Naturkrisa og naturvern. Vil kommunene ta ansvar?

Foto: SNL

[Norge sluttet seg i desember i fjor til naturavtalen som ble inngått i Montreal (Montreal-avtalen). Dette innebærer at vi skal verne og restaurere minst 30 prosent av våre arealer innen 2030. Avtalen omfatter alle arealer, både på land og til vanns.

Det som er bra er at Norge har påtatt seg å være en pådriver i arbeidet for naturavtalen. Vi er også gode til å vedta ambisiøse målsetninger. Dette gjelder på klimaområdet – og nå i forbindelse med naturavtalen.

Dette krever handling – utover det som er vist så langt.

Det er kommunene, som gjennom plan- og bygningsloven, bestemmer arealpolitikken i Norge – og med det langt på vei om Norge vil innfri forpliktelsene i Montreal-avtalen.

Dette betyr at vi trenger lokalpolitikere med kunnskap, om naturverdiene og om mulighetene i lovverket. Aller mest trenger vi politikere som har vilje og mot til å ta valgene som gjør at naturavtalen innfris.

Så langt har lokale politikere i liten grad kommet på banen.

Ofte ser vi at kartlegginger av naturverdier er utført av konsulenter engasjert av utbyggingsinteresser, og ikke av uavhengige faginstanser. Det gjelder både private og kommunale kartlegginger, og mange av dem holder derfor ikke faglige mål. Beslutninger fattes derfor på mangelfullt kunnskapsgrunnlag. Det kan ikke fortsette.

Et grelt eksempel i Telemark er reguleringsplanen på Bunestoppen i Bamble bestående av 120 boenheter med ny vei, brannstasjon mm. Planområdet består av verneverdig skog med meget viktig naturmangfold, og er et viktig friluftsområde på Stathelle.

I slike saker trenger vi lokalpolitikerne som er våkne, og som fører en politikk som er kunnskapsbasert. Vi trenger med andre ord politikere som tar alvoret i naturkrisen innover seg.

I september er det lokalvalg, og det er politikerne som nå blir valgt som skal bidra til at Norge klarer å oppnå forpliktelsene vi har inngått i Montreal. Vi trenger derfor politikere som er opptatt av og som har/skaffer seg kunnskap om både natur og virkemidlene de har til rådighet – og ikke minst har vilje til å la fine målsetninger følges av handling.

Det kommunene kan gjøre:

1. Identifisere hvilke naturarealer man vil verne og restaurere. Bruke mulighetene kommunene har til å sette av slike områder med hensynssoner og planbestemmelser i kommuneplanen.

2. Gjennomføre «planvask». Kommunene har i dag regulert store områder til utbygging som ikke er utbygd. Dette gjelder til hytter, boliger eller næringsformål. Reguleringsplanene ble vedtatt i en tid da kravene til kartlegging var langt svakere. Et eksempel: Kunnskapen om hvilke viktige tjenester myr gir oss; karbonlagring og flomdemping er langt bedre i dag.

Det er kommunene som eier disse planene (ikke utbyggere/grunneierne), og kommunene kan omkostningsfritt omregulere disse tilbake til natur så lenge det ikke er gitt byggetillatelser.

3. Sette planvilkår. Lovverket gir kommunene et stort handlingsrom til å styre arealbruken gjennom planbestemmelser. Eksempler kan være krav til kantsoner, avrenning til vassdrag, meldeplikt for hogst osv. Telemark har naturskog/gammelskog av internasjonal verdi, bl.a. i Follsjøområdet i Notodden kommune, og er derfor svært viktig.

4. Så er det viktig å tørre å si nei. Både til forslag om nye utbyggingsområder i kommuneplanen, dispensasjonssøknader eller private reguleringsplanforslag. Ikke minst gjelder dette til nye hyttefelt.

Naturen klarer seg godt uten oss. Vi klarer oss imidlertid ikke uten den, og vi kan derfor ikke fortsette som før. Dette er bakgrunnen for inngåelse av naturavtalen.

Til å bidra til endringer, trenger vi derfor kunnskapsrike og modige lokalpolitikere.

Naturvernforbundet i Telemark

Helge Granlund