Sulaposten hadde i går eit oppslag om nedbygging av eit område nytta til leik for barn og unge. Dette oppslaget ligg ved. Her uttaler ein etatsjef frå administrasjonen at det i planarbeidet ikkje har kome innspel om at dette området hadde slik bruk.

I § 9-1 i plan- og bygningslova heiter det m.a. «Kommunestyret skal peke ut en etatsjef eller annen tjenestemann som skal ha særlig ansvar for å ivareta barns interesser når det faste utvalget etter denne paragraf utarbeider og behandler forslag til planer.» Det er uklart for Naturvernforbundet om Sula kommune har peika ut ein slik person, men uttalene frå etatsjefen kan tyde på at ordninga med barnetalsperson ikkje fungerer optimalt.

I punkt 5 d i Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen heiter det: «Ved omdisponering av arealer som i planer er avsatt til fellesareal eller friområde som er i bruk eller er egnet for lek, skal det skaffes fullverdig erstatning. Erstatning skal også skaffes ved utbygging eller omdisponering av uregulert areal som barn bruker som lekeareal, eller dersom omdisponering av areal egnet for lek fører til at de hensyn som er nevnt i punkt b ovenfor, for å møte dagens eller framtidens behov ikke blir oppfylt.»

Miljøverndepartementet har gitt desse utfyllande opplysningane til dette kravet:

«Punkt 5d om erstatningsarealer har til hensikt å forhindre at lekearealer betraktes som reservearealer for utbyggingsformål. Svært mange av plankonfliktene i tilknytning til barn går nettopp på at lekeområder tas i bruk til andre formål. Dette gjelder både naturlige lekeområder (skogholt, ubebygde tomter, løkker o.l. der barn leker og har gode utfoldelsesmuligheter), og arealer som er spesielt regulert til lek eller utendørs opphold. Selv om barn og unge har brukt et område i generasjoner, får de ikke «hevd» på det. «Fullverdig erstatning» betyr at de nye arealene som gis som kompensasjon, skal fylle kravene i punkt 5a og b.

Punkt 5d forutsettes å gjelde alle slags omdisponeringer, dvs. både utbygging og omregulering. De gjelder også uavhengig av om endringene skjer som vesentlig eller mindre vesentlig reguleringsendring, eller som dispensasjon fra gjeldende regulering. Det er viktig å presisere dette. Faren for at barns og unges interesser skal tilsidesettes er nemlig særlig stor i dispensasjonssaker og ved mindre vesentlige reguleringsendringer. I disse saker følger en ikke samme prosedyre mht. offentlighet og samarbeid med andre etater som ved vanlige planer. Det finnes heller ikke klare regler for hva som kan betraktes som en mindre vesentlig endring ut fra hensynet til barn og unge. Barneombudets erfaringer viser at forringelse eller reduksjon av lekearealer ofte skjer gjennom dispensasjon eller såkalt mindre vesentlig reguleringsendring.

Retningslinjene tar utgangspunkt i faktisk bruk av arealet eller arealets nytteverdi for lek og opphold, og ikke i de formelle eller reguleringsmessige forhold som gjelder for arealer. Det er bruks- eller nytteverdien som er relevant for barn og unge og ikke hva arealet faktisk er regulert til, om det er regulert eller uregulert og hvem som eier det.

Kravet til erstatning vil ikke gjelde ethvert areal som er egnet for lek, men skal sikre at slike områder ikke blir tatt til utbygging før en har forvisset seg om at de generelle kravene til lekemuligheter i punkt 5a og b kan oppfylles, og på hvilken måte dette skal skje.

I konfliktsaker vil det gjerne være forskjellig syn på om arealer faktisk er i bruk eller ikke. Barneombudet har hatt saker der barn og unge hevder at de bruker et lekeareale som står i fare for å bli regulert til annet formål, mens de som er ansvarlige for reguleringen hevder at arealet overhodet ikke brukes av barn og unge. I denne type saker er det derfor spesielt viktig å trekke barn og unge selv inn i planleggingen (jf. punkt 4d).

Formuleringen om «fremtidens behov» viser til problemet med at antall barn i et område varierer over tid. En kan derfor ikke bare ta hensyn til de barn som til enhver tid bor i et område, men må også sikre fremtidige barnegenerasjoners behov. Forslag til omdisponering av lekeareal kommer lettere fram i perioder med lavt antall barn i et område.»

Vårt spørsmål blir etter dette:

1) Kven vil ha klagerett på eit vedtak av den typen Sula kommune fattar?

2) Kva rettslege verknader vil det ha dersom ein kommune manglar system for å ivareta barn og unge sine interesser i planlegginga? Vil t.d. reguleringsvedtak kunne bli kjent ugyldige?

Naturvernforbundet vil streke under at vi berre kjenner den aktuelle saka i Sula kommune frå media, og at vi difor ikkje skuldar kommunen for å ha gjort noko ulovleg. Saka ser likevel ut til å ha prinsipiell interesse for fleire kommunar i fylket.

Med vennleg helsing

Øystein Solevåg

Naturvernforbundet i Møre og Romsdal

Telefon 40 23 47 05

Epost moreromsdal(a)naturvern.no

Internett www.naturvern.no/moreromsdal

Barnerepresentantens faktaperm

Faksimile frå Sulaposten 26. oktober 2006

Faksimile frå Sulaposten 26. oktober 2006

Faksimile frå Sulaposten 26. oktober 2006

Sulaposten 2. november 2006

Sulaposten 9. november 2006 – del I

Sulaposten 9. november 2006 – del II