Status på Førdefjordsøksmålet 29.10.2025:
Naturvernforbundet og Natur og Ungdom vant mot staten i Borgarting lagmannsretten i august 2025, staten har anka saka videre til Høgsterett. Lagmannsretten slo fast at tillatelsen til dumping av gruveavfall er kjent ugyldig, likevel kan Nordic Mining fortsette å dumpe. Dermed har Naturvernforbundet og Natur og Ungdom gått i tingretten for å få midlertidig forføyning for å stoppe meir gruvedumping til saka er endelig avgjort i retten.

Norsk industri i en blindvei? Nordic Minings manglende konkurransekraft og den høye prisen for en utdatert modell

Det kan ta opptil to uker før vi får en avgjørelse fra tingretten; jeg har blitt informert om at fristen er 10. november. Etter alle disse årene med møter med kommunen, Nordic Mining og andre, forstår jeg fortsatt ikke hvorfor selskapet fortsetter å bygge sin fremtid på en forretningsmodell med så høy risiko. Jeg prøver å forstå, men regnestykket går rett og slett ikke opp.

Derfor har jeg gjort mer research for å forstå dette markedet og dette prosjektet. Ikke bare i Norge, med saker som Repparfjorden i minne, men også innenfor EU. Stemningen blant investorer og andre som tror på et prosjekt som Nordic Mining har vært en berg-og-dal-bane, for å si det mildt. Jeg har sett på forum, sosiale medier og mer for å få en bedre oversikt, og det ser ikke lyst ut – spesielt ikke med den pågående rettssaken og fremtidsperspektivet i mente.

Den nåværende uroen, den fallende aksjekursen og den tydelige angsten man ser på investorforum, er ikke tilfeldig. Det er de forutsigbare konsekvensene av en «press-på-strategi», en risikabel satsing som antok at et industriprosjekt fra en gammel tid kunne overleve i en ny verden med strenge miljøstandarder. Selskapets ledelse satset på at når de først var i gang, med den norske staten i ryggen, kunne ingenting stoppe dem.

Kjernen i problemet er ikke at Nordic Mining ønsker å utvinne mineraler, men hvordan det gjøres. Beslutningen om å basere seg på sjødeponi, en praksis som i økende grad blir sett på som en miljømessig overlevning fra fortiden, var en strategisk fiasko fra starten av. Dette valget garanterte en kontinuerlig og utmattende kamp, og har satt alle involverte i stor fare.

For investorene, store som små, har denne strategien vært en katastrofe. De investerte i et løfte om verdiskaping, men fikk i stedet en billett til et sjansespill med høy risiko. Selskapet kjente til risikoen for søksmål, men fortsatte likevel. Nå betaler aksjonærene prisen. Hvis noen driver aksjekursen ned, er det selskapets egen ledelse og deres vegring mot å tilpasse seg en moderne virkelighet.

For de ansatte er situasjonen utvilsomt krevende, og jeg kan bare forestille meg den usikkerheten de nå opplever. Likevel er det avgjørende å se hvor den virkelige trusselen mot arbeidsplassene deres kommer fra. Den kommer ikke fra miljøorganisasjonene, men fra selve forretningsmodellen de ble ansatt for å utføre. En bærekraftig, innovativ tilnærming ville ha sikret trygge, langsiktige jobber. En utdatert og konfronterende modell garanterer ustabilitet – en brutal realitet som sikkert ikke var en del av stillingsbeskrivelsen.

En europeisk realitet Norge ikke kan ignorere

Nordic Minings kamp er langt fra unik. Over hele Europa ser vi at prosjekter som kolliderer med moderne miljølovgivning, til slutt taper. Dette er en realitet norske myndigheter og selskaper ikke lenger kan ignorere. Fremtidens vinnere er ikke de som tviholder på fortidens løsninger, men de som skaper morgendagens verdi gjennom innovasjon, samarbeid og et genuint lederskap i det grønne skiftet.

Flere internasjonale eksempler illustrerer denne nye virkeligheten:

• Et klassisk eksempel er Rosia Montana-gullgruven i Romania, hvor et kanadisk selskap planla Europas største gullgruve. Massive protester og årelange rettslige kamper basert på EUs miljø- og kulturvernlover førte til at prosjektet ble stanset og området i stedet ble et UNESCO verdensarvsted.
• I Polen ble regjeringens godkjenning av hogst i Białowieża-skogen, en av Europas siste urskoger, stanset av EU-domstolen. Saken bekrefter at EUs miljølover har reell makt, også over nasjonale myndigheter, når unike naturområder er truet.
• Vattenfalls kullkraftverk i Tyskland ble utfordret på grunn av utslipp av oppvarmet kjølevann. EU-domstolens påfølgende «Weser-dom» fastslo at EUs vanndirektiv forbyr enhver forringelse av vannkvaliteten.
• I Spania har gjenåpningen av Touro kobbergruve møtt enorm motstand. Planen om en stor avgangsdam nær bebyggelse har satt søkelys på svakheter i EUs gruveavfallsdirektiv og mobilisert en opinion som krever strengere regler.
• Behovet for litium til den grønne omstillingen skaper også konflikt. Både i Covas do Barroso i Portugal og Jadar-dalen i Serbia har store litiumprosjekter møtt voldsom lokal og internasjonal motstand, og har blitt forsinket eller stanset av folkelig press og rettslige prosesser.

Disse sakene er ikke unntak; de representerer en tydelig trend. De dokumenterer en grunnleggende endring i hvordan samfunnet balanserer økonomisk aktivitet mot miljøverdier.

Veien videre – og statens uforståelige rolle

Så hva er veien videre? Flere runder i retten? Endeløs kjekling om hvem som har rett? Dette er en kamp mot fremtiden man ikke kan vinne. Regelverket setter standarden, og den blir bare strengere. Tror virkelig Nordic Mining og staten at lokalsamfunn og miljøorganisasjoner noen gang vil gi opp?

For meg er det største spørsmålet hvorfor staten velger side i denne saken. Burde ikke staten være en nøytral part som er til for alle? Hvorfor investeres det penger i advokater for å kjempe en kamp som sannsynligvis tapes i møte med nye reguleringer og det økende fokuset på grønn omstilling? Hvorfor brukes ikke disse ressursene på å bygge bro mellom partene?

Miljøorganisasjonene er ikke imot arbeidsplasser; de er opptatt av hvordan de skapes. Samtidig ønsker Nordic Mining å bygge en levedyktig bedrift. Forutsetningen for at begge skal lykkes er den samme: en reelt bærekraftig forretningsmodell og produksjon. Det er forunderlig at dette ikke er hovedfokuset, og at man i stedet velger en kamp om hvem som har rett. Den eneste rette løsningen er den som er bærekraftig – for fremtiden. Det er her pengene må investeres, for det er dette miljøorganisasjonene krever, og det er dette Nordic Mining trenger for å overleve. Å sløse tid, penger og energi i rettssaler er det største hinderet for at Norge skal lykkes i å ta en mineralposisjon i et konkurranseutsatt verdensmarked.

Veien ut av denne fastlåste konflikten er ikke mer konfrontasjon, men en helt ny tilnærming. Kampen vil først stilne den dagen en bærekraftig forretningsmodell ligger på bordet – en som respekterer naturen som sin viktigste kapital, skaper målbar grønn verdi, og bygger en fremtid der både investorer og ansatte faktisk kan føle seg trygge.

Propaganda, en aggressiv «press-på-strategi» og ren konfrontasjon er ikke lenger en farbar vei. Det vi trenger, er gjennomtenkte planer, innovasjon og strategier som ser det store bildet – som ser utover selskapets egen lommebok, personlig vinning og prestisje. For den virkelige, varige verdien ligger ikke i å utvinne ressurser for enhver pris. Den ligger i evnen til å bygge noe nytt som står seg over tid – for markedet, for samfunnet og for de generasjonene som kommer etter oss.

En realitetssjekk – min anbefaling for videre lesing

Jeg kunne fylt siden med lenker, men jeg vil heller gi en sterk og personlig anbefaling: Ta deg tid til å google prosjektene som er nevnt i denne artikkelen. Hver enkelt av dem er en utrolig interessant og lærerik lesning. Jeg anbefaler dette slik at alle, kanskje til og med de i Nordic Mining, kan få en realitetssjekk på den verden vi lever i i dag. For disse sakene viser med all tydelighet hvilke internasjonale utfordringer som møter slike prosjekter, og hvordan enorme foretak, langt større enn Nordic Minings, til slutt taper når de kolliderer med moderne miljøkrav og folkelig motstand.