager på hogst ved Dokkaløypa og Viken Skog SA sitt tilsvar der.
Som Hallgren påpeker kan det medføre riktighet at det på et tidspunkt var uavklart hvordan en skal forholde seg til naturtyperegistreringer etter NiN-metodikken ved operativ planlegging . Men det er ikke relevant her. Standarden (som lovverket viser til) er klar på at det skal tas hensyn til truede naturtyper, som var tilfelle her. Den informasjonen ligger i den offentlige Naturbasen (som er en kartløsning man skal sjekke), uavhengig av hvilken metode som er benyttet. Disse resultatene ble gjort offentlig kjent omtrent et halvt år før hogsten. Det er mulig Viken Skog SA har dårlige rutiner slik at PEFC standarden og lovverket ikke blir fulgt.
I liene rundt Finnemarka finnes finnes flere svært viktige lokaliteter med kalkskog og «kalkbekkekløfter». Dette er en type skog som er naturlig sjelden og med et unikt artsmangfold. Man kan si at dette er en kjerneregion for denne type skog. Kalkskogene har lav vernedekning og annen form for beskyttelse. Samtidig er de under sterkt press pga utbygging og bestandsskogbruket. Det finnes flere hundre rødlistede og truede arter i slik skog. De fleste av disse artene har liten evne til å etablere seg på nytt i skog som er blitt flatehogget.
Av en eller annen grunn er disse naturtypene blitt dårlig fanget opp gjennom skogbruksnæringen sine egne systemer for både miljøregistreringer i skog (MiS) og bevaring gjennom deres tilhørende utvalgsprosess. I denne utvalgsprosessen bestemmes hva som skal bevares, og her har skogeiere og sertifikatholdere et stort handlingsrom. Det som bevares, dvs. nøkkelbiotoper, er på mange måter fundamentet for miljøsertifiseret tømmer. I Norge er dette i all hovedsak miljømerket PEFC. All annen type kartlegging er nesten alltid kun et kunnskapsgrunnlag for hva som skal bevares i skog. Slike registreringer gir nesten aldri en automtisk beskyttelse av et område, uansett hvor store miljøverdiene er, og selv om de er kartlagt i fagbiologer. Mens MiS kartleggingene stiller svært få krav til biologisk kompetanse hos de som gjør disse registreringene.
Når det gjelder den såkalte «lammesopp sonen» så er det høy sannsynlighet for at slike registreringer (truede arter) gjøres i viktige livmiljøer hvor det finnes mange andre rødlistearter. Det er dertfor svært viktig at miljøet dens blir bevart. Forskriften sier at det skal tas hensyn til viktige livsmiljøer. I dette tilfellet ble det flatehogd en eldre kalkgranskog med høye nøkkelbiotopkvaliteter rundt funnstedet. Hvordan kan skogbruket sies å være bærekraftig når det ikke engang gjøres en vurdering av livsmiljøene deres?
Også naturmangfoldloven sier at artenes økologiske funksjonsområder er relevant. Viken Skog SA påstår at de ikke kunne ta hensyn til funnet fordi det ble gjort etter at hogsplanleggingen var avsluttet, samtidig settes det igjen en såkalt hensynssone. Er ikke dette en form for «hensyn»?
Videre sier de at ekstern rådgiver ble kontaktet, og rådet var å sette igjen en liten sone. Denne sonen er også blitt merket med bånd i skogen. Mener Viken Skog at dette ikke er operativ planlegging? Hva er det da i så fall?
Uansett, loven gjelder ved alle skogbrukstiltak, også etter at Viken Skog SA og skogeier velger å avslutte planleggingen. Men det er naturligvis viktig med god planlegging for at loven skal bli fulgt. Planleggingen her minner mer om langsiktig, strategisk planlegging. Og som trolig ble gjort etter at offentlig kartlegging ble varslet i området. Forskrift om bærekratfig skogbruk § 5 viser til PEFC skogstandard her, på den måten at viktige livsmiljøer skal tas hensyn til i samsvar med retningslinjene. Der vises det til at det skal altså gjøres en vurdering av nøkkelbiotop av biolog. Eller mener Viken Skog SA at denne henvisning til skogstandarden ikke gjelder? Skogbruksnæringene er veldig flinke til å «reklamere» for at Norge har verdens strengste regelverk på dette området. De har også en setfiseringsordning som burde fange opp alvorlige brudd på standarden.
Reduksjonen av eldre, ikke flatehogd skog skjer raskt, og vi er på en måte inne i siste fase av denne omleggingen til bestandsskogbruket. Sett i lys av dette vil det være svært viktig at det gjøres en vurderinge av biolog med tanke på nøkkelbiotop, og at anbefalingene faktisk følges. At det tas tilstrekkelig hensyn. Dette er ikke blitt gjort ved hogsten rundt Dokkaløypa og flere andre hogster der Viken Skog SA er innvolvert. Naturvernforbundet i Buskerud kjenner faktisk ikke til en eneste sak hvor Viken Skog SA har gjort det riktig i slike tilfeller. Hensyn til kalkskog og annen rik bakkevegetasjon forutsetter at de ikke blir flatehogd, men hensynet innbærer likevel at man fortsatt kan utnyttte tømmeressursene.
Dersom miljøhensyn i skogbruket skal fungre etter intensjonen, så er det for det først svært viktig å kjenne til hvilke miljøverdier man har (kunnskapsgrunnlaget), og at de viktigste områdene/biotopene faktisk blir bevart. Dersom det svikter i begge disse leddene, så er det alvorlig. Særlig ille blir det når tømmerselskapene, som i dette dette og andre tilfeller, likevel ikke tar hensyn, til tross for at de nærmest får «servert kunnskapsgrunnlaget på et fat».
Naturvernforbundet i Buskerud, Martin Lindal