Som mangeårig medlem stilte han utrettelig opp på stands og folkemøter for å fremme naturens og det lille menneskets sak i møte med storkapital og overivrige utbyggere.

Hans store engasjement og ståpåvilje vil bli dypt savnet.

Han var aldri redd for å si det han mente, også om det kunne gå på tvers av hva organisasjonens offentlige holdning var i en sak. Han kjempet for det han mente var rett, og var blant annet fornøyd med at Naturvernforbundet intensiverte sin motstand mot naturødeleggende vindkraft, – oppdretts og gruveprosjekter. Som den radikaler han var syntes han alltid at vi burde gjøre mer.

«Vi må aldri gi opp, for vi vet jo at vi har rett.» kunne han ofte si selv om det så aldri så mørkt ut, og selv om saken tilsynelatende var tapt.

Jon-Arne hadde en usedvanlig kapasitet til å holde seg orientert om hva som foregikk i den internasjonale miljøbevegelsen og fremmet alltid solidaritet med urfolks kamp mot naturødeleggelse verden over. Han snakket ofte om å arrangere et seminar i Tromsø med fokus på internasjonalt samarbeid i miljøkampen der miljøforkjempere fra mange land skulle samles. Dette var fortsatt et av hans store mål. Han hadde planene klare da corona-pandemien satte en midlertidig stopper for prosjektet.

På den hjemlige arena var han spesielt opptatt av at nye næringer ikke måtte gå på bekostning av primærnæringer som har eksistert i generasjoner.

-Kystfiskere som blir fortrengt av oppdrettsnæringen og trålere som får kvoter på bekostning av kystsamfunnene.

-Reindriftsutøver som må se at arealet som trengs for å videreføre tradisjonen til nye generasjoner blir stadig mindre på grunn av nedbygging.

-Som mangeårig medlem av Bonde og småbrukarlaget hadde han fokus på de små og bærekraftige brukene som tar vare på kulturlandskap og naturmangfold, kontra dagens industrielle jordbruk med stor bruk av sprøytemidler og monokultur.

Jon-Arne var en ihuga tilhenger av kollektivtrafikk og reiste for det meste med buss når han besøkte familien i Bodø, eller skulle på møter. Det var som om sangen «Om det ikkje går buss» med den nordnorske gruppa Nøkken var skrevet til ham. (Sitat: Om det ikkje går buss dit du ska, ja så kain du jo gå dit i alle fall. Om det ikkje stoppe bila og tar dæ på, ja så får du begynne å gå.)

Han var også medlem av Tromsø kommunes jernbaneutvalg og ønsket en videreføring av jernbanen til Nord-Norge.

Begrepet «Grønn økonomisk vekst» var noe Jon-Arne var total motstander av og henviste stadig til boka «Limits to growth» (Meadows, Meadows & Randers 1972), som konkluderer med at det er umulig med evigvarende økonomisk vekst på en planet med begrensede ressurser, uansett farge. Det stadig økende overforbruket av naturens ressurser vil før eller siden medføre sivilisasjonens undergang.

I styrerommet var han alltid engasjert og diskusjonene kunne ofte gå i lange baner og med høy intensitet. Aldri hørte vi han bruke nedsettende bemerkninger om meningsmotstandere, Jon-Arne var et raust menneske som alltid skilte mellom menneske og sak.

De nye digitale plattformene som ble stadig mere brukt under pandemien hadde han lite sans for og ønsket alltid at vi skulle møtes fysisk. «Det blir ikke det samme å sitte alene og snakke med en skjerm» brukte han å hevde (noe han selvfølgelig hadde rett i).

Jon-Arne var spesielt opptatt av at vi i miljøkampen måtte ta vare på ungdommene våre, og Natur og Ungdom sto hans hjerte nært. Han ønsket alltid at NU skulle være representert på styremøtene.

«De kan komme en, to, eller så mange de vil.» var hans syn på saken.

Styret i NNV Troms takker Jon-Arne for gode diskusjoner, for enighet og uenighet, for alvor og latter, for innsikt og utsikt, for ris og ros, men mest av alt for hans kamp for naturen som vi skal fortsette – og som han derfor enda deltar i gjennom det eksemplet han har vært for oss.

Hvil deg nu Jon-Arne, din utrettelige kamp vil bli husket.

Naturvernforbundet i Troms sender sin dypeste medfølelse til Jon-Arnes familie. Vi skal gjøre vårt beste for å hedre hans minne.