Gjengroinga skyldes opphør av beite og slått, ikke klimaendringer!

I lederartikkelen i Tønsbergs Blad 8. august 2014 tar man opp problemet med gjengroingen av det norske kulturlandskapet. Man understreker at gjengroingen truer viktige naturverdier, som har stor betydning ikke minst for hytteeiere og for reiselivet. I lederartikkelen stilles det også spørsmål om hvilken betydning nedleggelser i landbruket har for gjengroingen. Man mener at klimaendringer er en like nærliggende forklaring.

Av Ann Norderhaug, tidligere forskningsleder for kulturlandskap i Bioforsk

Forskning har imidlertid vist, at gjengroingen først og fremst skyldes opphør av beiting og slått, selv om klimaforandringene kan øke hastigheten på prosessen. ”Naturlig” åpne engarealer er sjeldne nedenfor skoggrensen; det er beiting og slått som har skapt vårt åpne landskap. I det tradisjonelle jordbruket ble åkeren brukt til produksjon av mat, så det var utmarka som ble brukt både til beiting og til høsting av vinterfôr.  Alle slags skoger, strandarealer og øyer, myr og fjellarealer ble brukt. Når bruken opphører blir skogen tettere og engene gror igjen. Det kan imidlertid gå opp til flere tiår før gjengroingen virkelig skyter fart. I mellomtiden glemmer mange at enga en gang var brukt til beiting og tror at det er en ”naturlig” eng som gror igjen.

Hvis man klatrer opp i fugletårnet i Ilene naturreservat og kikker ned på gjerdet nedenfor tårnet, ser man på ene siden av gjerdet en artsrik strandeng, på andre siden bare en art, takrør. Forutsetningene for vegetasjonen er de samme på begge sider av gjerdet, med en forskjell: på strandenga beiter det storfe, på den andre siden har beitet opphørt og strandenga har grodd igjen. Beiting eller slått er en forutsetning for å holde landskapet åpent. Rydding åpner landskapet, men uten oppfølgende beiting eller slått, gror det fort igjen på nytt. Rydding aleine skaper heller ikke forutsetninger for det artsmangfold som karakteriserer de gamle beite- og slåttemarkene.

Det er med andre ord ikke noen grunn til å sette spørsmålstegn ved landbrukets betydning for vårt verdifulle kulturlandskap. Hvis vi ønsker å ivareta de viktige ressurser som vårt kulturlandskap representerer, er det særlig viktig å gi tilstrekkelig støtte til de husdyrbønder, som fortsatt bruker utmarka og de gamle kulturmarkene.