NVE gir konsesjon for 3 vindparker i Snillfjord og en på Frøya og ny karftlinje fra Åfjorden til Snilfjord – Surnadal.
NVE gir nå konsesjon for 4 nye vindparker i vårt distrikt, samt ny kraftlinje fra Storheia i Åfjord til Surnadalen via Snillfjord. Dermed åpnes det for en utbygging i Sør Trøndelag tilsvarende 1/6 av den totale målsetting for fornybar energi for det felles svensk/norske marked frem til 2020. Det positive er at for Orkdal skrinlegges planene om en ny linje Snillfjord – Orkdal, og at eksisterende linje saneres når en eventuell linje Snillfjord – Surnadal er i drift.
Så raserer vi Norsk natur.
NVE har gitt konsesjon til 4 nye vindparker i Sør – Trøndelag, 3 i Snillfjord og 1 på Frøya, samt en ny kraftlinje fra Storheia i Åfjorden til Snillfjord og videre til Surnadalen. Vedtaket var ikke uventet, og følger samme mal som tilsvarende vedtak, tidligere fattet for utbygging i Fosen. Utbyggingen krever linjer, og for at disse skal ha en viss økonomisk forankringer forlanges vindkraftutbygging av et visst omfang. I Snillfjord er kravet minimum 500 MW produksjon, og NVE gir derfor konsesjon til anlegg som skal produsere 510 MW. Man har altså en fasit i forkant, og saksbehandlingen av de enkelte vindparker blir da en ren parodi. Det mangler for eksempel fullstendig feltbefaringer ved kartlegging av biologisk mangfold. Arbeidet er stort sett gjort på et kontor fjernt fra den naturen en beskriver. Dette er beslutningsgrunnlaget for blant annet den nye kraftlinja, som medfører at vegetasjon fjernes i en bredde tilsvarende 8 felts motorvei mellom Hamar og Oslo, og linja medfører, i følge NVE sjøl, store inngrep i natur, områder for friluftsliv og leveområder for fugler registrert på rødlister.
Blir gitte konsesjoner bygd, vil dette alene medføre en produksjon på 4TWh bare på Trøndelagskysten, noe som tisvarer 1/6 av den totale målsettingen for det felles svensk/norske marked fram til 2020. Dette er imidlertid bare en forsmak på det som kan bli konsekvensen av ordningen med såkalte grønne sertifikater. I følge VG ligger det nå 124 søknader om nye vindkraftanlegg og 702 søknader om vannkraftanlegg til behandling i NVE. De fleste vannkraftanlegg er småkraft, hvor enkelte medfører store naturinngrep, men gir en begrenset produksjon,.
For er vi i ferd med å rasere norsk natur, og hvorfor? Jo, angivelig har vi en plikt til å redde klimaet ved å sende ren og fornybar energi til Europa for å erstatte forurensende kullkraftverk. Problemet er at EU deler ut utslippskvoter til firma. Dette er en definert mengde, som medfører at dersom norsk vindkraft erstatter forurensende energi hos et firma i Danmark, kan et tysk firma i stedet for å redusere utslippene, ta over det danske firmaets kvote og sørge for at utslippene blir opprettholdt. Konsekvensen er at forbrukere i Norge indirekte må subsidiere strømprisen, og at norske bedrifter må være med å betale transportkostnadene til konkurrenter i EU i form av økt nettleie. Utslippene blir de samme, og norsk natur blir skadelidende.
Og det haster tydelig vis med ”raseringa”. Vi som har gjort innspill til omtalte utbygginger i Snillfjord får nå 3 uker på oss for å utarbeide en anke. Dette midt i sommerferien. Antagelig helt bevisst, og etter påtrykk fra Borten Moe. Det er kjent at Olje og energiministeren var misfornøyd med framdrifta hos Statsnett, og sparket den tidligere styrelederen til fordel for partikollega Kolbjørn Almlid, i Orkdal mest kjent som tidligere styreformann i Helse Midt-Norge, og for sin innsats for å legge ned fødeavdelinga ved Orkdal Sjukehus. Står nå naturen for tur? Til Adressa uttaler Borten Moe at det ville være befriende om han nå fikk et vedtak uten klager. Olje og energidepartementet er klageinstans, og det er riktig som Adressa sier: ”Borten får siste ord”. Så kan vi jo gjette hva som skjer.
Knut Bonvik
Naturvernforbundet i Orklaregionen