Publisert i Sagat, Finnmarkdebatten, Rana Blad, Trønderdebatt og Altaposten 14.09.26. Publisert i Avisa Nordland 15.09.26

Da Norge sluttet seg til FNs naturavtale i Montréal i 2022, forpliktet vi oss til langt mer enn å kartlegge tap av natur. I naturavtalen slås det fast at alt areal på land og i havet skal omfattes av helhetlig planlegging som ivaretar naturmangfoldet og motvirker nedbygging av naturen. Arealforvaltningen skal bygge på et solid kunnskapsgrunnlag som også inkluderer respekt for urfolksrettigheter og tradisjonskunnskap.

I naturmeldingen peker regjeringen på at enkelte tiltak, blant annet produksjon av fornybar energi, skal kunne prioriteres på bekostning av naturen. Dette er feil vei å gå. Naturavtalen har ingen unntaksbestemmelse for enkeltsektorer. Derfor kan ingen næringer innvilges en generell dispensasjon fra kravene til økologisk bærekraftig forvaltning av land og hav. Hvis unntaksbestemmelsene blir innført, vil oppfølgingen av naturavtalen uthules og raskt miste verdi. Regjeringen må snu i dette spørsmålet. Ingen sektorer kan får «frikort» til å bygge ned natur og økosystemer.

Snart er vi halvveis i perioden frem mot 2030. Til tross for det mangler vi effektive virkemidler for å nå målene i avtalen. Regjeringen har satset på naturregnskap og arealnøytralitet som de viktigste tiltakene i oppfølgingen av naturavtalen. Begge deler er viktige. Ingen kan forvalte naturen godt uten kunnskap om den, hvilken tilstand den er i eller hvordan den påvirkes. Men naturavtalen handler om å stanse naturtap og redusere økologiske inngrep. Derfor er det utilstrekkelig å satse på kartlegging uten samtidig å etablere effektive rammer i forvaltningen som prioriterer naturen.

Om vi når målene i naturavtalen, vil være avhengig av kommunene. Det er kommunene som utarbeider og vedtar arealplaner og forvalter sin nær-natur. Kommunene har stor frihet i dette arbeidet. Kommuner kan ha arealplaner som oppfyller kravene i plan- og bygningsloven uten at planene bidrar til å redusere naturtapet. Store negative effekter av planlagte inngrep kan være godt dokumentert, men fortsatt tillates dersom lokalpolitikerne ønsker det. Samtidig er ikke kommunene pålagt å ha kommunedelplaner for naturmangfold.

Alle kommuner bør derfor få et krav om å utarbeide slike planer som en integrert del av arealforvaltningen. Naturverdier må kartlegges og prioriteres før arealene disponeres, ikke etterpå.

Naturtapet rundt om i landet skjer som konsekvens av en fragmentert forvaltning med mange ulike vedtak som hver for seg fremstår med begrenset effekt, men som samlet sett utgjør en ukontrollert naturnedbygging. Den samme problemstillingen gjelder forvaltningen av kysten og de nære havområdene. Her er den stadig voksende havbruksnæringen den dominerende arealbrukeren. Flere hundre oppdrettslokaliteter legger beslag på viktige sjøarealer, samtidig som næringen etablerer store landbaserte anlegg. Den samlede belastningen på det marine miljøet og strandsonen er betydelig.

Når vedtak behandles enkeltvis og innenfor ulike sektorer, blir de kumulative effektene for naturen tåkelagt. Dette er kanskje særlig viktig å være oppmerksom på i vår landsdel, der naturen gir oss så mange naturgoder og fyller så mange ulike funksjoner. Naturen er grunnlaget for lokalkulturen, både den norske og den samiske. Den er vårt spiskammer og leveområde for et utall ulike arter.

Staten må erkjenne at mange distriktskommuner mangler kapasitet og kompetanse til å utføre arbeidet med å ivareta natur. Krav og ansvar må følges av støtte. Når en kommune får alvorlige økonomiske problemer, gir ROBEK-ordningen oppfølging og hjelp. For naturforvaltningen finnes ingen tilsvarende ordning. Derfor må det opprettes en «Natur-ROBEK». Dette skal ikke være en skammekrok, men en støtteordning for kommuner som mangler oppdaterte planer eller nødvendig fagkompetanse. Kommunene må sikres tilgang til planfaglig bistand, juridisk kompetanse, naturkartlegging, samisk kompetanse og økonomiske ressurser.

Statsforvalteren må få ansvaret for ordningen. Det forutsetter at Statsforvalterens rolle styrkes, ikke svekkes. Skal Norge få en kunnskapsbasert naturforvaltning på land og hav, trengs sterke fagmiljøer som kan rettlede kommunene og sikre at nasjonale naturmål følges opp med praktiske tiltak som sørger for at målene nås.

Det holder ikke lenger med flere utredninger, naturregnskap og teoretiske økologiregnskap. Vi trenger handling. En Natur-ROBEK-liste vil være et stort skritt i riktig retning. Den vil kaste lys over hvilke kommuner som mangler oppdatert planverk, og hvem som fortsetter bit-for-bit nedbyggingen av naturen.

For å oppfylle forpliktelsene i naturavtalen må Norge ta i bruk effektive virkemidler. En Natur-ROBEK-liste vil være en verdifull støtte for lokalpolitikere som ønsker å ta vare på naturen i sin hjemkommune. Samtidig gir den Statsforvalteren et trygt fundament og et redskap til å stille målrettede krav, forankret i både tradisjonskunnskap og naturvitenskap.

Målet må være å se dagen der en ordfører stolt kan kunngjøre i nyttårstalen sin at kommunen har løftet naturforvaltningen og beveget seg ut av Natur-ROBEK-listen.