Kjære avisa Nordland, hva holder dere på med?

Ønsker dere å fortelle oss som bor i denne byen at grasrotinitiativer ikke nytter? At de rike og mektige bestemmer alt, uansett? I så fall lykkes dere bra med planen.

Mange vanlige lesere rister på hodet av den nesegrus begeistring avisa viser overfor alskens byggeprosjekter. Ny by ny flyplass og søknaden om kulturhovedstad er potensielt veldig spennende, MEN – de stedsløse legoklossene som reises overalt er uspennende, og har lite med Bodøs sjel og historie å gjøre. I den moderne byen er mennesket glemt. Legoklosser i gråskala på rekke og rad. Slik arkitektur uten innslag av levende trær og blomster er uheldig for vår kognitive utvikling, skriver Dagny Thurmann-Moe i Aftenposten 22.04.18. Og det sprer seg fra by til by! Sånn ser konturene av nye Bodø ut også.

Et kjennetegn ved Bodø er siktelinjene mot fjord og fjell – som åpnet byen for den vakre naturen i alle himmelretninger. Og fikk mange av oss, særlig tilreisende, til å overse husene. Nå blokkeres de nøye planlagte utsiktslinjene med arrogante signalbygg gang på gang, men avisa klarer ikke å riste ut av seg et kritisk spørsmål til noe av dette.

Thor Woje (AN 28.04.18) er ikke alene om å se at avisas dekning av boligmarkedet peker seg negativt ut. At stoff om bolig og eiendom blir et prioritert dekningsområde når dette har leserrespons på nett, er forståelig. Men høy leserinteresse burde ikke tilsi at journalistiske standarder jevnlig fravikes, snarere tvert imot. ANs bolig- og eiendomsdekning framstår over tid som ekstremt meglervennlig. Ja, Avisa Nordland gir inntrykk av å være meglernes beste venn, skriver Woje.

Han får støtte av Kjell Jensen (AN 30.04.18), som har fulgt avisas dekning av det planlagte hotellet på Rønvikfjellet. I sin vane tro ser det ut til at AN også i denne saken først og fremst taler tiltakshavernes sak, skriver Jensen.

Er AN ikke klar over hvor mye Bodø-folket elsker naturen sin, og den nære bymarka? Jo, kanskje når de skriver om Sjutoppsturen, men hva med resten av året?

Selv har jeg fulgt to andre saker der vern av natur, kultur og historie kolliderer med utbyggerønsker: Rønvikjordene og Parkveien 51.

Tenk hvor flott det er at vil har ildsjeler som år etter år står på for at Rønvikjordene skal være en levende grønn lunge, der barn og unge i alle aldre får oppleve hagebruk og fjøsstell på nært hold, og lære hvor maten kommer fra sjøl om de bor i byen. Når denne gruppa lager sin egen plan for fremtidsrettet bruk av området og sender som høringsuttalelse til kommunens arealplan, er de helt i takt med posisjonens forslag om å tilbakeføre mest mulig av jordene til landbruksformål. Og helt i takt med et økende fokus på vern av matjord, både på fylkesplan og nasjonalt.

6. januar heter saken på an.no: «Legger fram forslag for Rønvikjordene: – Det vil være merkelig hvis Bodø går motsatt vei», og her innledes med det globale fokuset på å unngå irreversibelt tap av matjord.

Likevel klarer ANs papirutgave 10 januar å presentere folkeinitiativet med overskriften «Sier nei til det meste». Hva har skjedd på veien her? Saken beveget seg FRA nett TIL papir, og må ha vært en overveiet redaksjonell beslutning som ikke handlet om å sanke klikk.

Nå har borgerne i Bodø for første gang fremmet en sak for bystyret! Med 1300 underskrifter i ryggen vil folket verne et viktig SIGNALBYGG for byens kvinnehistorie, Parkveien barnehage som fylte 60 år 28. april i år. Både folkets representanter og arkitektene som fikk oppdraget om å tegne legoklosser har fått uttale seg. Arkitektene var bekymret for at et nei til utbygging av denne tomta – som ligger UTENFOR byutviklingsområdet – ville stoppe byutviklingen. Folket er på sin side bekymret for at Bodø mister historien sin, og det er like irreversibelt som å ødelegge matjord. Når AN presenterer saken 3. mai forteller overskriften at rådmannen sier nei til initiativet. Lenger nede i saken står det så at rådmannen lister opp tre alternativer bystyret står foran. Det første er å ta innbyggerinitiativet til følge.

Lenge leve journalistikken og vaktbikkja som skulle stå på «den lille manns» side. Aviser har alltid hatt en kommersiell side i tillegg til sin demokratiske rolle – men det var vel aldri den fjerde statsmakts jobb å spre avmakt ved å fortelle folk: SLUTT Å ENGASJERE DERE, DET NYTTER UANSETT IKKE.