Søknad om oppdrettsanlegg på Neråsneset i Vestnes

Angående søknad om oppdrettsanlegg på Neråsneset og om Naturforvaltning i Vestnes kommune.

Viser til Aksjonskomiteens skriv angående planlagt etablering av oppdrettsanlegg for laks på Nerås, der de ulike konsekvensene både innen miljørelaterte spørsmål så vel som spørsmål knyttet til rekreasjon er redegjort for i Vestnesavisa den 20.4.06. Vil uttrykke støtte til aksjonen mot etablering av matfiskoppdrett på Nerås. Ser at det i en artikkel i Romsdals budstikke den 4.05 nevnes at man heller vil satse på å få konsesjon i Leirvågen. Det framheves at denne lokaliteten er mindre konfliktfylt. Fra gammel tid er det velkjent at Leirvågen og Furneset er viktige steder for villaksen i Vestnes kommune, i forkant av at fisken skal opp i sin fødeelv på sommeren. For villaksbestanden er det ikke et bedre alternativ at anlegg havner i Leirvågen, men et problem som flytter lokalitet. Kommunen sier at det ikke er fullt så aktuelt med underskriftskampanjen etter at Neråsneset ikke blir aktuelt, men det er jo selvfølgelig kun byråkrater og politikere samt aktørene i oppdrett som tjener på det. Da slipper jo disse gruppene bryet med at folk ikke liker det de bedriver. For det er mange som misliker denne næringen, men få som sier noe i forhold til problemet næringen medfører.

Spørsmålet blir om aktørene i oppdrettsnæringen ikke forstår at de umulig kan ha en moralsk rett til å disponere altfor mye fellesareal, som påvirker fiskearter negativt og som forringer fritidsbehov for deler av innbyggerne? Har kommunens politikere og aktørene i matfiskoppdrett tenkt denne tanken? Eller handler det om en egoisme uten bunn? Jeg håper noen av de to partene kan svare på dette innlegget. Jeg vil oppfordre folk med interesse for elvefiske og friluftsliv på sjøen til å fortsette å protestere mot at fjorden skal være et friområde for oppdrettsnæringens profittjag og utbyggingskåte lokalpolitikere. Det er alle vi andre som betaler prisen ved å få et dårligere fritidstilbud innen friluftsliv på sjøen og i elvene, og ingen av oss får noen økonomisk gevinst av det. Heller ikke i form av en rekke arbeidsplasser.

Synspunktene i dette brevet er knyttet til naturforvaltning generelt og villaksforvaltningen spesielt. Samtlige lakseførende vassdrag i Vestnes kommune har i løpet av de siste 15 – 20 år hatt en markant tilbakegang i bestandene. Dette kan nok samtlige elvefiskere i kommunen være enig i. Spesielt ille er situasjonen i de tidligere smålaksrike vassdragene Fiksdalselva og i Skorgenelva, hvor bestandene av laks må sies å være på det nærmeste utradert. Årsakene til dette er selvsagt sammensatt, det er et effektivt kilenotfiske i vandringsleia til laksen, og spesielt i Fiksdalen er nærområdet til elveosen effektivt sperret med kilenøter, for laksen som vil opp i elva for å gyte. Man har utover dette tvilsomt lovlige sjøfisket også et relativt utstrakt ulovlig garnfiske i fjordsystemet. Særlig gjelder dette i deler av Tresfjorden. Manglende press fra grunneiere mot forvaltning og politiske miljø, avsluttet kultiveringsarbeid ihht til forskrifter fra Fylkesmannen, og svingninger i havet som skyldes naturlige forhold, er andre faktorer som påvirker villaksen og sjøørreten negativt. Dette for å vise at lakseforvaltning er komplekst.

Det er derimot enkelte negative konsekvenser man kan gjøre noe med, for å bremse nedgangen i ville laksebestander. Det viktigste grepet vil være å forlange langt mer av havbruksnæringen når det gjelder sikring av eksisterende oppdrettsanlegg og tiltak mot smittefare i større grad. Det aller viktigste er at man er mer restriktiv til å opprette nye matfiskanlegg i fjorden. Med tanke på krav som både gårdbrukere og industrien møter i forhold til å unngå forurensing av vassdrag, blir det merkelig at matfisknæringen kan drive utstrakt miljøforurensing gang på gang. Her kan det vel virke som om mange lokalpolitikere har sviktet miljøet. Det er videre lite sannsynlig at utvandrende smolt fra de lakseførende vassdragene i Vestnes kommune ikke påvirkes av høy konsentrasjon av sjølus ved temperaturstigninger om våren / sommeren.

Denne problematikken er velkjent fra hele Vestlandet, og det er en rekke steder fra forskerhold påvist stor dødelighet av utvandrende laks og sjøauresmolt, som en konsekvens av sjølus som skyldes oppdrett. At det tillates anleggsvirksomhet i nærheten av og ved elvemunninger i kommunen, er ikke i tråd med nasjonale føringer når det gjelder bevaring av ville laksestammer. Det hjelper ikke så mye at Romsdalsfjorden foreslås opprettet som Nasjonal laksefjord, når lokalpolitiske miljø alltid i det lange løp lar næringsspørsmål komme framfor bevaringsbiologiske hensyn, og lokalbefolkningens rekreasjonsbehov. Som et eksempel på dette er det nok å nevne Skorgenelva, hvor det nå er aktivitet knyttet til oppdrett rett ved elveosen.

Som elvefisker fra barndommen av og etter å ha arbeidet i andre landsdeler med lakseoppsyn og forvaltningsspørsmål, synes jeg at Vestnes kommune har en lite gjennomtenkt forvaltningsstrategi når det gjelder ivaretakelse av ville lakse og sjørettbestander i kommunens vassdrag. Selvsagt er det slik at grunneiere og miljømyndighetene har henholdsvis eierrett og miljøpolitisk makt, men det er ingen unnskyldning for lokalpolitikere å dekke seg bak, sett i forhold til at kommunen selv har medbestemmelsesrett når det gjelder arealdisponeringer i sjøen. Det er videre en relativt ny utfordring for kommunen, at de sentrale føringene de nærmeste årene innebærer at lokalpolitiske miljø skal ivareta i større grad naturforvaltning og bevaringsbiologi, enn hva tilfellet har vært under Fylkesmannen og Direktorat.

Det er lov å håpe at Vestnes kommune og ansvarlige miljøtakere politisk og byråkratisk viser en større interesse for å ivareta vassdrag, ville fiskebestander, og befolkningens fritidssysler enn å dele ut miljømessig sett tvilsomme konsesjoner gang på gang til lokale næringslivsaktører. Det er å forvente at kommunens folkevalgte i framtiden greier å forvalte lokale naturressurser frigjort fra tanken om at man selv er valgt i en fireårsperiode politisk. Naturen og en tradisjonell forståelse av å bruke den, men ikke forbruke den er ikke tjent med kortsiktig profittmaksimering. Det må tenkes langsiktig og sosialøkonomisk i forhold til å forvalte naturressurser og uttaket av disse. Det er ikke akseptabelt med en kortsiktig holdning til en fellesarv.

Bernt Gjelsten