Fisketurismen – en bærekraftig næring?

Forfattet av: Jonas Eivind Jensen, styremedlem Naturvernforbundet Troms, På vegne av Naturvernforbundet Nordland, Troms og Finnmark

Fra naturens og kystfiskerens perspektiv har coronaviruset i det minste hatt én god konsekvens: Kysten har fått en hardt tiltrengt pause fra armadaen av tilreisende turistfiskere som fisker på en måte som har svært negative følger for fiskebestander, yrkesfiskere, lokale fritidsfiskere og lokalsamfunn langs kysten. Turistfiske i sin nåværende form er ikke bærekraftig, og representerer en forvaltningsmessig falitt. Vi ønsker å begrunne denne påstanden ved å peke på vitenskapelig dokumentasjon for den,  samt hva kystfiskerne selv – som innehar ekspertise om havområdet de utøver sitt yrke i – kan rapportere om konsekvensene av turistfisket.   

Omfang: I en doktorgrad avlagt i 2014 estimeres det at fisketurister i Nord-Norge sannsynligvis årlig fisker et kvantum kysttorsk tilsvarende hele det kommersielle fisket på arten i regionen samme tidsperiode. I tillegg tas det store mengder kveite, uer, steinbit og andre sårbare arter. Turistfiskebedriftenes lovpålagte rapportering av fangster er i mange tilfeller mangelfull; i en undersøkelse dokumenteres det at 22 % av fisketurismebedriftene (hele 240 stykker) ikke rapporterer fangst på en god nok måte.  

Fisketurisme reguleres ved begrensninger på hvor mye fisk hver enkelt turist kan ta med seg ut av Norge. Fra 2021 er det forbudt å føre fisk ut av landet om det ikke kan dokumenteres at den er tatt i fiske organisert av en registrert fisketurismebedrift, mengden filet hver turist kan ta med seg reduseres fra 20 til 18 kg (to ganger årlig), samt at det blir strengere krav til bedriftenes løpende rapportering av fangstene til fiskeridirektoratet. Vi ønsker slike begrensinger velkommen, men mener at de ikke er egnet til å adressere de grunnleggende utfordringene turistfisket medfører: (a) Det store antallet turister som fisker, og (b) måten disse fisker på. Vi oppfatter særlig det siste punktet som underkommunisert i den offentlige debatten, og vil derfor vie det særlig oppmerksomhet i det følgende.       

Konsekvenser av turistenes fiskemåte for naturen: Utviklingen i Fleinvær (et lite fiskevær i Gildeskål kommune, Nordland) kan tjene som eksempel på det som foregår langs hele kysten av Nord-Norge. Her har vi vært vitne til en stadig økning i organisert fisketurisme. For et tiår siden kunne man rundt Fleinvær tilnærmet daglig observere 3-5 båter med en typisk besetning på 4 mann som driver turistfiske. Sommeren 2019 kunne yrkesfiskerne i området rapportere at aktiviteten var økt til 10-20 båter. Dette er gjerne dedikerte, profesjonelle fiskere som fisker like effektivt som de lokale kystfiskerne.[1] Turistfiskerne kartlegger åpenbart hvor de beste fiskeplassene er ved å observere hvor de lokale kystfiskerne fisker, og utnytter i neste omgang deres lokalkunnskap til å fortrenge dem fra deres egen arbeidsplass. Sommerhalvåret har tradisjonelt vært perioden for juksafiske (fiske med håndsnøre eller juksamaskin), men en lokal fisker beskriver nå situasjonen slik:

Dette fisket er nærmest umuliggjort fordi lokale ressurser er konstant presset og forstyrret. Det som måtte være igjen av fisk slutter helt å bite når aktiviteten blir for stor. Dette er et udiskutabelt faktum blant profesjonelle fiskere. [2]

Det er viktig å understreke at måten turistfiskerne fisker på er gjennomgående forskjellig fra tradisjonelt kystfiske: For en yrkesfisker lønner det seg ikke å fiske når det blir lite fisk på et felt, og man bytter derfor fangstområdene i påvente av nytt tilsig av fisk – som en konsekvens av dette unngås også overfiske. Turistfiskerne stopper derimot ikke å fiske på et sted der det er kjent at noen har fått fisk, men forsetter å komme tilbake dag etter dag. «Vi ser at de målrettet drar fra felt til felt og driver et utpiningsfiske på allerede utpinte områder.»ii Slik får de lokale fiskestammene ingen mulighet til å komme seg, noe som videre ødelegger lønnsomheten av kystfisket, og (ironisk nok) også grunnlaget for turistfisket selv. Mange ønsker å få størst mulig fisk, og slipper ganske enkelt ut igjen fisk som anses som for små, eller av feil art – såkalt «fang-og-slipp». Denne måten å fiske på er i seg selv problematisk av flere grunner: For det første er slikt fiske faktisk i strid med dyrevelferdsloven, for det andre skremmes fisken slik at den ikke biter på kystfiskernes redskaper og for det tredje er det uklart hvor mye av fisken som blir sluppet ut som faktisk er levedyktig. Begrensninger på hvor mye fisk den enkelte turist kan ta med seg til hjemlandet er derfor ikke tilstrekkelig, all den tid disse ikke omhandler mengden fiskere og hvordan de fisker.             

Verdien av lokal økologisk kunnskap: I en kronikk i Fiskeribladet «Turistfiskedebatten må være kunnskapsbasert» (20.09.2019) etterlyser en havforsker mer forskningsbasert kunnskap om turistfisket. Blant annet skriver han:

Det vi forskere kan bidra med er å kartlegge og dokumentere fangst, innsats, og andre trekk av fisket knyttet til turistfiskebedrifter. Denne kunnskapen skaffer grunnlag for en kunnskapsbasert bruk av kystressursene, og kan bidra til en saklig debatt om turistfiskenæringen […] Skal vi ha en bærekraftig bruk av kystressursene våre, må debatt og eventuelle tiltak være basert på harde fakta om fangst, innsats og andre objektive trekk fra turistfisket.  

Vi er helt enige i at mer forskning vil være positivt og at debatten må være kunnskapsbasert. Det er likevel vårt klare inntrykk at kystfiskernes kunnskap ikke tillegges tilstrekkelig vekt i debatten. Naturmangoldloven paragraf 8 fastslår at forvaltning av natur må bygge på kunnskap innhentet gjennom både forskning og tradisjonell bruk av naturområder. Om det siste heter det at:   

Myndighetene skal videre legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen.

Dette er hva som omtales som lokal økologisk kunnskap eller erfaringskunnskap, og er kunnskap om lokale områders natur som er opparbeidet gjennom mange generasjoners bruk. Det er ingen tvil om at tradisjonelt kystfiske tilfredsstiller naturmangfoldlovens definisjon, og at kystfiskernes kunnskap må tillegges vekt i forvaltningen av turistfisket. Vi vil videre fremme tre konkrete, og beslektede, argumenter for dette:

1) Siden kystfiskerne må kunne forstå fiskens oppførsel for å kunne fiske effektivt, er de eksperter på å observere og forutsi endringer i fiskens adferd på sine lokale fiskeplasser. Dette er erfaringskunnskap om fisken som oppstår gjennom å fiske den.

2) Fiskernes kvalitative erfaringer må opparbeides over lang tid og vil derfor være svært ressurskrevende for forskerne å innhente selv. Slik kunnskap er heller ikke tilgjengelig med de utelukkende kvantitative metodene som nevnes av havforskeren over – eksempelvis å registrere mengden fisk som fiskes, timer med innsats osv. Det finnes derfor noen typer objektive og harde fakta man går glipp av ved bare å bruke forskningens metoder. Ved sin erfaringskunnskap om fisken der de fisker den, er kystfiskeren unikt plassert til å oppfatte de økologiske endringene som skjer grunnet turistfiskernes fiske på den samme fisken på det samme stedet. At slik lokalkunnskap ikke kan erstattes av vitenskapelig kunnskap av rent praktiske årsaker, og derfor et uvurderlig tillegg til forskningen for å sikre mest mulig kunnskapsbasert forvalting, er også anerkjent i internasjonal forskning. Et godt eksempel er nettopp (som forklart over) hvordan lokalkunnskap synliggjør at det er mengden turistfiskere og måten disse fisker på  (utpiningsfiske på samme fiskegrunn dag etter dag, forstyrrende «fang og slipp fiske», jakt på de største kveitene med undervannskamera for så å fiske dem etc.) som er hovedproblemet. Og dette kan ikke reguleres bare gjennom hvor mye fisk hver enkelt fisker kan bringe ut av landet.   

3) Turistfisket representerer faktisk en tredelt trussel: Mot fisken i havet, mot de som lever av å fiske den og dermed også mot kunnskapsgrunnlaget sistnevnte besitter om havets økosystemer. Kystfiskernes kunnskap om fisken opprettholdes og fornyes i hver generasjon med aktive yrkesliv på havet. Det er snakk om en levende kultur avhengig av en levende natur: Går denne levemåten tapt går også kunnskapen den ivaretar og fornyer tapt, og dette tapet må naturen og fremtidige generasjoner bære. Det bør her også nevnes at den tradisjonelle kystflåten representerer den mest fremtidsrettede og miljøvennlige måten å fiske på: De fisker fisken i kystnære farvann når fisken kommer til dem, med maksimal effektivitet og minimale klimautslipp.

Et landskap tilhører de som tilhører det: Disse ordene har Tromsø-filosofen Jacob Meløe skrevet med henvisning til både kystfiskere og samisk kultur. De tradisjonelle levemåtene som er vokst ut av et bestemt landskap (som det Nordnorske kystlandskapet) bevarer også viktige sannheter om landskapet. En fisker vet mye om hvordan man får fisk og derfor også hvordan man må fiske for at fiskebestandene ikke skal bli utpint på de stedene man fisker. På bakgrunn av slik viten fremstår det med all tydelighet at turistfisket i sin nåværende form hverken er bærekraftig eller fremtidsrettet, men derimot en inntrenger i kystlandskapet. Utviklingen etter at turistfiskerne har uteblitt på grunn av coronaviruset og stengte grenser illustrerer dette: Sommeren 2020/21 kunne man, for første gang på mange år, få noen torsker i «tilrorene» utenfor Fleinvær (ikke mye selvsagt, det står dårlig til med kysttorsken fra før) – hovedårsaken finner vi ingen yrkesfiskere som tviler på. Fiskerne kan melde om samme fenomen flere steder langs kysten av Nord-Norge; torsk, kveite og andre arter blir mer tallrike når de får en lengre pause fra turistfiskernes konstante fiskepress.[1]

Vi kritiserer ikke turisme i kystnaturen i seg selv, men den naturskadelige og lite fremtidsrettede formen næringen til nå ofte har hatt. Bærekraftig turisme kan ikke være basert på å forbruke natur slik at den forsvinner, den må være basert på å oppleve natur. Vi håper og tror på slike endringer, og kanskje kan nettopp erfaringene etter coronakrisen danne grunnlag for nye og kreative ideer: Dale, Bjørkan & Ferter (2020) har beskrevet hvordan reiselivsaktører nå snakker om et stemningsskifte både angående hvilken type turister som vil komme og hva de ønsker å oppleve. Dale et al. nevner at turistene etter å ha erfart hvor sårbare vi er for endringer i naturen (noe coronakrisen minner oss om) kanskje ikke lengre vil være så opptatt av å «å frese rundt i en ´rib´», men ønsker å få en ekte kompetanse om hvordan man kan leve i og av naturen. Vi tror også at den stadig økende oppmerksomheten rundt klima og naturkrisen er en del av dette bildet. En slik opplevelsesbasert turisme på naturens premisser som respekterer, og bygger på, kunnskapen og levemåten til kystens folk vil gi gjester, ikke inntrengere, i kystlandskapet.   

 

[1] Privat kommunikasjon med yrkesfiskere juni 2021.

[2] Brev fra lokal fisker i Fleinvær (25.09.2013). Innspill revisjon av Gildeskål kommuneplan.       Adressert Plan og Utvikling Gildeskål kommune.