Snipp snapp snute – oljeeventyret er ute.
Oljeselskapene fortalte Nordnorske politikere og befolkningen forøvrig at dersom det ble gitt grønt lys for uinnskrenket olje- og gassvirksomhet på den nordnorske sokkel, så ville det medføre en eventyrlig økonomisk vekst i landsdelen. Klondykestemningen grep om seg – her skulle det bli nye arbeidsplasser og velfylte kommunekasser.
Så tok oljeeventyret brått slutt. Oljeprisen stupte og arbeidsplasser i oljeindustrien forsvant i raskt tempo – så vel som inntektene til statskassen. Petroleumsvirksomheten har gjennom årene dratt av sted med brorparten av kapital og kvalifisert arbeidskraft (ingeniører) og landet har fått stadig færre økonomiske ben å stå på. Denne utviklingen er neglisjert – man har «lagt alle eggene i samme kurv». Selv i denne situasjonen følger man i samme spor: det deles ut nye konsesjoner for leting i arktiske og sårbare områder (oppvekstområdet for skreien) og subsidiering av oljeselskapenes letevirksomhet – ca. 70% av omkostningene. Det blir fort noen milliarder som statskassen må ut med – og med tilsvarende mindre å rutte med på fastlandet. I denne situasjonen der omkostningene ved petroleumsvirksomheten i arktiske strøk øker, er det flere som «sikler» etter mer lettdrevne petroleumsfelt utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Beredskapen for å forhindre dette må ikke svekkes! Det er patetisk når oljetilhengere vil gi «havre til død hest». Det er også et annet dilemma for styresmaktene: vi forplikter oss til å redusere utslippet av klimagasser, hvorav oljeindustrien er ansvarlig for det meste. Det henger heller ikke på greip at skattepenger skal benyttes for å redde kullutvinningen på Svalbard, når vi samtidig vil at andre land skal redusere bruken av kull. Det er tungt for oljelandet Norge å legge om kursen – men det må gjøres skal vi unngå å gå på grunn.