Stein Johan som er varamedlem i fylkeslagets styre, har svart på et innlegg i Jærbladet 16 januar fra Nils Melbø i Rogaland bonde- og småbrukarlag. Bondelagslederen går sterkt mot forbudet mot nydyrking av myr. Her er Stein Johan Warlands kommentar publisert i Jærbladet 4.februar:

Melbø hevder at myrenes verdi i CO2-regnskapet er overdrevet, at det ikke er en arealgruppe det er mangel på og at noen storstilt nydyrking av myr neppe er aktuelt. Myrenes betydning som både flomvern og leveområde for truede og sårbare arter blir ikke tatt med i betraktningen.

Myr er den naturtypen som kan lagre mest karbon. I norske myrer ligger det lagret karbon tilsvarende 950 millioner tonn karbon, og det tilsvarer Norges samlede utslipp av CO2 i 66 år.

Det er altså god grunn til å la myrene være i fred ut i fra et klimaperspektiv.

Flomdemper

Myr består i stor grad av levende og død torvmose, og torvmosen kan lagre vann tilsvarende ti ganger sin egen vekt. Dette betyr at myrene er i stand til å suge opp enorme mengder vann i perioder med mye nedbør, og gradvis frigi dette til naturen rundt i tørrere vær. Myrene er altså ikke bare svært viktige flomdempere, men de bidrar også til å dempe effektene av perioder med lite nedbør. Vi går en fremtid i møte som innebærer mer ekstremvær, og myrens evne til å dempe virkningene av både flom og tørke vil være viktigere enn noe gang.

Myrene er tilholdssted for mange arter som har spesialisert seg på å e i akkurat denne naturtypen, og de vil ikke kunne klare seg andre steder. Flere rødlistede arter er knyttet til myr, som for eksempel orkideen myrflangre, sommerfuglen emblas ringvinge og vadefuglen dobbeltbekkasin.

I tillegg til de direkte truede artene er myrene levested for en mengde andre planter, insekter og fugler. Noen lever hele livet sitt i tilknytning til myr, mens andre kan bruke myrene som rasteplass, eller som orrfuglen, som spillplass om våren.

Truede arter

De fugleartene som er knyttet til kulturlandskapet har lenge vært i sterk tilbakegang, og i et jordbrukslandskap som preges av stadig mer intensive driftsformer er det liten plass til vipe, storspove, åkerrikse, gulspurv og sanglerke.

Situasjonen for disse artene er svært alvorlig, og hekkebestandene av storspove og vipe er redusert med henholdsvis 45% og 75% de siste 15-20 årene, og tallene for mange av de andre typiske kulturlandskapsartene er like dystre. Dette er karismatiske, lett gjenkjennelige og folkekjære arter med stor opplevelsesverdi, og det vil være et enormt tap om vi mister dem.

Det råder enighet om at hovedårsakene til tilbakegangen for kulturlandskapets fugler er en kombinasjon av økende intensivering av landbruket og tap av våtmarksområder, heriblant myr.

Flere av kulturlandskapets en gang vanlige fugler er nå kategorisert som truede, og flere er på vei hvis nedgangen fortsetter.

For disse artene vil myrene og randsonen rundt være svært verdifulle fristeder, og mer nydyrking av myr vil være nok en spiker i kisten deres.

Myr overalt?

I et fuktig land som vårt kan det kanskje virke som om det er myr nærmest overalt, og det er riktig at en ikke skal lete lenge før en finner småmyrer og myrlendte områder, men de riktig store myrene i lavlandet og nær dyrket mark er det stadig lenger i mellom.

I løpet av de siste hundre årene har vi mistet en tredjedel av myrarealet grunnet nydyrking, uttak av torv og andre inngrep, og vi har kommet til et punkt der vi ikke kan miste mer. Det er mye lettere å ødelegge en myr enn å reparere den; enkelte av de store myrene våre er 8000 år gamle.

Selv om et forbud mot nydyrking av myr ikke sikrer at vi mister myrarealer i forbindelse med vei- og hyttebygging er det et steg i riktig retning, og det er i jordbrukslandskapet i lavlandet at myrene er under størst press og behovet for vern er sterkest.