Er det plass til det tradisjonelle landbruket i landskapsvernområder?
Svaret er utvilsomt ja. I landskapsvernområder som er en mildere verneform enn nasjonalparker, er hovedregelen at de aktiviteter som allerede foregår eller er igangsatt, skal kunne fortsette. Nye aktiviteter som ikke kommer i konflikt med verneformålet kan tillates. Opprettelsen av landskapsvernområder legger derfor ikke begrensninger på drift, vedhogst, vedlikehold og skjøtsel av jordbruksareal, veier og bygninger.
Det kan søkes om å sette opp nye bygninger, brygger, bruer og drive nydyrking av jordbruksareal. Videre åpner bestemmelsene for at det kan drives skogsdrift i henhold til godkjent plan. Det er ingen nye begrensninger på fiske og jakt. Det er derimot et mål å sikre at aktiv drift skal føre til at nettopp kulturlandskapet og det unike biologiske mangfoldet her skal taes vare på i sin tradisjonelle form.
Mange av de restriksjonene som blir knyttet til verneområder, også er tilstede i områder uten vernestatus. I slike tilfeller er det plan- og bygningsloven som gjelder. Mange av områdene som vernes, har hatt status som landbruks-, natur- og friluftsområder i kommuneplaner. Dette innebærer at det allerede er visse begrensninger på hva en kan sette i gang av tiltak, herunder hyttebygging og vannkraftprosjekter. Områder vernet som landskapsvernområde gir ingen begrensninger på tradisjonell landbruksdrift, kun på tekniske inngrep som f. eks hytter som allerede legger beslag på mange områder og ikke bør føre til nye inngrep i enda flere urørte.
Mandatet for utvidelse av vernede områder er tydelig i Naturvernloven – i formålsparagrafen heter det:
”For å bevare større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder kan arealer av statens grunn legges ut som nasjonalpark. Grunn av samme art som ikke er i statens eie, og som ligger i eller grenser inntil arealer som nevnt i første punktum, kan legges ut som nasjonalpark sammen med statens grunn. I nasjonalparker skal naturmiljøet vernes. Landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep”
Om verneområdet omkring Ormtjernkampen og vestover mot Skaget utvides, vil lavereliggende fjellområder på indre Østlandet bli bedre representert blant verneområdene.
De nasjonalt verdifulle naturtypene innenfor området er viktige leveområder for planter og dyr. Her finnes arter som står på den norske rødlista (lista over sjeldne og truete arter) og på lista over ansvarsarter (arter som Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på). I vierbeltet og i åpen myr og våtmark i området hekker for eksempel myrhauk, dobbeltbekkasin og fjellmyrløper. På åpne, solrike lokaliteter i området, altså på beite- eller slåttepregete steder i området finnes skjeggklokka. Denne planta, som er en slektning av vanlig blåklokke, representerer en gåte, fordi dens nærmeste voksesteder utenfor Etnedal- og Gausdalsområdet er Alpene og Karpatene. Finnmarkstarr er en annen planteart på stedet som forekommer langt unna sitt vanlige utbredelsesområde.
Vi bør også fokusere på mulighetene vern av områder kan gi av potensiale til økt utvikling av småskalalandbruk, seterdrift og økt turisme gjennom vernets statusheving av området.
Verneområdene representerer juvelene i vår natur som vi har en forpliktelse til å ta vare på for ettertiden. Denne forpliktelsen må vi alle ta på alvor.
For Naturvernforbundet i Valdres – Ole Morten FossliØnsker du å støtte naturvernarbeidet til Naturvernforbundet i Valdres?
Er det plass til det tradisjonelle landbruket i landskapsvernområder?