Miljøbombe i Mistfjorden.

Oppdrettsnæringen har et økende omdømmeproblem. Det skyldes medisinbruk til sykdomsbekjempelse, lakselus, rømning, selvdød fisk i anleggene og forurensing av miljøet utenfor oppdrettsanleggene.

I åpne merder avleires avføring i enorme mengder og rester av for under merdene, og noe spres av havstrømmer og påvirker miljøet langt utenfor oppdrettsanlegget.  Smittsomme sykdommer spres lett til andre oppdrettsanlegg, og rester av kjemikalier til bekjempelse av lakselus vil ramme skalldyr; for eksempel reker, skjell og snegler som får redusert evne til å danne skall.  Når et område er forurenset flyttes oppdrettsanlegg til område med rent vann. Slik gradvis forsøpling av det marine miljøet langs hele kysten kan ikke fortsette.

Fagmiljøenes dom over oppdrettsnæringen er klar: Regjeringen og Stortinget har som mål at «oppdrettsnæringen skal drives miljømessig forsvarlig, og være tilpasset havmiljø og biologisk mangfold». Havforskningsinstituttet sa i 2011: «Det er middels, eller høy sannsynlighet for at miljøeffektene av den norske oppdrettsnæringen er i strid med regjeringens bærekraftstrategi for oppdrettsnæringen langs hele kysten fra Rogaland til Finnmark». Riksrevisjonen sa i 2012: «miljøutfordringene i havbruksnæringen er så stor at det kan konkluderes med at veksten har skjedd i strid med Stortingets forutsetning om en miljøtilpasset vekst».

Det som kan berge oppdrettsnæringen er å få fisken inn i lukkede anlegg der omgivelsene ikke påvirkes; ingen forurensende utslipp, ingen lakselus, ingen sykdomssmitte og ingen rømning. Sintef leverte en rapport om dette i 2011. I denne konkluderes det med «at lukkede oppdrettsanlegganlegg foreløpig ikke kan betraktes som kommersialisert, og at det trengs betydelig innsats av både teknologisk, biologisk og økonomisk art for å lykkes med å gjøre oppdrettsanlegg for fisk mer lukket i forhold til omgivelsene».  Etter at denne rapporten kom har det skjedd en gledelige innsats på de feltene Sintef påpekte. Ikke minst er lukkede oppdrettsanlegg i sjøen er økonomisk konkurransedyktig i forhold til de åpne anleggene. Det utplasseres nå 23 flytende lukkede oppdrettsanlegg! Lukkede oppdrettsanlegg er bevislig en realistisk vei ut av det uføret som oppdrettsnæringen har havnet i. Hvorfor fortsetter oppdrettsselskap likevel å søke om utplassering av åpne anlegg og styresmaktene å tillate utplassering av slike miljøbomber? Eksempel på slik vandalisme er utplassering av åpent oppdrettsanlegg ved inngangen til Mistfjorden. Det er Gifas og Salten stamfisk as som insisterer på å gjennomføre «drapet» på det biologiske mangfoldet i Mistfjorden. Det fortvilende er at når en fjord først er død så tar det uendelig lang tid før skadene kanskje er reparert. Det er ikke bare Mistfjorden som rammes, men også det marine verneområdet utenfor fjorden.

Naturvernorganisasjoner protesterer mot de systematiske miljøødeleggelser oppdrettsnæringen står for. Hvor lenge skal miljøkriminaliteten ha myndighetenes velsignelse?

Naturvernforbundet i Salten