Publisert i: Nordnorsk debatt 22.11.25 Framtid i Nord 23.11.25, Ságat 24.11.25 og Nettavisen 25.11.25

Enhver utvidelse av antall oppdrettsanlegg må stoppes i de reviderte kystsoneplanene for Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen.

Gjeldende kystsoneplaner for kommunene Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen skal nå revideres, og konsulentselskapet Arcon AS har levert et interkommunalt planforslag som nå er ute på 2. gangs høring. Kystsoneplanlegging skal iflg. regelverket gjøre rede for alle brukerinteressene i området og forutsetter innhenting av informasjon fra alle relevante parter. Planforslaget poengterer innledningsvis at målsettingen er «å skape forutsigbarhet for bruk og vern av sjøarealer» samt «avdekke og avklare evt. interessekonflikter» (s.7).

Dessverre har planforslaget et helt annet utgangspunkt, nemlig å fremme oppdrettsindustriens interesser. Her konstateres det at «Dagens planer «stenger» for akvakultur (…) Det oppleves som unødig strengt og en har gjennom planarbeidet åpnet for å kunne søke om akvakultur» (s.5). Oppdrettsnæringen sendte følgelig inn 32 forslag om ekspansjon, mens det ikke er redegjort for hvilke interesser fiskerinæringen har i planområdet. Dette til tross for at det foreligger omfattende informasjon om fiskernes bruk av området. Med en slik selektiv tilnærming er det ikke overraskende at konsulentfirmaet konkluderer med at «Planprosessen har ikke avdekket noen store interessekonflikter i planområdet» (s.5). En slik konklusjon førte selvfølgelig til store protester, først og fremst fra fiskerinæringen, og planforslaget ble trukket tilbake for en ny høringsrunde.

I dag har mye endret seg når det gjelder vår kunnskap om oppdrettsnæringens skyggesider. Mens man for ti år siden så muligheten av økt sysselsetting og lokale ringvirkninger, peker dagens lokale erfaringer motsatt vei. Økt forurensning og tap av fiskefelt med påfølgende konsekvenser for lokal bosetting og næringsliv, det være seg fjordfiske eller reiseliv. Fiskehelse, rømming og avlusingsmetoder har blitt et økende problem, særlig gjelder dette Kvænangen, hvor produksjonskapasiteten for lengst synes overskredet (jfr. Statsforvalterens høringsuttalelse).

Oppdrettsnæringens skyggesider

Mattilsynet, Havforskningsinstituttet og media har dokumentert skremmende tilstander både når det gjelder forurensing og fiskehelse, særlig i Kvænangen. Det gjelder både organisk forurensning og bruken av giftige stoffer for å bekjempe lakselus og impregnering av mærene. Noen av konsekvensene for det marine miljøet er dokumentert av NGU i 2022.

NGU gjør sine undersøkelser uavhengig av regelverket rundt lakseoppdrett. Deres resultater blir derfor heller ikke vurdert av verken lokale eller nasjonale myndigheter når nye konsesjonssøknader skal behandles. Ovennevnte rapport fra 2022 dekker kommunene Skjervøy, Nordreisa og Kvænangen og dokumenterer forekomster av en rekke tungmetaller (bly, kobber) samt arsen og svovel i bunnsedimentene i alle oppdrettsområder.

Det gjelder Rotsundet, Reisafjorden ytre og Haukøya Øst. Aller verst er Spildra Øst hvor prøvene fra munningen av Jøkelfjorden viser store konsentrasjoner av kobber, svovel og arsen. Det er høyst sannsynlig at dette skyldes oppdrettsvirksomheten på stedet hvor nøtene i årevis ble impregnert med kobber for å hindre begroing. Mowi søker nå om konsesjon for å legge et oppdrettsanlegg nettopp her.

Miljødirektoratet bestilte i 2024 en rapport fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) hvor man peker på problemet med at kobber akkumuleres over tid (Screening Program 2024). Men måling av kobberkonsentrasjoner i vannsøylen inngår ikke i det regulære overvåkningsprogram. Den omfattende forurensingen fra kobberbruken resulterte i at oppdrettsnæringen har sett seg nødt til å finne andre impregneringsmidler for mærene. Næringen har nå gått over til hva de kaller «mer miljøvennlige alternativer». Det dreier seg om tralopyril og sinkpyrithion. Dette er giftstoffer som ikke er godkjente, men som tillates brukt inntil en vurdering foreligger fra EU. (Dagens Næringsliv 25.10.24). Disse tilhører PFAS gruppen av giftstoffer og felles for disse er at de er giftige for miljøet, de blir ikke brutt ned, og de kan hope seg opp gjennom næringskjeden. NIVA viser til at bruken av tralopyril og sinkpyrithion har hatt en årlig økning på 26%. Mowi opplyser ikke i sine søknader om hvilke impregneringsmidler som er i bruk, de skriver kun «ikke- kobberholdige stoffer».

Et annet og voksende problem er fiskehelse. Dette har vært en gjennomgående bekymring fra Mattilsynets side, ikke minst på grunn av den ekstremt høye dødeligheten det siste året. Ulike virussykdommer og en ekstrem dødelighet er konsekvenser av for stor biomasse og de ulike fysiske påkjenninger laksen utsettes for i forbindelse med lakselusbekjempelse. Her har man forsøkt både bading i ulike giftstoffer samt mekanisk spyling/børsting i varmt vann. Til tross for (eller kanskje på grunn av) slik ekstrem mishandling, døde hundretusener av laks i Skjervøy og Kvænangen (Mowi nekter å oppgi dødstallene iflg. Nordlys 05.02.25). Lakselusepidemien førte til at samtlige anlegg i Kvænangen var på rødt nivå oppunder jul 2024. Den langvarige bruken av hydrogenpyroksid har vist seg å ha negative følger både for raudåta og rekebestanden.

Regiondirektør Ørjan Tveiten i MOWI omtaler disse opplysningene som «unyansert sensasjonsjournalistikk preget av falske påstander» (Nordlys 25.02.25). Tveiten påpeker dessuten at Mowi er svært opptatt av å støtte opp under lokalsamfunnene. Eksemplet hans er ønsket om å «bidra til nye kaifasiliteter i kommunen» (Kvænangen). Hva han ikke nevner, er prisen Mowi krever for sitt bidrag. I brev til kommunen sa Mowi seg villig til å betale for en ny småbåthavn i Burfjord mot at kommunestyret stemte for deres søknad om en ny oppdrettslokalitet i Jøkelfjord (Nordlys 13.02).

Rømming, ekstrem dødelighet, luse-epidemi og giftbruk peker mot en næring som er ute av kontroll. Tidligere direktør i Mowi, Alf-Helge Aaskog, mener i dag at eneste løsning er lukkede anlegg, næringen må utvikle nye driftsformer. Statsforvalteren anbefaler en nedtrapping av oppdrettsvirksomheten i Kvænangen, bæreevnen er for lengst overskredet. Forslaget til kystsoneplan for Kvænangen, Skjervøy og Nordreisa har resultert i 81 høringsuttalelser hvorav ingen anbefaler videre ekspansjon. Men Mowi derimot, ønsker seg i nevnte forslag en fordobling av produksjonskapasiteten i Kvænangen. Den negative utviklingen vil fortsette som før, men nå med «miljøvennlige alternativer».

Denne alvorlige situasjonen pålegger lokalpolitikere et stort ansvar. På forespørsel opplyser Kvænangen kommune at de aldri har vært informert om hvilke giftstoffer oppdrettsnæringen benytter seg av. Det samme gjelder sannsynligvis Nordreisa og Skjervøy. Ettersom søknader om oppdrettskonsesjoner ikke inneholder slike opplysninger, har kommunepolitikere svært liten mulighet til å fatte en informert og begrunnet beslutning.

Havforskningsinstituttet har nylig kommet med sin «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2024».

Her konstateres at «Produksjonsområdene har ingen stasjoner for overvåking av miljøkvalitet i kystvann der fiskeoppdrett foregår» (13.2.5). Ansvarlige myndigheter, ikke minst kommunestyrene, har med andre ord ingen kunnskap om miljøsituasjonen i de aktuelle fjordområdene. Nevnte rapport har beregnet at hvert matfiskanlegg i produksjonsområde 11 (området mellom Kvaløya og Loppa) slipper i snitt ut organisk materiale i form av 757 tonn avføring og 130-258 tonn spillfor. For eks. har Kvænangen fem anlegg noe som tilsvarer 3.785 tonn avføring og ca. 1.000 tonn spillfor pr. år i fjorden. Men siden det ikke foregår noen form for miljøovervåkning, vet vi svært lite av konsekvensene for fjordens økosystem når det slippes ut ca. 5.000 tonn organisk slam og avføring hvert år. Tilsvarende situasjon gjelder kommunene Skjervøy og Nordreisa. Mye tyder på at denne situasjonen kan bryte med EU sitt vanndirektiv. Naturvernforbundet vant som kjent sitt søksmål i Borgarting lagmannsrett og fikk dessuten medhold i EFTA-domstolen ang. statens brudd på vanndirektivet i Førdefjorden. Kystsoneplanforslaget har imidlertid ingen referanser til vannkvaliteten i planområdet.

Sammen med bruken av giftige stoffer for å bekjempe lakselus og impregnering av mærene (kobber, tralopyril og sinkpyrithion), har dette skapt bekymringer blant havforskere. Havforskningsinstituttet peker i sin rapport fra i år spesielt på mulige konsekvenser for lokalbefolkningens ernæringssituasjon:

«På grunn av deres potensielt høye inntak av selvfanget sjømat fra kystområdene, er nærings- og fritidsfiskere og deres familier en sårbar gruppe» («Evaluering av miljøgifter i villfanget norsk sjømat», 3.4.2). Spesielt nevnes kveite, seilever, torskelever og uer.

En lite påaktet konsekvens av oppdrettsnæringens ekspansjon, er hvordan det etableres nye privatrettslige forhold i fjordene. En konsesjon gir oppdrettsselskapet eksklusiv privat rettighet til et stykke sjøareal og da til fortrengsel for fiskernes eller andres kollektive adgang. De sitter bare igjen med de negative konsekvensene som oppdrettsanleggene fører med seg (forurensning, lus, rømt fisk), mao. begrensninger på hvordan sjøområder kan brukes av andre. Som private rettigheter kan konsesjonene både selges og pantsettes. Så lenge fiskernes kollektive rettigheter ikke er rettslig prøvd, innebærer en slik utvikling et tap av de hevdvunne rettighetene som fiskerne har opparbeidet seg. Kommunene står med andre ord i fare for å gi fra seg store økonomiske verdier og potensielle rettigheter som kan omsettes av globale finansaktører på et internasjonalt marked.

Vår konklusjon er at slik situasjonen er i dag, må enhver utvidelse av antall oppdrettsanlegg stoppes. Lokale beslutningstakere har ingen informasjon om forurensningsfarene, fiskehelsen og privatrettslige forhold og vil derfor kunne fatte vedtak som ikke er i samsvar med innbyggernes nåtidige og fremtidige interesser.