Referat fra tur til Kluken
Takk til alle som deltok på turen 24. september 2023!Det er en stor glede å dele gode naturopplevelser på tur med hyggelige mennesker.
Vi var 15 deltagere som startet fra Kluksdal Søndre, 520 moh, den eneste gården i Meråker der det fortsatt drives med melkeproduksjon. Derfra gikk turen, via Jostuggu, opp til toppen på Storkluken, en avstand på ca. 4 km. Toppen ligger 1110 moh., 600 m høyere enn der vi startet, så det gikk ganske bratt oppover. Fra Storkluken gikk vi sørover til Blygansgruva, der vi etter en lengre rast, startet på tilbaketuren til Kluksdalen. Hele turen ble på ca. 12 km.
Turen gikk gjennom granskog, fjellbjørkeskog og variert lavalpin vegetasjon med bl.a. vierkjerr, lyngheier, grassletter, rabber og snøleier.
Det var ganske sur vind på veien oppover, men vi slapp regn. Oppe på toppen kom sola fram, og vinden stilnet. Vi fikk et ønskevær og kunne nyte en storslagen utsikt, – med horisonter av fjell i alle retninger!
Nede i granskogen på Kluksdalen så vi på levningene av et gammelt anlegg der det var blitt produsert jern fra myrmalm. Vi så spor etter flere ovner og fant slagg i skråningen nedenfor. I følge arkeologer var dette anlegget i drift mellom år 120 og 250 evt., og i dette tidsrommet har det blitt produsert store mengder jern der. I Meråker er det funnet rester etter mange slike anlegg, og det ser ut til at det har vært produsert jern i bygda over en periode på mer enn 2000 år, fra ca. år 350 fvt. og fram til på 1800-tallet. Arkeologer har anslått at det i de første 200 årene evt., da aktiviteten ser ut til å ha vært størst, trolig har vært produsert mellom 5 og 10 tonn godt smibart jern i Meråker hvert år.
Jernet har etter all sannsynlighet blitt produsert for eksport, bl.a. til Romerriket. Nye anlegg er funnet helt opp til de siste årene, og det er temmelig sikkert mange som ennå venter på å bli oppdaget. Det må minnes om at alle slike anlegg automatisk er fredet etter kulturminneloven.
I et hogstfelt like ovenfor de gamle jernovnene så vi på restene etter ei gammel kullmile (på mårråkdialækt: «ein kælmilbotn»). Om en vet hva en skal se etter, er det også mange slike å finne i
Meråkers skoger. De kan være fra tida med jernsmelting eller fra gruvetida i Meråker, da det var stort behov for trekull til gruvedrifta.
Under rasten som vi hadde, i «Jostuggu» ble det fortalt om en av Meråkers store sønner, sølvsmed og tusenkunstner, John Fundaunet (1751-1820), populært kalt Funtaunmesteren og om «Stor-Jo», som hadde satt opp Jostuggu (ca. 1850). Funtaunmesteren var landskjent som en meget dyktig
sølvsmed.
I følge ham selv og lokal fortellertradisjon sies det at han hadde sin egen sølvgruve oppe i Kluken, der han hentet malmen til sølvet som han brukte. Menge har lett, men ingen har hittil funnet gruva.
Kanskje var det denne sølvgruva Stor-Jo lette etter mens han bodde i steinhytta som han bygde, langt oppe i Kluken. Ingen vet hvor han kom fra, men det ble sagt at han brøt på svensk når han snakket, at han var kjempesterk og hadde godt om penger. Han skal ha bodd oppe i Kluken i en tiårsperiode før han døde. Hvorfor Stor-Jo slo seg ned oppe i Kluken og hva han egentlig gjorde der, er en gåte, som vi nok aldri får svar på. Vi får nok helle aldri svar på om Funtaunmesteren virkelig hadde ei sølvgruve oppe i Kluken, eller om han i hemmelighet skaffet seg sølvet på annen måte. Både Funtaunmesteren og Stor-Jo tok med seg sine hemmeligheter i graven.
Under vår andre rast, i og ved ruinene av steinhusene ved Blyglansgruva, snakket vi om drifta ved gruva, som startet opp i 1870, men som ble lagt ned etter kort tid, kanskje pga. sabotasje. I ett av steinhusene lå det igjen et stort kull-lager. Ved det ene gruveinnslaget fant vi malm med blyglanskrystaller.
På denne tida, seinhøstes, er blomstringen i fjellet stort sett over. Vi fant derfor lite blomsterplanter. Likevel var det mye interessant å se på.
Vi så på einer og snakket om tradisjonell bruk av denne busken, som er det mest utbredte bartreet på jorda, og som kan bli svært gammelt, over 1000 år. På einer fant vi også «kikbær», som i folkemedisinen har blitt brukt som legemiddel mot kikhoste. «Kikbær» er egentlig en misvekst (galle)
laget av einergallemygg. Myggen overvintrer som larve inne i gallen.
Gallemygg er en stor gruppe med små, spinkle insekter (0,5-8 mm). Som voksne er de meget vanskelig å artsbestemme, men gallemygg er som regel artsspesifikke med hensyn til vertsplante. De kan derfor som regel bestemmes ut fra vertsplanten og formen på gallen. Vitenskapen har liten
oversikt over gruppen, men bare i Norge finnes det minst 100 ulike artet. Sannsynligvis er antallet mye, mye høyere. På verdensbasis kan det være over 1 million arter.
På turen fant vi også galler med larver på sølvvier og ullvier, men dette var altså andre arter enn den som lager galler på einer.
Det var svært lite fugl og ingen smågnagere å observere på turen. Vi så ingen ryper, slik vi normalt skulle kunne forvente i dette terrenget, men nede i skogen fant vi spisespor av både tretåspett og flaggspett. Vi så horisontale ringer med hull i barken rundt stammen til gran og bjørk. Slike ringer lager tretåspetten om våren for å få tak i sevja. Ellers i året spiser den insekter og andre smådyr.
Flaggspetten lager «spettsmier» der den fester kongler av gran eller furu for å kunne hakke ut frøene. Om sommeren spiser den insekter, men om vinteren spiser den nesten bare frø av gran og furu.
Selv om blomstringen var over, fant vi mange interessante planter.
På ei lynghei fant vi bl.a. rypebær, røsslyng, krekling, blåbær, tyttebær, blokkbær, kvitlyng, skubbær, rabbesiv og stivstarr.
I et snøleie (der hvor snøen ligger lenge) fant vi bl.a. dverggråurt, fjellmarikåpe, trefingerurt, fjellmo (vårt minste tre, også kalt musøre), geitsvingel (som er vivipar = levendefødende), finnskjegg og safranlav.
Finnskjegg kan på grunn av sin farge og voksemåte lede folk bort fra stien når de går i fjellet, særlig i skumring. Derfor kalles graset ofte for «Villstrå».
Vi fant flere sopper, men ikke så mye matsopp at det ble noe steiking med utdeling av smaksprøver.
Vedmuslingen som er avbildet på denne siden, fant vi på en gammel granstubbe. Det er en poresopp som danner brunråte på døde bartrær og dødt trevirke.
Vedmusling er en viktig nedbryter som bidrar til å opprettholde stoffkretsløpet i skogen. Den frigjør plantenæringsstoffer fra dødt trevirke og legger grunnlag for nytt liv.
Takk til alle som deltok på turen!
Det er en stor glede å dele gode naturopplevelser på tur med hyggelige mennesker.
(skrevet av turleder Kjell Lundemo)