Publisert i Nordnorsk debatt 13.08.25

Av:Anne Lise Mortensen, Kjell Derås og Frode Solbakken, fylkesledere i Naturvernforbundet i henholdsvis Troms, Finnmark og Nordland

Barentshavet er «arnestedet» for våre viktigste fiskebestander som torsk og sild. Fiskeriene er en bærekraftig hjørnesteinsnæring som har bygget og opprettholdt nordnorske lokalsamfunn i generasjoner. Oljeutvinning og fiskeri kan ikke sameksistere side om side i dette sårbare området.

At Equinor skrinla Wisting-feltet, var en etterlengtet seier. Men kampen mot oljeaktivitet i Barentshavet er langt fra over. Regjeringens planer om videre oljeleting er en gambling med et av verdens mest sårbare havområder.

Med det nylige oljesølet utenfor Trøndelagskysten friskt i minne, og klimaendringer som gjør Arktis stadig mer tilgjengelig for letevirksomhet, er det på høy tid at Norge tar sitt særlige ansvar for nordområdene på alvor.

Nordområdene er i brennpunktet, og det er her debatten starter: Vi må løfte en grunnleggende debatt om Norges fremtid. Vi kan ikke fortsette med en politikk som kan oppsummeres med «mer av alt – raskere».

Det er et dypt tragisk paradoks at klimaendringene, forårsaket av forbrenning av fossile brensler, nå åpner opp Barentshavet for mer olje- og gassvirksomhet. Mindre is i Arktis gjør det enklere å bore etter olje, samtidig som det setter unike og sårbare økosystemer i fare.

Johan Castberg-feltet som ble åpnet 8. august, er planlagt å produsere i minst 30 år. Dette er i direkte konflikt med målene i Parisavtalen og den voksende erkjennelsen av at dagens forbruksmodell er uholdbar. Ifølge FNs Ressurspanel er det økende forbruket av ressurser den viktigste årsaken til klimaendringer og tap av naturmangfold. Norge har et særlig ansvar, da vi, hvis alle levde som gjennomsnittsnordmannen, ville trenge 3,6 jordkloder.

Det er nødvendig å starte en diskusjon om hvordan vi kan få et reelt bærekraftig samfunn. Vi må tørre å diskutere dagens økonomiske tankesett som vektlegger materiell vekst fremfor alt annet. Både FNs Naturpanel og Klimautvalget 2050 har anbefalt at vi må endre dette synet for å skape en økonomi som er i balanse med naturen.

Et nylig eksempel på risikoen vi står overfor er oljeutslippet fra Njord A-plattformen, som ligger i Norskehavet. Til tross for at det ikke skjedde i Arktis, og det var en tilsynelatende liten lekkasje, spredte oljeklumper seg helt til kysten av Nordland. Miljødirektoratet uttrykte stor bekymring, og betydelige ressurser måtte settes inn for å rydde opp.

Dette viser hvor alvorlig selv små uhell kan være, spesielt i kaldt vann der olje brytes ned ekstremt sakte. I det sensitive, isfylte Barentshavet, hvor dyreliv som hval og isbjørn lever i en skjør balanse, kan en tilsvarende hendelse få katastrofale konsekvenser.

Barentshavet er «arnestedet» for våre viktigste fiskebestander som torsk og sild. Fiskeriene er en bærekraftig hjørnesteinsnæring som har bygget og opprettholdt nordnorske lokalsamfunn i generasjoner. Oljeutvinning og fiskeri kan ikke sameksistere side om side i dette sårbare området. En oljeulykke kan ødelegge fiskeressursene, mens normal drift skaper sikkerhetssoner som hindrer fiskernes tilgang til havområdene.

Vi må satse på de naturbaserte næringene som er stabile og bygger på lokale tradisjoner og ressurser, som fiskeri, reindrift og lokalbasert reiseliv. De kan bevare og bygge en plattform for fremtidige levedyktige distrikter. Saker som Fosen og Nussir viser også at vi ikke kan se bort fra urfolks rettigheter og lokale verdier når vi planlegger for fremtiden.

Elektrifiseringen av Melkøya er et eksempel på dette. For å skaffe strømmen som trengs, planlegges store inngrep i finnmarksnaturen som vil ramme reindriften hardt og utgjøre brudd på samenes rettigheter – et utslag av feilslått klimapolitikk som grønnvasker oljenæringen.

Naturvernforbundet i Nordland, Troms og Finnmark forlanger stans i all videre oljeleting i Barentshavet.

Vi må velge en fremtid basert på respekt for klima, natur, urfolksrettigheter og alle som bor og lever av ressursene i nord – en fremtid der vi prioriterer redusert forbruk, rettferdig fordeling og naturbaserte, bofaste næringer.