Naturvernar med 17. mai-tale

Øystein Solevåg, medlem i landsstyret i Naturvernforbundet og styremedlem i Naturvernforbundet i Møre og Romsdal, var 17. mai-talar i Solavågsbygda. Her er talen.

Gratulerer med dagen!

Det e vanskelig å snakke om 17. mai uten å nevne forfatteren Henrik Wergeland. Han e antakelig den viktigste grunnen te at vi feira uavhengighetsdagen vår, eller grunnlovsdagen vår, med barnetog, ikkje med å vise fram soldata og våpen. Vi har fått en 17. mai for alle, der vi kan møte dæm andre i bygda, og der det viktigste e at vi ska ha fin dag. I trur ikkje det bare e i som hadde hatt vanskelig for å mobilisere den samme gode følelsen av å sjå på stridsvogna som paraderte forbi huset mitt.

Men altså Wergeland. Han ville fylt 200 år i år. Eller, det går det kanskje ikkje an å sei, da tenka vi bare på ei bløtkake med så mange kakelys at vi må ringe brannvesenet. I 2008 e det 200 år sia Henrik Wergeland blei født. Det har vært ei litt anonym feiring. For et par uka siden va det et stort bibliotek som offentliggjorde utlånsstatistikken sin. Den viste at Henrik Wergeland va den minst leste norske forfatteren, det e nesten ingen som låna bøkene. For å være heilt ærlig e det vel slik at dæm fleste bare har et forhold te nokken av dikta te Wergeland…

Wergeland va egentlig prest, men han levde livet på en måte som utelukka at han nokken gang kunne bli biskop i Møre. Derimot produserte han ufattelig mange teksta i løpet av et kort liv, han døde bare 37 år gammel. Men sjøl om Wergeland i dag e en forfatter som ikkje e mykje lest, så e livsverket, det han va opptatt av, det han kjempa for, like aktuelt i dag.

Vi ska være klar over at Grunnloven vår, sjøl om han va regna som radikal i 1814, også va prega av den tida den blei til i. Grunnloven blei forfatta i et Europa der mange nok hadde erkjent at slaveri måtte avskaffes. Det å holde andre menneska som slava ikkje lar seg forsvare dersom vi samtidig skal sjå på oss sjøl som menneska. Fortsatt va det likavæl et framtredende syn at av hensyn til konkurranseevnen til lokale bedrifta, så måtte ikkje slaveriet avskaffes for fort. Ikkje ulikt argumentan som brukes mot å redusere klimagassutsleppa i dag.

Wergeland kjempa heile livet en utrettelig kamp for religiøs toleranse, altså at vi skulle behandle menneska likeverdig, uavhengig av ka religion dæm hadde. Det va ikkje så mykje snakk om muslima i Skandinavia tidlig på 1800-tallet, så forfatteran av Grunnloven glømte dæm. Derimot fantes det en annen religiøs minoritet i nabolanda våre, nemlig jødan. Og dæm blei ikkje glømt i Grunnloven. I det vi i dag, og Wergeland allereie tidlig på 1800-talet, kalte en skammens paragraf, blei det nemlig slått fast at folk som hadde en annen religion, jødedommen, ikkje skulle få lov å komme inn i Norge. Den bestemmelsen blei faktisk ikkje oppheva før fleire år etter at Wergeland var død.

Likeverd mellom nasjona, mellom høg og lav i samfunnet, og frihet gjennom skolegang, kunnskap og opplysning, det va idealan Henrik Wergeland slåss for. I dag bruka vi ord som medmenneskelighet og solidaritet. Det å ha slike ideal for seg sjøl og for landet sitt, gjør at det ikkje går an å sei at vi ikkje vil snakke med, hjelpe eller ta i mot menneska som har en annen religion, en annen hudfarge eller som meina nokka anna enn oss.

Det betyr tvert imot at det e et vi ska være stolte av, det e det vi ska feire på 17. mai. At vi har frihet, fra sult og krig, til å sei og bli det vi vil, men au at vi står på for at andre menneska og andre nasjona ska få den samme friheten.

I Solavågsbygda vil vi nok sei at integreringa no har nått nye høgda, når en romsdaling blir bedt om å holde 17. mai-talen. Eller meina vi at det e en debatt som ikkje angår oss i Solavågsbygda? Her kjenna alle, alle tar vare på kvarandre, ja onde tunga vil til og med hevde at alle e i slekt med kvarandre. Så vi kan sukke tungt når dæm på et kjefteprogram på skjermen diskutera integrering og meina det e vanskelig.

I e ikkje sikker på at vi klara å lage en 17. mai for alle, sjøl om det e et fantastisk bra arrangement, det e mange som står på for at vi ska få ha det så kjekt i lag. For når vi stolte og flotte i finstasen hevda at ”alle” har frihet og at vi ta vare på kvarandre, så veit vi at det e folk som ikkje alltid ”e med der det skjer”. Vi e et av dæm fem rikeste landa i verden, det betyr ikkje at ikkje det finnes voksne og barn som streva økonomisk med å klare å være med på alt vi e forventa te å være med på. Vi har antakelig en av dæm fem beste helsetjenestan i verden, men gjør det av og til at vi andre ikkje føla at vi har det store ansvaret for å ta med oss dæm som på grunn av en sjukdom eller funksjonshemming kreva at vi må bruke litt ekstra tid eller nokken ekstra ord?

Bygda vår veks fort, og kjæm til å fortsette å vokse. Vi har ei utfordring i å finne gode måta å treffe kvarandre, bli kjent med kvarandre på og samarbeid om ting. Klara vi det, kan vi beholde det vi kalla oversikta, tryggheten for at ungan våre har et trygt oppvekstmiljø, med verdien av mangfoldet; det at nokken av dæm som kjæm flyttande hit kan ha verdia, erfaringa og måta å være på som ikkje e slik som vi e vant te, men som kan berike bygda.

For det e ikkje slik at alt va bedre før, og at no e alt bra nok. I dæm første 17. mai-togan fikk ikkje jenta lov te å gå, ordentlige jenta gikk ikkje ved siden av gutta. At bare menn over 25 år og med eiendom skulle ha stemmerett, va au akseptert. Det e lett å ta for gitt at det her e den tida vi leva i og sånn må det være, det e ikkje nokka vi kan gjøre nokka med. Sannheten e at vi heile tida endra oppfatningan våre av ka som ”rett” eller ”typisk norsk”. Vi kan, og bør, gjøre nokka med slike oppfatninga.

Og mulighetan har vi virkelig! I bruka å sei at vi som leva i Norge akkurat no e Lotto-millionæra. Vi har klart å ta i bruk så mange naturressursa at vi håva inn utrulig mykje penga, og vi klara å dele på pengan på en slik måte at nesten heile befolkninga i løpet av nokken få tiår har gått fra å ha det bra te å være ufattelig rike.

Vi kan bare spekulere i ka Wergeland ville engasjert seg i i 2008. No visa det seg at menneskeheten har gått fra å bare prate om været te faktisk å gjøre nokka med det, så e det ikkje usannsynlig at vi hadde hørt fra han, det va visstnok grønt som va yndlingsfargen til den godeste Henrik.

Det e mykje med dæm klimaendringan vi e med på å få fram som e ganske skremmende. Mest skremmende e kanskje at vi ikkje klara å ta innover oss ka det e som skjer og ka vi må gjøre for å stoppe det. Når vi veit at det e utsleppa fra olje, kull og gass som e den viktigste grunnen te klimaendringan, så må vi slutte å utvinne olje, kull og gass. Koffor ska vi da leite etter meir olje utafor Mørekysten? Men som slaveeigeran på 1800-talet, e det nok ikkje lett å erkjenne ka vi drive med. Vår oljeutvinning e jo så mykje meir miljøvennlig, vi slår ikkje slavan våre så mykje som dæm andre, så vi bør kanskje få holde på?

I sa at Wergeland va opptatt av likeverd mellom nasjona, mellom høg og lav i samfunnet. Medmenneskelighet og solidaritet. Og klimaendringan sett solidariteten vår på prøve. Vi som bor på Sunnmøre vil nok få oppleve meir regn, flom og ras. Men meir regn gir meir kraft som jo gir meir penga i kassa. Det e ikkje nokka som tyda på at ikkje vi fortsatt kan leve godt med slike endringa.

Da e det verre for dæm som i dag leva på marginen, slik svært mange gjorde i Norge for 200 år sia. Dæm som risikera å miste alt, livet au, dersom avlinga slår feil. Det at det blir varmere på jorda høres kjekt ut for mange som har tatt turen ut en maidag på Sunnmøre. Men i dæm områdan i verden som produsera dæm virkelig store mengdan med mat, så ska det ikkje så mykje oppvarming te før mykje av produksjonen kollapsa.

En ting e matproduksjonen; kanskje kan vi finne andre plassa som kan produsere meir mat når det blir varmere. Her for eksempel, kanskje vi kan tjene penga på det au? Men så va det dæm som bodde og levde av å produsere mat. Kor ska dæm gjøre av se? Det fins ikkje så mange ledige flekka. Når milliona av menneska begynna å flytte på seg, eller flykte, ordet klimaflyktning kom vel inn i norsk språk i 1999, så e det ikkje så lett å vite ka vi ska gjøre.

Det e i hvert fall en ting vi ska gjøre. Vi ska vise at Lottomillionæra ikkje e som andre millionæra. Vi ska vise medmenneskelighet og solidaritet. Det betyr at vi ska sette av mykje penga te å redde klimaflyktningen, te å sikre dæm nye områda og te å stoppe klimaendringan. Medmenneskelighet og solidaritet i 2008 betyr ikkje bare at statsministeren ska reise rundt på FN-konferansa og lova vekk penga. Vi må nok bare erkjenne at det å gjøre nokka med klimaendringan au har konsekvensa for kossen vi som bor på Sunnmøre bygga og varma opp husan våre, ka mat vi spis, koss vi reisa langt og koss vi reisa kort.

Wergeland va spesiell tidlig på 1800-talet; han va opptatt av det som skjedde ute i verden, samtidig som han meinte at et land som oppførte seg anstendig burde feire og være stolt av det. I dag e det mykje lettere å følge med i ka som skjer ute i verden. Dessuten bor vi i et lite land, vi har muligheten til å sei i fra når det landet ikkje oppføra seg anstendig.

Vi skal oppføre oss anstendig. Det ska vi feire i dag. Gratulerer med dagen!