Det var bra fremmøte da Valdresmusea hadde invitert til en dialogkveld i Vang bibliotek om hvem som bestemmer og regulerer bruken av naturen. Foredragsholdere var Frode Flemsæter, samfunnsforsker, og Guri Sørumgård Botheim, forfatter.

I annonsen til arrangementet står det følgende:

«Nordmenn har eit sterkt forhold til fjellet og utmarka. Vi haustar og sankar, byggjer og bur. Ikkje sjeldan oppstår konfliktar om rett og gal bruk. Men kven er det som bestemmer og regulerer bruken av naturen?

Frode Flemsæter er førsteamanuensis på Institutt for geografi ved NTNU i Trondheim. Han har mellom anna vore medredaktør av boka Utmark i endring og rapportane Dovrefjells moralske landskap og Horisont Snøhetta, begge kunnskapsgrunnlag for bruk og vern av Dovrefjell. Frode bur i Trondheim.

Guri Sørumgård Botheim er forfattar og har skrive både dikt og romanar, mellom anna diktsamlinga Heime mellom istidene. I 2023 kom ho ut med romanen Høgfjellsmeldinga – som glir rett inn temaet om retten til bruken av fjellet. Ho arbeidar i Norsk Forfattersentrum. Guri bur på Dombås.»

Frode åpnet kvelden med å stille spørsmålet «hvem bestemmer», og svarte:» Vi selv, men mange som mener noe og vil påvirke hva som blir resultatet. Alle bestemmer – eller ingen?» Som samfunnsforsker stiller han mange spørsmål, men gir sjelden svar. Hans eller hennes oppgave er å skaffe kunnskap om hva som er konsekvensene av de valg vi gjør – som individ eller som samfunn.

Guri åpnet med å påstå at «samfunnet har (for) lite respekt for naturen». Er det på grunn av for lite kunnskap? Hun har skrevet en hel bok med tittelen «Høgfjellsmeldinga» som beskrives som (…) ein poetisk pageturner om kontorliv, naturrestaurering og radikale meiningar, om forelsking, hemn og usynlege drivkrefter. Ein roman om respekt for naturen».

Det er altså to vidt forskjellige tilnærminger til det overordnete spørsmål: Kven bestemmer? Men de var enige om det meste, nemlig utfordringene som er knyttet til naturinngrep.

Guri er veldig opptatt av villreinens rolle, betydning og konsekvenser ved store naturinngrep. Hun skriver i sin bok: «Villreinen har gjeve oss livet. Mistar vi villreinen, mistar vi oss sjølve. Døyr villreinen, er vi ikkje livet verdig.»

Et lite inngrep, som f.eks. en veistubb til et i og for seg lite prosjekt, kan fort bli til en større vei og mange ikke så små prosjekter med etter hvert dramatiske konsekvenser for naturen. Ikke minst fragmentering av store områder med stor konsekvens, bl.a. for reinsdyr.

Guri nevner Hjerkinn som eksempel på det sistnevnte, stedet som også har en viktig plass i hennes bok. Hun nevner den utviklingen som har vært gjennom hele 1900-årstallet. Med bilvei, jernbane, så skytefelt, gruvedrift, økende turisme og til slutt det enorme restaureringsprosjektet etter man la ned både skytefeltet og gruvedriften. Man skjønner at en slik utvikling har vært styrt av mange interesser, ikke bare lokale. Stadig flere mennesker, mange med mye fagkunnskap, men ikke alltid med lokal kunnskap og en lokalhistorisk ballast. Så klart oppsto det mange konflikter. Både mellom lokale interesser og de som kom utenfra, men også internt i lokalsamfunnet.

For noen gir den store påvirkning av storsamfunnet på hva som blir bestemt til en avmaktsfølelse og kan fort svekke tillitten. Og hva gjør det med folk? Kan det føre til at de ikke vil ta ansvar lenger? Mange naturinngrep er en konsekvens av å skape aktiviteter som gir arbeidsplasser. Spesielt i små kommuner kan det være avgjørende for at folk vil og kan bosette seg der. Man kan ikke legge all skyld på kommuneadministrasjonen eller politikerne for at det kan føre til uheldige konsekvenser for naturen. Men Staten har et ansvar og det er de som svikter naturen i mange saker.

Etter foredraget var det satt av tid til dialog. Det var mange som hadde både spørsmål og innspill til temaet. Det ble en fin kveld.

ARR: Valdresmusea – Arrangementet er del av samfunnsrolleprosjektet «Eit skigardsdele» om utmarka i endring, og skjer i samarbeid mellom fleire museum i Innlandet.