Nei til mer utbygging ved Eikestrand 

Private investorer ønsker å bygge i området sør for Rørestrand. Naturvernforbundet ønsker at det sårbare området blir beskyttet mot videre utnyttelse.

Nå skjer det igjen. Mer eller mindre umerkelig skjer det. Sårbar kystnatur sør for Rørestrand i Horten er i fare. Hortens ordfører har, nok en gang, møtt utbyggere med muskler. Nok en gang slipper særinteresser til på kontoret hans for å legge fram sin sak. Argumentasjonen går selvsagt på å bidra til en positiv samfunnsutvikling. Det er bare tull. Hvem har definert hva som er god samfunnsutvikling? Har man ikke tatt innover seg at vi trenger å beholde resten av det jordsmonnet vi har for å motvirke klimaødeleggelser? Skjønner man ikke at vi ved å ødelegge artsmangfoldet med slike artige prosjekter graver vår egen grav?

På bestilling fra kommunen kom Bioforsk i 2009 med en klar melding: Ved Rørestrand er det to områder med naturtyper som er klassifisert som «viktige». I det ene området så forskerne et potensiale til å finne organismegrupper som kunne oppgradere området til «svært viktig». Dette har ikke kommunen fulgt opp. I motsetning til i dag var det ingen kjente trusler, så anbefalingen var å ivareta området gjennom fri utvikling. 

Den som vandret langs strandkanten lenge før kyststiens tid kan tydelig se endringene. Bit for bit har strandvegetasjon og livet som levdes der blitt skuffet unna. Individ for individ har gitt tapt. Selv husker vi godt kampen for å bevare siste rest av uberørt natur rett nord for Steinsnes gartneri. Det var like ille i resten av Vestfold. Mens svenskene har klart å ta vare på kystlandskapet, fortsetter norske myndigheter å overse regelverk som skal beskytte mot naturødeleggelser. De som «har muskler» – det vil si makt, tilgang på beslutningstakere og jurister som vet å finne smutthull – dominerer både nyhetsbildet og det visuelle bildet der det engang var natur. 

Det vi trenger nå er ikke flere utbygginger i grøntområder, vi trenger tiltak for å ta vare på dem. Horten kommune har et ansvar for at kommende generasjoner har tilgang på natur, ikke bare kortvarig opplevelse. Vi må ikke finne på å legge flere bekker i rør, rive opp mere jordsmonn og strupe fuglesangen i fjæra. Vi sier med dikteren Rolf Jacobsen: 

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?
 

Naturvernforbundet i Horten
Ragnhild Trosby og Unni Elisabeth Eriksen

***

Innlegget er publisert i Gjengangerens papir- og nettutgave.