Jordsmonnets viktige rolle i et klima i endring

Jordsmonnet i norske barskoger er i verdenstoppen når det kommer til karbonlagring – hvorfor det?

granskogSvein Grønvold

Den boreale barskogsonen strekker seg over den nordlige halvkule og her finner vi jordsmonn som spiller en svært sentral rolle i klimaregnskapet ved at det tar opp, lagrer og frigjør karbon. Det foregår en kontinuerlig utveksling av karbon mellom biologisk materiale (deriblant jordsmonn og skog) til atmosfæren. Fremtidens klimamodeller må ta høyde for disse økosystemene og deres samspill mellom klimaendringene og karbon-kretsløpet på nordlige breddegrader – og nettopp dette forskes det på den dag i dag ved Senter for Biogeokjemi i Antropocen ved UiO, ledet av biologen Dag O. Hessen (lenke nederst i saken).

I denne artikkelen kan du fordype deg i hva jordsmonn er (hvor mange typer jordsmonn finnes egentlig?), hvilke fem faktorer som påvirker dannelsen og egenskaper, og avslutningsvis hvorfor jordsmonnet her i nord fungerer som et ypperlig karbonlager.

Hva er jordsmonn?

Store Norske Leksikon definerer jordsmonn som det øverste laget av løsmaterialer over fast fjell (jordskorpen) som påvirkes av klima og levende organismer [1]. Jordsmonn kan inneholde geologisk materiale (leire, sand, grus, småstein, etc.) bestående av mineraler og bergartsfragmenter, samt organiske materialer (plante- og dyrerester, eksempelvis torv og humus). Vann og luft fyller tomrommet (porerommet) mellom partiklene. Jordsmonnet er et biologisk aktivt og porøst medium som stadig er under utvikling, og spiller en viktig rolle i Jordas økosystem og karbonsyklusen!  

Jordsmonnstyper

Avhengig av dannelsesmåte samt mekanisk og kjemisk sammensetning skiller man mellom 12 forskjellige jordmonnstyper. Klassifiseringen er basert på følgende egenskaper; dybde, fuktighet, temperatur, tekstur, struktur, innhold av leire, organisk materiale og salt. Figur 1 viser utbredelsen av jordsmonn på en global skala, men i dag skal vi kun forholde oss til spodosol (på norsk kaller vi det podsol) som dominerer i Norden.    

Figur 1: USDA Soil Taxonomy. Spodosol, også kalt podsol, dominerer i Norden

Jordsmonntyper på en global skala

Alfisols – Moderat utvasket jordsmonn med horisontutvikling og ansamling av leire. Relativ høy naturlig fruktbarhet (avhengig av hvilken type opphavsmateriale jordsmonnet er dannet fra, samt opprinnelig vegetasjon). Finnes hovedsakelig i skogsområder i fuktige tempererte klimasoner. Dekker 10,1% av Jordas landareal.  

Andisols – Dannet av vulkansk aske eller andre pyroklastiske materialer fra et vulkanutbrudd. Lite utbredt og dekker kun 1% av Jordas landareal.

Aridisols – kalsiumkarbonat-holdig jordsmonn med velutviklede horisonter med ansamling av leire og salter. Forekommer i tørre, aride områder, som USAs vestkyst, Gulfstatene og Australia. Dekker 12% av Jordas landareal. 

Entisols – Jordsmonn av nyere opprinnelse bestående hovedsakelig av ukonsolidert opphavsmateriale. Svekket horisontutvikling, dog inneholder en A-horisont. All jordsmonn som ikke tilhører en av de andre 11 ordrene, klassifiseres som entisols. Utviklet under varierende klimatiske og geografiske forhold, noe som gir en svært mangfoldig orden. Forekommer ofte i bratte skråninger i fjellområder. Dekker 18% av Jordas landareal. 

Gelisols – Finnes kun på høye breddegrader i den polare klimasonen (Sibir) eller i fjellområder (Himalaya). Betydelig svekket morfologisk utvikling, der såpass lave temperaturer svekker nedbrytingen av organiske materialer. Derfor holder gelisols på store mengder karbon (permafrost)!. Tilsvarer 9,1% av Jordas landareal.  

Histosols – Jordsmonn hovedsakelig bestående av organiske materialer (20-30% av total vekt). Dannet i våtmarksområder der en begrenset vanngjennomstrømning bremser nedbrytingen av organiske materialer, noe som tillater for ansamlingen. Dekker 1,2% av Jordas landareal.

Inceptisols – Jordsmonn med svakt utviklede horisonter. Noe mer velutviklet enn entisols, men forekommer i samme omgivelser, i tillegg til på unge geomorfologiske landformer eller motstandsdyktige opphavsmaterialer. Særlig utbredt i Sør-Europa og sørøstlige deler av Russland. Dekker 15% av Jordas landareal.  

Mollisols – Jordsmonn med tykke, utviklede horisonter. Høy fruktbarhet som følge av tilførsel av organiske materialer fra planter. Forekommer i prærieområder og dekker 7% av Jordas landareal. 

Oxisols – Sterkt forvitret jordsmonn som forekommer i den intertropiske konvergenssonen. Anriket med jern- og aluminiumoksider og kjennetegnes en svært lav naturlig fruktbarhet, forårsaket av mangel på næringsstoffer. Dekker 7,5% av Jordas landareal. 

Spodosols – podsol, er jordsmonn som kjennetegnes ansamling av humus-lag. Forekommer i boreale skogsområder, i kalde og fuktige klimasoner. Særlig dominerende i Norden. Dekker 4% av Jordas landareal. Podsol skal vi se nærmere på i denne artikkelen.

Utltisols – Sterkt utvasket og surt jordsmonn hvor kun motstandsdyktige jern-oksider er igjen. Det gir den karakteristiske gulaktige eller røde fargen. Leir-innhold er vanlig. Forekommer i fuktige og tropiske områder, og dekker 8,1% av Jordas landareal.  

Vertisols – Leir-rik jordsmonn som kjennetegnes volumforandringer, avhengig av fuktighet. Det hemmer utviklingen av stabile horisonter. Forekommer kun i enkelte områder av Australia, India og Øst-Afrika. Dekker 2,4% av Jordas landareal.  

Jordtekstur

Jordteksturen bestemmes av andelen partikler på størrelse med sand, silt og leire som utgjør mineralfraksjonen av jorden. Mengden vann og luft er ikke inkludert og det skilles alt i alt mellom 11 typer jordteksturer. Disse har vi ikke tid til å gå gjennom i dag, men vit at teksturen påvirker jordens vannkapasitet, det vil si hvor raskt vann kan bevege seg gjennom jorden, samt jordfruktbarheten. Trenden er slik at i mer sandig jord består porerommene av mer oksygen enn vann, og derav bedre sirkulering, samtidig som tilgangen på næringsstoffer til planterøtter er lavere. I leir-rik jord er det motsatt; vannkapasiteten er betraktelig høyere, noe som forsterker tilførselen av næringsstoffer til planterøttene [3]

Jordprofiler og podsol

Innledningsvis har vi konstatert at forskjellige jordtyper og jordteksturer gir oppgav til jordsmonn av ulik karakter, grunnet ulike geologiske prosesser funnet sted over tid og klimatiske variasjoner. Det gjelder blant annet farge, tekstur, tykkelse, mineralsammensetning, og andelen av organisk materiale. Likevel, til tross for disse variasjonene skiller jordsmonn seg fra andre jordmaterialer (mineraler, bergarter og vann) på den måten at jordsmonnet deles inn i forskjellige lag hvor hvert har særegne trekk. Hvert lag kalles for en horisont og disse reflekter jordtype og jordmonnsdannede prosesser. Til sammen utgjør horisontene et vertikalt jordprofil.  

Norge er delt inn i tre klimasoner, et polarklima og en varm- og kald-temperert klimasone følget store forskjeller i geografiske forhold, temperatur, vind og nedbør. Podsol den vanligste typen av jordsmonn, og det er karakteristisk for boreale barskoger (gran, furu, einer) og lyngheier. De boreale barskogbeltene som strekker seg over store deler av Norge (og for øvrig deler av Sverige, Finland, Russland, Alaska og Canada) er nemlig i verdenstoppen når det kommer til karbonlagring – mer om det senere!

I Norge foregår jordmonnsutviklingen i et kjølig men fuktig og vegetasjonsrikt klima, hvor mineraljorden er nokså grovkornet og næringsfattig. Derimot, brunjord dominerer i lauvskogen (ligger sør for de boreale barskogene og finnes helt sør i Norge, samt store deler av Sentral-Europa). Hovedforskjellene mellom podsol og brunjord er at podsol er i større grad utvasket, og har en medfølgende lavere PH-verdi, i tillegg til den karakteristiske E-horisonten (råhumus). 

Figur 2 viser en nokså detaljert illustrasjon av et klassisk podsol-profil, og enkelt forklart er oppbyggingen som følgende;

  • Det kjennetegnes en tydelig sjiktet inndeling der øverste horisont består av råhumus [O], etterfulgt av et omdannet humuslag [Ah]. I dette sjiktet er det aktiv kjemisk utfelling og omdanning, eksempelvis, hvis jordlaget er porøst (luftig) nok, omdannes karbon til karbondioksid.  
  • Under finner vi et lyst grått/hvitt lag med mineraljord kalt bleikjordslag [E] der fargen skyldes utvasking av sur nedbør av det øverste jordlaget.
  • Videre følger et rustfarget utfellingslag [B] av mineraljord hvor jernoksider felles ut. Dersom jordsmonnet er stabilt og modent nok, det vil si at tilførselen av organiske materialer er omtrent lik det som går tapt av utvasking eller av andre planter, ser man ofte en ansamling av leire i B-horisonten. Leire-partiklene er avsatt av vann eller utfelt som et resultat av kjemisk forvitring.  I jordsmonn der humus er felt ut, vil det oppstå et gråsvart eller gråbrunt lag. Det kalles derfor humus-podsol. 
  • Nederst ligger C-horisonten, ofte bestående av ukonsolidert opphavsmateriale dannet av øvrige horisonter. I noen tilfeller er laget sterkt forvitret, men kan også være helt upåvirket. 
Figur 2: illustrert podsol-profil ved markerte horisonter og karakteristikk

Dannelse og utvikling av jordsmonn

Til nå har vi gått gjennom hva jordsmonn er, hvilke typer som finnes på verdensbasis og vi har opparbeidet oss en anelse om hvordan en podsol-horisont er bygd opp og dets karakteristikk. Videre har vi selveste jorddannelsen, og den reguleres av fem grunnleggende faktorer som påvirker jordsmonnets egenskaper. Disse er som følgende; opphavsmateriale, organismer, topografi, klima og tid. Den kombinerte effekten av fysiske, biologiske, kjemiske og menneskeskapte prosesser resulterer i jordsmonn med forskjellig tekstur og karakteristikk – der tilførsel, omdanning, stofftransport og tap driver utviklingen av jordsmonnet over tid. 

Opphavsmateriale

Opphavsmaterialet betegnes som selve «utgangspunktet» for jorddannelse og stammer hovedsakelig fra det som en gang var berggrunn. Det kan være alt fra konsoliderte bergarter til løsmasser som sandige avleiringer fra isbreer, organisk materiale fra svampområder, eller vulkansk akse. Gjennom forvitring (mekanisk, kjemisk, biologisk eller menneskeskapt nedbryting) og erosjon («naturlig» nedsliting ved geologiske prosesser som elvetransport, isbrebevegelse eller vind), vil opphavsmaterialet brytes ned til en ukonsolidert masse. Materialenes opprinnelige tekstur, særlig deres kornstørrelse og form, stratigrafi og mineralogi har direkte påvirkning på jordens fysiske egenskaper.

Eksempler: jord av granitt vs basalt

Granitt og basalt er de mest vanlige bergartene på verdensbasis. Jord dannet av granitt, en grovkornet magmatisk bergart med både et høyt jern og magnesium innhold, resulterer i en grovere og mørkfarget jord. Akkurat denne typen legger til rette for utvikling av E-horisonter (se figur 2) ettersom vann filtrerer lettere gjennom grovere (mer porøs) jord.

Basalt derimot har en finkornet tekstur, noe som gir en finere jord som hovedsakelig består av en større andel av silt og leire-partikler. Dette hindrer dannelsen av E-horisonter. Podsol stammer særlig fra kvarts-rike sandpartikler eller sandstein, eksempelvis sandige avleiringer fra isbreer, erodert og transportert under breen.

Organismer (vegetasjon og dyreliv)

Med organisk jordmateriale mener vi alt dødt plantemateriale samt både levende og døde organismer (innsekter, sopp, bakterier, rester av større dyr). Organismer betegnes som en aktiv drivende kraft i jordsmonn-dannede prosesser hvor nedbryting av organisk materiale bidrar til humusproduksjon i jordsmonnet. Utviklingen illustrerer enkelt ved et eksempel; idet en plante dør faller bladene på bakken og over tid forråtner (kjemisk nedbryting) plantematerialet ved at mikroorganismer «tar til seg» energien fra lett fordøyelige materialer som enkle sukkerarter og karbohydrater. Det mer motstandsdyktige materialet (hovedsakelig fett) blir igjen, og komprimeres over tid ved påfyllende organisk materiale og omfatter selve humuslaget. 

En kontinuerlig tilførsel av organisk materiale i jordsmonnet finner sted ved at planter dør, nye planter vokser til, blader og røtter legges til, organisk avfall fra både dyr og planter spises opp fra levende organismer (sopp, bakterier, ormer), både på og under bakkenivå. Denne aktiviteten begynner å omdanne jorda som over tid tar form som humus.  

Vil du vite mer om humus?

Vi skiller hovedsakelig mellom to typer humus-grupper avhengig av enten aerob (luft til stede) nedbryting eller anaerob (ingen luft) nedbryting. Mold og råhumus er av en aerob-type mens torv dannes vanligvis i fuktige og oksygen-fattige miljøer, som myrer.

Videre, humus er også med på å holde de primære jordpartiklene (leire, silt, sand) sammen og danner såkalte peds – sammensatte masser med jord som er godt synlig i jordprofilet. Det foregår også stofftransport i form av fotosyntese, der planter tar opp karbon. Idet planten dør, frigis denne energien til andre planter eller mikroorganismer i jordsmonnet, noe som bidrar til ytterligere nedbryting eller omdanning.  

Prosentandelen av humusinnhold i jordsmonnet er lavere i barskoger sammenlignet med gressletter. Årsaken er at barnålene har en sur PH-verdi og dermed vanskeligere å bryte ned. Følgende konsekvens er at syrer gjennomstrømmer jordsmonnet i større grad, noe som forsterker nedbryting og avsetning, samtidig som horisontene utvikles raskere. Planter fra grasfamilen derimot har som regel en mer nøytral PH og brytes lettere ned av mikroorganismer og danner humus [4].

Figur 3 illustrerer samspillet mellom vegetasjon, biologisk aktivitet og klimatiske variasjoner, der modellen lengst til venstre; tundra & boreal ecosystems er mest representativ for klimasonene i Norge, inklusiv boreale barskoger der podsol er fremtredende.  Hovedtrekkene er som følgende; idet tilgangen på næringsstoffer i jorda er lavere grunnet et kaldere klima, svekkes biodiversitet og næringskjeden. Røde sirkler indikerer hot spots hvor den biologiske aktiviteten er høy, og blå sirkler der det er få bakterier og følgelig liten aktivitet.

Sammenheng mellom vegetasjon, biologisk aktivitet og klimatiske variasjoner

Topografi  

Som kjent for oss nordmenn er landet vårt preget av en varierende topografi (landskap) med verdens mest snirklete kystlinje, fjell, ferskvann og vidder. Topografi refererer altså til et landområdes terrengforhold og endringer i bakken. I denne sammenhengen inkluderer det alle strukturelle egenskaper til et gitt landområde. Det gjelder særlig terrengets helning (er formen konkav eller konveks?), relativ posisjon i en skråning og mikro-klima (i hvilken retning landet vender i forhold til eksponering for sol og vind).  Topografien har en betydelig innvirkning på jorddannelsen og kan både fremskynde og svekke prosessen. Det skjer hovedsakelig følge av effekten på vannets kretsløp, og med det hvordan evapotranspirasjon, avrenningsprosesser og jorderosjon deretter påvirker jorddannede materialer. 

Hva med podsol? Denne typen jordsmonn dannes i variert topografi, fra lavtliggende terreng til bratte skråninger. Men i naturlige fordypninger vil jordsmonnets vannbæreevne lett overskride sitt maksimum grunnet dets posisjon og skråning. Et hyppigere nedbørsmønster forsterker også denne effekten, hvor i slike tilfeller vil dannelse av podsol være høyst uvanlig og istedenfor utvikles det våtmarksjord eller organisk jord.

Nedbør, avrenning og erosjon

Nedbør renner vanligvis av landoverflaten og forårsaker jorderosjon, eller trenges gjennom jordsmonnet (infiltrasjon), og danner markvann og grunnvann. Se for deg en skråning; vannet infiltrerer jordsmonnet og renner nedover skråningen. Jo brattere skråningen er, jo sterkere er både gjennomstrømningen og overflateavrenningen. Det forsterker erosjon ytterligere i form av massebevegelse. Jordsmonnet taper næringsstoffer, eksempelvis fosfor, ved kraftig utvasking eller vannerosjon.

Jordsmonn på toppen av en skråning består vanligvis av tykkere lag, er lysere i fargen og mindre leirholdig, grunnet nedadgående utvasking. I selve skråningen er jordutviklingen svekket som følge av erosjon og det resulterer i tynne lag med næringsfattig jord. I dalområdene er jordsmonnet vanligvis dypere enn på toppen, mørkere (rikere på organiske materialer), mer leirholdig og består av flere horisonter. Årsaken er økende ansamling og avsetning av materialer, både erosjon fra åssidene og utvasking fra toppen, i tillegg til at vannet ansamles i de mer lavtliggende områdene.

Klima!

Så langt er det redegjort for tre passive faktorer som påvirker jordsmonndannelsen; opphavsmateriale, organismer og topografi, samt hvilke prosesser som driver jordsmonnutviklingen; tilførsel, omdanning, stofftransport og tap. Videre blir vi å gå innpå den mest fremtredende faktoren; klima. Klima er i likhet med organismer, en aktiv drivende kraft i dannelsen og utviklingen av jordsmonn.  

Solenergi varmer opp jordkloden og har en direkte styring på vannets kretsløp. Påfølgende temperaturforhold og nedbørsmengde over et gitt område er de to mest innflytelsesrike klima-komponentene på jordsmonndannelsen. Temperaturen i jordsmonnet er avhengig av en rekke faktorer; farge, fuktighet, skråningsvinkel, vegetasjon, fordamping og solinnstråling. Klima-komponentene påvirker forvitringsprosesser, særlig gjennom kjemiske reaksjoner ved at økende temperatur i de fleste tilfeller øker reaksjonshastigeten [5]. Det bidrar til å fremskynde forvitringen av opphavsmaterialet, samtidig som døde organismer brytes raskere ned. Det forsterker også biologiske prosesser som frøspiring, rotvekst og hvilke næringsstoffer som er tilgjengelig [6].   

Kort oppsummert: Nordpolen til ekvator

Klima har altså en direkte påvirkning på jordsmonnet på en global skala, og hvis en går tilbake til figur 1 som viser utbredelsen av forskjellige typer jordsmonn, med et fokus på Europa, er utviklingen som følgende fra Nordpolen til ekvator:

  • I polområdene er jordsmonnet frossent (blå – gelisols). I Norge er podsol (lys-lilla – spodosols) mest fremtredende, men helt nord i landet er det et utpreget tundra-landskap med permafrost. Der er våtmark mest utbredt.
  • Når en beveger seg inn i den tempererte klimasonen, øker både temperatur og biologisk aktivitet (lysegrønn – alfisols). Økt evapotranspirasjon gjør at mer kalsium-rik jord dominerer, særlig øverst i jordprofilet.
  • Lengst sør i Europa markerer overgangen til et subtropisk klima (Spania, deler av Italia og Nord-Afrika). Det kjennetegner et tørt, salt-rikt jordsmonn i de tørreste ørkenene, mens hvorimot i mindre tørre ørkener finner vi gips og kalsiumkarbonat. (oransje – inceptisols. Beige – aridisols. Turkis – entisols).
  • Nærmere ekvator (rosa-rød – oxisols) har vi en kombinasjon av høy fuktighet og temperatur. Det resulterer i en jern-farget jord, som skyldes høye konsentrasjoner av motstandsdyktige jern- og aluminiumoksider.

Karbonlagring og jordsmonnets rolle

Klima påvirker jordsmonnet på mange måter, men jordsmonnet har også stor påvirkningskraft på klimaet, hvor opptak, lagring og frigjøring av karbon står svært sentralt. Det foregår altså en kontinuerlig utveksling av karbon mellom biologisk materiale (planter, vegetasjon) til atmosfæren. Menneskelig utslipp av karbondioksid fanges opp igjen av plantene gjennom fotosyntesen, men også av verdenshavene og jordsmonn. Verdenshavene opererer som våre største reservoarer for karbonlagring, etterfulgt av jordsmonn (humus er største bestanddel), våtmarksområder (først og fremst torv i myrer) og trær.  

Årsaken til at jordsmonnet er et såpass velfungerende karbonreservoar skyldes svekket vanngjennomstrømning og en påfølgende lav oksygentilgang. Dermed foregår nedbrytingen av organisk materiale saktere enn ansamlingen – en kan faktisk si det foregår i sneglefart sammenlignet med den hurtige nedbrytingen som finner sted i tropeskogene!

Annen soppflora i tropiske regnskoger

Det at prosessen er såpass mye mer effektiv i tropene skyldes en annen soppflora i jordsmonnet enn det vi har her i nord. Soppfloraen er et resultat av et varmere og fuktigere klima hvor en større nedbørsmengde legger til rette for mer variert vegetasjon og biologisk aktivitet. Det resulterer i sterkere avrenning, gjennomstrømming og vannerosjon. Graden av biologisk forvitring er derfor raskere, sammenlignet med et tørrere og kaldere klima der disse prosessene tar lengre tid eller er ikke-eksisterende.

 

Klimaendringer og norsk jordsmonn

Ingen vet nøyaktig hvor mye høyere gjennomsnittstemperaturen i 2100 vil være sammenlignet med i dag men varmere blir det. Kompliserte beregninger utført ved hjelp av klimamodeller har som mål å forutse fremtidens klima på jordkloden. Temperatur, fuktighet, vind, trykk og energi er viktige parametere.

Ifølge Miljødirektoratet ser vi at dagens klima er mildere, ved kortere vintersesonger, lengre vekstsesonger og hyppigere nedbør, samtidig som en kan forvente enda mer nedbør i årene som kommer, i tillegg til flere regnflommer, jordskred og snøskred. Temperaturøkningen vil være verst i Nord-Norge og vinterhalvåret, dog med en ekstrem økning på Svalbard der oppvarmingen skjer raskere enn ved fastlandet [7].  

Hvordan vil dette påvirke jordsmonnet vårt?

  • En økende nedbørsmengde medfører større erosjonsfare, noe som kan føre til at svak jord løsnes og transporteres bort. Slikt ser vi først og fremst i områder hvor det ikke finnes planterøtter til å stabilisere jorden, eksempelvis i matjord.
  • Videre vil jordsmonnet (podsol) forsures ytterligere og planteveksten kan svekkes ved at mindre fosfor er tilgjengelig (bindes istedenfor til jern og aluminium). Surjordskader kan deretter forekomme ved at væsken i jordsmonnet får en såpass lav PH-verdi at den er giftig for plantene. Sistnevnte ser vi først og fremst i jordsmonn dannet av mineraljord kontra organisk jord, eksempelvis våtmarksområder [8].
  • Det biologiske mangfoldet står under stort press og vil medføre åpenbare ringvirkninger på allerede sårbare økosystemer. Imens det globale havnivået stiger, bremser disse virkningene i kystnære strøk i Norge på grunn av landhevingen ette siste istid. På sikt vil mengden salt øke i jordsmonnet, og dermed utføre mulige skader på norsk jordbruk i fremtiden.
  • Varmere somre og lengre tørkeperioder vil også tørke ut jordsmonnet og myrene – da får ikke reservoarene utføre sin viktige jobb og karbonet frigjøres ut i atmosfæren.

Avslutningsvis, for at vi skal kunne forstå og forutse utviklingen må vi oppnå mer kunnskap om jordsmonnet i borealskogene og nettopp dets evne til å holde på karbon, og beregne mengden som både lagres og lekker ut i atmosfæren – og det må tas med i klimamodellene! Dette regnestykket er særlig viktig når det gjelder arealbruksendringer og skogsbruk. Innledningsvis ble det fortalt at biologen Dag O. Hessen leder Senter for biokjemi i antropocen ved Universitetet i Oslo hvor det forskes på samspillet mellom klima, karbonkretsløpet og økosystemer på nordlige breddegrader [9], og denne typen forskning må vi følge med på! 

Tid

Og sist, men ikke minst – tid. Tid i seg selv er verken en passiv eller aktiv drivkraft bak jordmonnsdannede prosesser eller utvikling. Det betraktes istedenfor som en abstrakt og uspesifikk variabel, tett sammenkoblet med overordene faktorer. Over tid vil organismer og klima påvirke både opphavsmaterialet og topografien. Eksempelvis, topografen i et område er fullstendig avhengig av hvor gammel landformen er og hvilke geologiske prosesser som har funnet sted. Videre nedbryting, forvitring og erosjon påvirker opphavsmaterialet og dikterer hastigheten til både jordmonnsdannelsen og dets utvikling. Menneskelig aktivitet i form av arealbruk, grøfting og dyrking er en annen faktor.

En kan si at jordsmonnets alder bestemmes av dets utvikling, ikke av kronologisk alder. Den dag i dag begynner vi allerede å se konsekvensene av klimaendringene i jordsmonn verden rundt, og etter alt å dømme vil den globale temperaturøkningen fortsette. Figur 1, utbredelsen av forskjellige jordsmonnstyper, vil høyst sannsynlig se annerledes ut i fremtiden.   

PS: undertegnede holder på å lese Skogen – Om trær, folk og 25 000 andre arter av Anne Sverdrup-Thygeson. Anbefales!