Rotterdam, Amsterdam og Hamburg er ikke bare store havner.

De er havnebyer der elvene – Rhinen, Maas, Amstel og Elben – er selve livsnerven i varelogistikken. Lektere med containere, bulk og råvarer går daglig inn og ut og videre oppover elvene til industri langt inne i kontinentet.

Men elvene bringer også med seg historiens regning: tungmetaller som kvikksølv og bly, og organiske miljøgifter som PCB og PAH, avsatt lag på lag fra tiår med industri oppover vassdragene.

Derfor mudres det i Rotterdam alene 15–20 millioner kubikkmeter hvert år. Det er ikke unntakstilstand. Det er drift.

Slik gjør Europa det

Men ingen i Rotterdam, Amsterdam eller Hamburg bare tømmer mudderet i nærmeste sjø og håper på det beste. Prosessen er systematisk fra start: massene analyseres for tungmetaller, PCB, PAH og andre giftstoffer, og først når forurensningsgraden er kartlagt, avgjøres det hva som kan gjøres med dem.

Deretter sorteres mudderet mekanisk. Sand skilles ut gjennom vibrerende sikter og hydrosykloner – siden miljøgifter binder seg dårlig til grov sand, er den som regel ren og kan brukes direkte i bygg og diker.

Det fine slammet – leire og organisk materiale – er en annen sak: her sitter over 90 prosent av miljøgiftene, og det kan ikke dumpes i havet. I Rotterdam går det til et isolert gigantdeponi, De Slufter, bygd for å holde giftstoffene varig borte fra grunnvann og hav.

Hamburg har tilsvarende i Elbe-systemet – fordi alternativet er utenkelig.

Dette er veldokumentert praksis – slik ser ansvarlig havneforvaltning ut.

Så hva med Borg havn?

Fredrikstad er også en havneby ved en elv. Men i europeisk målestokk har Glomma liten betydning som logistikkåre – den renner i praksis bare ut i Fredrikstad og drar med seg sedimenter og problemer.

Blant dem: en fjordbunn forgiftet av tiår med industriutslipp. Det er kvikksølvet folk kjenner til – men det ligger ikke alene der nede.

Hele registeret av kjente tungmetaller er der, og etter alt å dømme også PFAS, evighetskjemikaliene, selv om de ennå ikke er undersøkt.

I Rotterdam ville dette utløst en helt annen klasse av tiltak: massene grundig kjemisk kartlagt – ikke visuelt beskrevet og feilpresentert som 600 prøver når det i realiteten er 74 kjernelokaliteter – og forurenset slam ført til et isolert deponi, ikke virvlet fritt opp i vannmassene.

Et talende signal

I anbudsrunden i 2024 var fem selskaper prekvalifisert – to norske og tre multinasjonale mudreselskaper, nettopp de som håndterer slike masser i Rotterdam og Hamburg. Likevel leverte ingen av de tre utenlandske tilbud.

Man kan spørre seg hvorfor. Var grunnlaget for usikkert – for dårlig kartlagt, med for stor risiko knyttet til ukjente mengder kvikksølv – til at selskaper som kan faget, ville ta jobben?

Borg havn er ikke Rotterdam. Men det er nettopp poenget.

Når norske myndigheter vil mudre i et av Norges mest forurensede fjordområder, bør standarden ikke være lavere enn i havnebyer som lever med dette daglig. Rotterdam løser det. Amsterdam løser det. Hamburg løser det. Det krever grundig kartlegging, mekanisk sortering og kontrollert deponering.

Skulle man likevel lande på mudring, må jobben gjøres mest mulig skånsomt, og massene må bringes på land – ikke dumpes i sjøen. Et lokalt alternativ finnes allerede: Fredrikstads egen FREVAR KF har lansert deponiet Kieråsen for byens muddermasser.

Hvor massene havner

Men ett forhold skiller likevel Borg fra Rotterdam – og det handler ikke om metode, men om hvor restmassene havner. Ingen mudring er helt uten oppvirvling, men i en industrihavn holder det meste seg innenfor et område som fra før er sterkt påvirket.

Ved Borg er bildet et annet. Glomma er Norges største elv – middelvannføring rundt 700 kubikkmeter i sekundet, langt mer under flom – mens tidevannet er blant de minste på norskekysten, rundt 30 -70 centimeter.

Det er elvestrømmen, ikke tidevannet, som styrer – og den går én vei: utover. Det fineste, mest forurensede slammet føres dermed rett ut i Ytre Hvaler og Kosterhavet. Prøvemudringen i 2022 viste akkurat dette: oppvirvlet kvikksølv ble målt helt ut til Väderöarna på svenskekysten.

Restspredningen lar seg ikke unngå helt – og nettopp derfor er Borg en spesielt krevende jobb. Poenget er ikke at mudring er umulig, men at den her må forberedes langt grundigere enn i en industrihavn.

Det er kjernen i føre-var-prinsippet og prosesskravene i Esbo-konvensjonen og OSPAR: kartleggingen må gjøres skikkelig før mudringen starter, ikke etterpå.

Sagt på tydelig norsk: Man roter ikke opp gammel gift uten å vite nøyaktig hva som ligger der nede – og uten å være trygg på at man får samlet det opp igjen. Det første vet vi ikke. Det andre kan ingen garantere.

Så lenge det er tilfellet, bør nasjonalparkene beskyttes videre og bunnen få ligge i fred.