OED og Ola Borthen Moe har godkjent utbygging av vindkraft i Fosen og Snillfjord som samlet sett betegnes som verdens største vindpark. Naturinngrepene dette medfører er formidable. Grovt sett kan vi regne at omlag 50 % av inngrepsfrie kystområder i Sør Trøndelag går tapt. Mesteparten av de tapte INON-områdene er klassifiserte som «Sterkt konfliktpotensial» i regjeringas egen nasjonale rettledning for lokalisering av vindkraft.

Om ankebehandlingen.

Olje og Energidepartementet har i praksis avslått alle anker i forbindelse med utbyggingen. I vårt distrikt finnes to unntak. Naturvernforbundet fremmet, som Snillfjord Kommune under den kommunale behandlingen, å ta ut 3 planlagte møller i Remma fjellet. Vi fikk aksept for en. Videre er det fremdeles en smule tvil om ilandføringssted for den planlagte sjøkabelen mellom Rissa og Agdenes. I følge planen skal et muffeanlegg etableres i sjøkanten sentralt i Selva. Det åpnes nå før endelig vedtak om plassering, en utredning om i stede å benytte Hamborbukta som ilandføringssted. En konsekvensutredning skal legges fram innen utgangen av 2014.

Utbygging av linjer for å transportere energien.

Departementet opprettholder Statnetts planer for framdrift av linjer. De to traseene Namsos – Storheia og Snillfjord – Trollheim skal bygges først, og må kunne settes i drift innen 7 år, det vil si senest 2020. Strekningen Storheia – Snillfjord er foreløpig ”uviss”. I tilfelle bygging er antatt ferdigstillelse mellom 2023 og 2028. Etter mitt syn er det store sjanser for at denne linja ikke blir bygd. For det første er linja i liten grad nødvendig for å sikre kraftbalansen i området, men snarere en transportlinje for å sende energi ut av Trøndelag.  Før en eventuell byggestart kreves det gjennomført en analyse av linjas ”samfunnsnytte”.  En analyse foretatt av konsulentfirmaet Thema Consulting konkluderer med at samfunnsnytten er 0, og det uten at naturinngrepene er vurdert.

Utbyggerne av vindkraft, spesielt i Fosen, har tidligere hatt sterke føringer om at Storheia – Snillfjord må bygges. Grunnen er at en da får en sammenhengende linje fra Namsos til Trollheim. Linja blir da en del av et sentralt forsyningsnett, og i sin helhet betalt av det offentlige, i praksis alle beboere i hele regionen. Nå åpner departementet for at, sjøl om en får to separate linjer uten en sammenkopling mellom Fosen og Snillfjord, vil Statnett dekke alle utgifter til vindkraftprodusentene for nødvendige linjer fra anlegg til bruker. Dette vil også redusere behovet for omtalte linje.

Økonomiske betraktninger.

Den store utfordringen for utbygging av sjølve vindmølleparkene er økonomien. Det økonomiske ”bakteppet” for vindkraft kunne vel knapt vært dårligere enn i dag. Ordningen med grønne sertifikater vil bety et tilskudd på om lag 15 øre pr. produsert KWh. For lønnsomhet beregner bransjen minimum 55 øre. Det vil si at en er avhengig av en gjennomsnittlig markedspris på elektrisk energi på 40 øre pr. KWh. I dag selges elektrisk energi til forbrukere i Norge med ett års bindingstid til en pris av 35 øre. De fleste Industribedrifter har avtaler om langt lavere pris. Firma som NTE energi, har vel så langt tapt anslagsvis 400 millioner på sitt vindkraftengasjement? Dette burde skape bekymring. Kanskje er det som med bakeren som tapte 3 kroner på hvert brød sa:” Det er kvantumet som skal gjøre det”.

En annen utbygger som nok får problemer med å finansiere utbygging er Zephyr, som har konsesjon på Remmafjellet i Snillfjord. Firmaet er lokalisert i Østfold, og hadde opprinnelig det Danske firmaet Dung som sentral aksjonær. Nå har Dung vedtatt å trekke seg ut av all aktivitet i Norge. Tidligere i år solgte en sin eierpost i gasskraftverket på Mongstad til Statoil for 1,8 milliarder. Zephyr har i følge Brønnøysundregistrene registrert flere firma i Norge. Zephyr DA ble registrert i 2010, og har som forretningside produksjon av vindkraft. Så langt er det ikke registrert aktivitet i firmaet. Moderselskapet er Zephyr as har som forretningside produksjon av vannkraft, og her er det en del aktivitet. Vi kan vel imidlertid ikke si at en har en sunn økonomi. Regnskapet fra 2012 viser sum gjeld på i overkant av 70 millioner, og en negativ egenkapital på 55 807 000. Så gjenstår det da å se om en greier å finne investorer som vil gå inn med 1,5 milliarder som vel er prislappen på planlagt vindpark på Remmafjellet. På Smøla har vi Norges første vindpark. I 2005 ble byggetrinn 1 bestående av 48 turbiner etablert. Denne er senere utvidet slik at en i dag har totalt 68 turbiner. SAE vind vurderer nå to senarioer for framtidig drift. Enten en oppgradering av anlegget, noe som må skje innen 2020 for å kunne dra nytte av ordningen med grønne sertifikater, eventuelt en nedlegging av hele anlegget i 2025. Usikker lønnsomhet gjør at konsekvensen kan bli å sanere hele anlegget.

Landbasert vindkraft, teknologi på vei ut?

Problemet for Norsk landbasert vindkraft er, for uten byggekostnadene for turbinene, også lang transportvei til brukerne. Dette medfører blant annet tap i ledninger som medfører økte kostnader. Det etableres nå i større grad havbaserte løsninger med kort vei til kunden. Svenske Vattenfall sammen med et Tysk firma bygger nå et anlegg i Nordsjøen hvor en som fundament hamrer ned stålpillarer 32 meter under bakken. Anlegget skal når det står ferdig gi nok strøm til 400 000 personer. I Norge burde vi med vår OFF-shore kompetanse ha et godt utgangspunkt for havbasert vindkraft. Det er trist at regjeringen har vist så liten interesse for å støtte Norske firma som har jobbet med utvikling av slike anlegg. Vestavind, som jobbet med et prosjekt kalt Havsul har nå skrotet et prosjekt som så langt har kostet 200 millioner. Norge skulle bli verdensledende ledende på vindkraft til havs. Nå ligger næringen nede. Flotte ord fra næringsminister Trond Giske hjalp lite når en ikke var interessert i å gi økonomisk støtte til utviklingen av prosjektet.

Veien videre.

Så gjenstår det å se hva som virkelig blir bygd ut av ” Verdens største vindpark”. Berørte firmaer må ta en bindende beslutning i løpet av nest år. Utbyggingen i Fosen ligger først i køen, og er som sådan høyest prioritert.  Her ligger det nok en betydelig prestisje. Øvrig utbygging vil være avhengig av en rekke forhold som foreløpig er uavklart. Kanskje også grunn til en viss edruelighet fra berørte kommuner. En ønsker at en som vannkraftkommuner skal få en større del av kaka. Problemet er at for vindkraft finnes det knapt noen kake. Kommunale inntekter er basert på eiendomsskatt fra anleggene. Det man imidlertid bør huske på er at en slik skatt beregnes av den til en hver tid beregnet verdi på eiendommene. Vindkraft har en beregnet levetid på 20 år. Det er ikke usannsynlig at en etter 10 år vil det kommunale tilskuddet være halvert.

Knut Bonvik

Naturvernforbundet i Orklaregionen