Klimakampen krever en folkebevegelse

Verken vitenskapen eller politikerne berger klimaet for oss.

Morten Harper, Arne Moksnes og Ellen Marie Andersson fra styret i Naturvernforbundet i Stjørdal og Meråker hadde dette felles innlegg i Trønder-Avisa 8. november om klimadebatten (Andersson er også leder av Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag):

FNs klimapanel har i høst med all tydelighet påvist alvoret i klimaendringene og nødvendigheten av å iverksette tiltak. Samtidig viser de hysteriske reaksjonene på forslag om å begrense flytrafikken, med fylkesordfører Tore Sandvik i spissen, at klimakampen er for viktig til å bli overlatt til politikerne.

Professor Edgar Hertwich skriver meget interessant om paradoksene og utfordringene vi står overfor i en artikkel kalt «vitenskapen kan ikke stoppe klimaendringene» (Aftenposten 12. oktober). Her hevder Hertwich at overbevisende forskningsresultater som peker på alvorlige framtidige konsekvenser for klimaet ikke er nok for politikerne. Han mener det må en folkebevegelse til for at de skal reagere.

Norske politikeres manglende handlekraft i denne alvorlige saken kom også til uttrykk i det nylig framlagte statsbudsjettet. I den forbindelse uttaler forskningssjef Bjørn Samset ved Senter for klimaforskning, CICERO, at regjeringen ikke har noen idé om hvordan vi skal klare å nå utslippsmålene som er satt opp av FNs klimapanel.

Det må understrekes at Edgar Hertwich ikke er noen hvem som helst i denne sammenhengen. Han er professor i industriell bærekraft ved det prestisjetunge Yale University. Tidligere har han vært professor i energi- og prosessteknikk ved NTNU og leder ved NTNUs program for industriell økologi. Videre var han en av hovedforfatterne av energikapitlet i den femte hovedrapporten til FNs klimapanel og bidragsyter til kapitlet om utslippsbaner i FNs spesialrapport om 1,5 grader oppvarming.

I klimadebatten er det mange som setter sin lit til at vi skal løse alle problemer med ny og smart teknologi. Det er desto færre som påpeker at spesielt vi i de rike landene må redusere vårt materielle overforbruk. Derfor er det verdt å lytte når en verdenskapasitet på området som Hertwich skriver følgende: «Å stoppe klimaendringene er ikke umulig, som den nye klimarapporten viser. Teknologi er viktig og gir oss mange muligheter. Naiv tro på teknologi har imidlertid gjort oss tafatte og blinde for de nødvendige sosiale, politiske og økonomiske endringer».

Vi ser både i Norge og internasjonal en klimapolitikk som er fokusert på teknologisk utvikling og bruk av renere alternativer. Mye skjer innenfor fornybar energi, der særlig satsing på solenergi er interessant, og elbiler, men samtidig ser vi at energiforbruket fortsetter å vokse.

Hertwich kommer i artikkelen med en tydelig konklusjon og advarsel: «Vi kan ikke oppnå nullutslipp ved å bygge nye rullebaner, motorveger og hyttegrender og stadig bruk-og-kast av masseproduserte konsumvarer».

Vi er ubeskjedne nok til å si at dette er som om vi skulle sagt det selv! For hva er det som skjer rundt oss både på nasjonalt og lokalt plan? Lokalt ser vi at Avinor planlegger for stadige utvidelser av Værnes flyplass som skal legge til rette for økende flytrafikk. E6 gjennom fylket skal ha fire felt og 110 km i timen, og i Innherred en helt ny trasé, som slår beina under en satsing på Trønderbanen. Hyttegrender legger beslag på stadig mer natur. CO2-utslippene øker.

Kanskje har vitenskapens dominans i den offentlige debatten på en måte passivisert sosiale og folkelige bevegelsers kraft i klimaspørsmål. Hertwich tar opp dette og utfordrer miljøbevegelsen: «Selv miljøorganisasjoner presenterer seg som eksperter og søker politisk innflytelse gjennom tekniske og økonomiske utredninger i stedet for å bygge en folkebevegelse for klimavern».

Her har nok også vi Naturvernforbundet grunn til å føle oss litt truffet. Ikke fordi vi legger vekt på at våre standpunkter skal være kunnskapsbaserte, men sannsynligvis opptrer vi i denne saken «for akademisk» til å nå «det brede lag» av folket. Når det er sagt, må det imidlertid understrekes at å bygge en folkebevegelse ikke er noen enkel oppgave. Det er ennå mange som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer eller i beste fall er likegyldige til dem. Omlegging av vårt forbruk og våre vaner i en retning som tjener klimaet, vil derfor møte sterk motstand fordi det sannsynligvis vil legge restriksjoner på ting som vi i dag tar som en selvfølge. Dette kan illustreres ved at relativt små justeringer av vår livsstil, slik som bomringer og flyseteavgifter, fører til innbitte protestaksjoner.

Utfordringen er utvilsomt stor for miljøbevegelsen – og for samfunnet. Men det er helt nødvendig å snu utviklingen. Problemet blir ikke mindre om vi overser det, tvert imot. I moderne norsk historie har folkebevegelser flere ganger gitt grunnleggende og positive samfunnsendringer. Davids kamp mot Goliat presset fram rettigheter for alle i arbeidslivet, fortsatt suverenitet og demokrati i EU-kampene, vern av verdifull vassdragsnatur, og økonomisk og politisk likestilling. Nå trenger vi en folkebevegelse for rettighetene til de kommende generasjoner.