Verdensarvområdet – hva med biologisk mangfold?

Den senere tiden har verdensarvområdet på indre Sunmøre helt fortjent fått mye oppmerksomhet i media. For turistnæringens del kan det heller ikke være til særlig skade at området tidlig i november ble kåret til det suverent beste av alle verdensarvområdene. Sist ut med innspill om vårt område er lederen i Verdensarvrådet for Vestnorske fjordlandskap, Arne Sandnes (Sunnmørsposten 17. november). Han skal roses for at begrepet ”biologisk mangfold” er nevnt ett sted i kronikken.

Som feltbiolog er jeg akkurat i ferd med å avslutte den 9. sesongen på rad hvor fokus har vært biologisk mangfold i skog på Sunnmøre. Mest tid er brukt i skogene i Storfjorden, spesielt fra Stordalsneset i Stordal til Tafjord i Norddal. Det viser seg at disse skogene er helt unike i en verdenssammenheng, særlig furuskogene. Foreløpig er mest arbeid rettet mot undersøkelser av soppflora og planteflora, men jeg kjenner til at andre arbeider målrettet mot bl.a. flaggermus i det samme området. Hundrevis av belegg av sjeldne og truede arter er allerede overlevert de offentlige herbariene som dokumentasjon. I rapporten ”Unike skoger – forslag til vern”, utgitt av Naturvernforbundet tidligere i år (hvor undertegnede var redaktør og hovedforfatter), pekes det også på at tettheten av sjeldne arter uten sammenligning er den høyeste som er kjent fra skog på Vestlandet. For enkelte arter er bestandene i Storfjorden i tillegg de tetteste som er dokumentert globalt, slik at man med rette kan peke på et internasjonalt forvaltningsansvar.

Grunnen til det utrolige mangfoldet ligger trolig i kombinasjonen mellom en dramatisk topografi og et godt lokalklima med milde vintrer, samtidig som brukshistorien i deler av fjorden må kunne sies å være spesiell. Flere av furuskogene ble nemlig ikke utsatt for den gjennomhoggingen som var vanlig i Norge fra 1500-tallet og utover, da enkelte bønder så på skogen som en ressurs som kunne være god å ha i tilfelle nedgangstider. Resultatet ser vi i dag: store, sammenhengende arealer med gammel furuskog i de bratteste liene. Med dagens rasjonelle bruksmetoder i skogbruket ligger mange delområder – jeg vil si heldigvis – for vanskelig til i forhold til en bærekraftig økonomisk utnyttelse av tømmeret. Skogen er som jorda for øvrig, til eldre den blir til flere arter finner mulighet for etablering og overlevelse.

Hva har så dette med verdensarvområdet å gjøre? De biologisk sett rikeste områdene ligger jo stort sett også utenfor dette eller i randsonen. Jeg er ikke enig med Sandnes, som i sin kronikk peker på at ”det er heller ikkje uberørt natur dei jaktar på”. Innfallsporten til verdensarvområdet går gjennom et av de vakreste fjordområdene som finnes, hvor lite påvirket natur i dag ligger side om side med hyllegårdene. Jeg antar at det ikke bare er feltbiologer eller naturvernorganisasjoner som setter pris på dette. Flere grunneiere jeg har vært i kontakt med, ser da også faren for en kommersialisering av naturverdiene, og frykter at det kan bidra til å redusere verdien ved å bo i fjorden.

Det er flott og prisverdig at mange retter søkelyset mot de unike sidene ved kulturlandskapet og lokal kultur i Storfjorden. Ikke minst er det langvarige og pågående arbeidet med restaurering av bygninger imponerende. Det er dessverre ikke noen godt utviklet offentlig kultur i Norge for å interessere seg synderlig mye for artenes eller naturtypenes ve og vel. Den som blar litt i programmet ”Norddal fram mot 2018” vil også oppdage at natur og naturvern knapt er viet noen oppmerksomhet, selv om det på generelt grunnlag innrømmes at f.eks. verneinteressene kan bli sterkere. Samtidig nevnes stikkordsmessig begreper som verdensarvmidler, midler til verneområder, naturkompetanse, bærekraft og verdier. Dette er ting som ikke kommer rekende på ei fjøl, det må arbeides målrettet og systematisk for å skaffe seg kunnskap om biologisk mangfold. Det er allerede nå behov for et løft for å skaffe oversikt over hva som faktisk finnes av arter både i og utenfor verdensarvområdet, sør for Skotet og Stordalsholmen. I den sammenheng er nå et initiativ i gang for å skaffe midler til et forskningsprosjekt med siktemål å kartlegge alle organismegrupper i Storfjorden. Det er vanskelig å ta vare på et biologisk mangfold man ikke har noen god oversikt over, samtidig som det da vil være ukjent hvilken betydning det har nasjonalt eller internasjonalt. De berørte kommunene er hjertelig velkommen som alliansepartnere i dette arbeidet, som – om det lykkes – blir unikt i verden. Ja, dette er ein viktig sak! Eg vil bli medlem i Naturvernforbundet

Eg vil gjerne støtte arbeidet Naturvernforbundet gjør for å ta vare på naturen