Publisert i Sagat 12.08.26

Sett i dette perspektivet er det grunn til å stanse opp ved regjeringens nye «kraftløft». For bak løftene om «mer av alt raskere» ligger et større spørsmål: Hva skjer med demokratiet når AP-regjeringen systematisk svekker institusjonene som skal kontrollere at lovverket blir fulgt?

Regjeringen begrunner de nye forslagene i Kraftløftet med behovet for mer kraft og raskere nettutbygging, spesielt i Nord-Norge. Dette skjer samtidig som vi opplever en vedvarende nedbygging av natur. Vannkraftutbygging, vindkraftanlegg og kraftlinjer er blant de viktigste årsakene. Nedgangen er størst i Midt- og Nord-Norge.

Store sammenhengende naturområder er avgjørende for naturmangfoldet, for reindrifta, for friluftslivet og for økosystemene vi er avhengige av. Når slike områder bygges ned bit for bit, forsvinner verdier som ikke kan erstattes gjennom avbøtende tiltak eller økonomisk kompensasjon.

Derfor burde spørsmålet være hvordan vi kan styrke naturforvaltningen, de naturkjære organisasjonene og demokratiet. Regjeringens svar er det motsatte. Den vil svekke flere av mekanismene som skal sikre at naturhensyn faktisk blir vurdert og ivaretatt.

Regjeringen vil redusere utredningskravene og fjerne Statsforvalterens innsigelsesrett i kraft- og nettsaker. Beskrivelsen av Statsforvalteren som en bremsekloss er misvisende. Statsforvalteren er statens egen representant i fylkene og har blant annet som oppgave å passe på at det Stortinget har bestemt faktisk blir fulgt opp. Nå vil regjeringa sette statens vakthund i bånd og gi den munnkurv.

Det er påfallende at regjeringen mener det er uakseptabelt at «staten har innsigelser mot staten». Innsigelsesordningen eksisterer fordi Stortinget har bestemt at naturhensyn, urfolksrettigheter og andre nasjonale interesser ikke alltid skal kunne settes til side bare presset for utbygging blir stort nok.

Dersom et flertall på Stortinget er misfornøyde med lovverket kan lovene endres. Kraftløftet peker mot en annen strategi: Lovene får stå, mens kontrollmekanismene som skal sørge for at lovene følges, svekkes.

Hele kraftløftet bygger på forestillingen om at Norge mangler kraft. Men virkeligheten er mer sammensatt. Nord-Norge har et kraftoverskudd på om lag 8 TWh. Den varslede knappheten på kraft i Nord handler om politiske valg. Forventningen om en stadig høyere energietterspørsel baserer seg på et urealistisk scenario hvor alle «luftslott» som er lansert blir realisert.

Likevel er regjeringens hovedsvar mer utbygging. Energieffektivisering, smartere bruk av eksisterende nett og prioritering av hva kraften skal brukes til, får skuffende liten oppmerksomhet.

Naturvernforbundet bruker mye tid og ressurser til å påpeke at offentlige myndigheter skal følge loven. Heldigvis ser vi at rettssystemet er enig med oss i flere saker. Kjennelsene fra Høyesterett i Fosen-saken og Fjordsøksmålet er svært gledelige.

Disse er ulike saker, men har noen fellestrekk. I begge tilfeller har staten fått sterk kritikk i spørsmål som handler om natur, menneskerettigheter og myndighetsutøvelse. Bruken av forhåndstiltredelse, altså at oppstart av tiltaket tillates før rettsprosessene om saka er sluttført, kompliserer bildet. Det er åpenbart at staten ikke har vært forberedt på å tape disse sakene.

Likevel har det skjedd. Hva skjer når staten taper? Hvordan kan vi forvente at regjeringen agerer?

Når staten taper i Høyesterett, forventer vi at myndighetene lojalt følger opp avgjørelsen og retter opp forholdene som er påpekt. Systemet bygger på en politisk kultur hvor regjeringen respekterer Høyesterett.

Fosen-saken viste tydelig at dette ikke lenger kan tas for gitt. Høyesterett slo enstemmig fast at konsesjonsvedtakene var ugyldige fordi de krenket reindriftssamenes menneskerettigheter. Likevel gikk det 500 dager før omfattende demonstrasjoner og offentlig press tvang frem politiske innrømmelser fra regjeringshold.

I Førdefjorden fortsetter gruvedumpingen selv etter at Høyesterett har slått fast at tillatelsene er ugyldige. Regjeringens fokus er å finne veier rundt dommen. Ikke etterleve den.

Når staten selv i stor grad får definere hvordan, når og i hvilket tempo dommene skal følges opp, blir systemet avhengig av politisk vilje og respekt for tillitsbaserte normer. Regjeringens handlemåte utfordrer tilliten til demokratiet og rettsvesenet.

Erfaringene fra Fosen og Førdefjorden burde ha ført til en diskusjon om sterkere kontrollmekanismer, bedre etterlevelse av lovverket og større respekt for institusjonene som skal kontrollere statens maktutøvelse. I stedet får vi forslag som innebærer svakere kunnskapsgrunnlag og mindre kontroll. Det er feil vei å gå. Vi trenger sterkere kontrollmekanismer, ikke svakere. Og respekt for de institusjonene som skal sikre at lover og rettigheter faktisk blir fulgt.

Arbeiderpartiet har selv sagt at klima og natur skal være rammen rundt all politikk. Dersom det skal være mer enn ord, må regjeringen også akseptere at det finnes grenser for hva som kan tillates. Vi må aldri godta en utvikling hvor institusjoner bygges ned for å få realisert historiens største energiutbygging i Nord.

Trenger vi flere kraftlinjer og kraftutbyggingsprosjekter i Nord-Norge for å «redde» klimaet og næringslivet?

Vi mener nei. Flertallet i Nord er mot landstrøm til Melkøya, og for å bevare vår unike natur. Det seriøse næringslivet i Nord-Norge trenger ikke mer kraft. Det vi trenger er et robust regionalnett og distribusjonsnett. «Småveiene» for kraft må rustes opp, men vi trenger ikke flere elektriske «motorveier» som leder ut av landsdelen.

Gjennomgripende endringer i samfunnet nødvendig for å løse naturkrisen. I dag er kravet til økonomisk vekst hovedårsaken til tap av natur. Vi trenger mer, allsidig kunnskap om naturverdier og naturens relasjonsverdi, både tradisjonskunnskap og akademisk kunnskap. Alle verdier må verdsettes, luftspenn bli unntaket og jord- og sjøkabel bli hovedregelen. Elektrifisering av fossilindustrien og datasentre er ikke veien til en bærekraftig fremtid i Nord. Framtida sikrer vi best ved å bevare og utvikle samfunnet slik at alle – også staten – må rette seg etter grensene som naturen og demokratiet setter.