Innspill til tiltaksplan for skog- og tresektoren i Innlandet 2021–2024

Innlandet fylkeskommune og Statsforvalteren i Innlandet har bedt om innspill på forslaget til Tiltaksplan for skog- og tresektoren 2021–2024. Naturvernforbundet i Innlandet ønsker med dette å gi sitt innspill.

Generelt om planen

Planen er svært ensidig i sin uforbeholdne støtte til den formen for skogbruk som dominerer i Norge i dag. Planen nevner ikke at dette skogbruket er omstridt, både blant forskere og i befolkningen, og at det finnes vitenskapelig og annen dokumentasjon som viser at konsekvensene for den økologiske tilstanden i skogen er store og negative. Planen nevner heller ikke at det stadig kommer nye forskningsresultater som peker på at bestandsskogbruk med flatehogst er negativt for karbonregnskapet. Skogens betydning for landskap, livskvalitet og friluftsliv diskuteres ikke.

Planen bærer preg av mye detaljert kunnskap og tallmateriale om en bestemt form for skogbruk, hogstvolumer og næringens utfordringer. Vi kan derimot ikke se at arbeidsgruppen har hatt tilstrekkelig faglig involvering når det gjelder nyere forskning på skog samt karbonbinding og biologisk mangfold/økologisk tilstand. Det er oppsiktsvekkende, og uakseptabelt, at ingen biologer og representanter for naturvern- og friluftsorganisasjoner deltok i arbeidsgruppa som har utarbeidet planforslaget. Enda mer oppsiktsvekkende er det at Statsforvalteren ikke var representert med noen fra avdelingen som har ansvar for natur og biologisk mangfold, kun fra den avdelingen som skal fremme tømmerproduksjon.

Man skulle tro at statsforvalterens deltagelse i en slik arbeidsgruppe hadde som mål både å formidle regjeringens styringssignaler for ivaretagelse av næringsaktivitet og å balansere dette opp mot alle de andre hensyn og interesser som skog- og tresektoren må hensynta. Dette reflekteres ikke i planforslaget.

Det hevdes i planen at «Bioøkonomien er et verktøy for bærekraftig samfunnsutvikling». Planen redegjør ikke for sin bruk av begrepet «bærekraft», og det er åpenbart av mange sentrale aspekter av begrepet ikke er tatt i betraktning. Det er etter vår mening ikke begrunnet at planen bidrar til bærekraft.

For å kunne definere noe som bærekraftig må aktiviteten ivareta miljø, økologi og sosiale forhold i et samspill der alle forholdene hensyntas. Dette beskrives godt i den den viktige rapporten fra Brundtland-kommisjonen om bærekraftig utvikling fra 1987. Det betyr at et ensidig fokus på klimaproblematikk (selv om man antar at skogbruket har en gunstig klimaeffekt) ikke er tilstrekkelig.

I den ferske Meld. St. 40 (2020 – 2021) «Mål med mening. Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030» understreker Regjeringen at løsninger som bare tilfredsstiller ett mål ikke vil kunne betraktes som bærekraftig. Basert på FNs bærekraftmål skriver Regjeringen dessuten at «det oppfordres til samarbeidet mellom sivilsamfunnet, privat sektor, akademia og myndigheter for å tenke nytt, mobilisere ressurser og levere løsninger for felles utfordringer. Dette er konkretisert i bærekraftsmål 17 som handler om at samarbeid er avgjørende for å nå de andre 16 mål» (s. 8). Sammensetningen av arbeidsgruppa som har utarbeidet planforslaget framstår på denne bakgrunn som desto mer uheldig.

I den ferske fellesrapporten fra IPCC og IPBES «Biodiversity and climate change» fra 10. juni 2021 understrekes det at tap av økosystemer, arter og biologisk mangfold er en like stor trussel mot menneskeheten som klimaendringene, og at klimaproblemene ikke kan håndteres uten også å sikre funksjonelle økosystemer med et naturlig artsmangfold. I Meld.St. 40 heter det på s. 138: «En viktig del av klimatilpasningen er å bevare de naturlige funksjonene i natur og økosystemer.»

Det er overveldende dokumentert gjennom forskning, og understrekes av IPBES, at den største trusselen mot biologisk mangfold og fungerende økosystemer ikke er klimaendringer, men arealbruksendringer. Intensivt skogbruk er en slik arealbruksendring. Et enda mer ekstremt bestandsskogbruk, med mer markberedning, planting, gjødsling, grøfting, osv., vi forsterke disse de negative effektene. IPBES framholder at bærekraftmålene ikke kan nås om ikke tapet av økosystemer og naturmangfold stanses og reverseres. 

Det må kunne forventes at tiltaksplanen ivaretar en slik helhet når den innledes med setningen «Skogen er gull verdt for å nå de internasjonale bærekreftsmålene.»

Skogbruket i Norge

Planen framstår som ensidig støtte til en intensivering og utvidelse og den formen for skogbruk som drives i Norge i dag. Dette er ikke den eneste måten å hente ressurser ut av skogen på, men andre driftsformer enn bestandsskogbruk med flatehogst, gjødsling, grøfting og markberedning omtales ikke planen. Vi vil derfor i det følgende beskrive noen sider ved den formen for skogbruk som treffende kan betegnes som industriskogbruk som vi mener er av stor betydning i et reelt bærekraftperspektiv. Der det er naturlig, knytter vi disse kommentarene direkte til påstander i planutkastet.

Måten skogbruket drives på er som nevnt omstridt, noe som ikke reflekteres i planen. Skogbruket, som bidrar med under 0,2 prosent av BNP og kun sysselsetter i overkant av 5000 personer på landsbasis, er i ferd med å forvandle en stor del av Norges landareal, og mange av de mest verdifulle økosystemene, til det ugjenkjennelige. Intensivering av de dominerende driftsformene vil forverre situasjonen, ikke minst for biologisk mangfold. 60 prosent av norske arter lever i skog, og 48 prosent av truede arter er skogsarter. For det meste er skogbruket årsaken til at disse artene er truet. Så sent som 22. juni i år kom rapporten «Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020» (NINA-rapport 2000), som er den første systematiske kartleggingen av økologisk tilstand i norske skoger. Kartleggingen er gjennomført på oppdrag fra Miljødirektoratet. Her slås det fast at tilstanden er langt fra god, og at ytterligere forverring må forventes om dagens politikk for skog- og arealforevatning videreføres.

Skogbruket slik det drives i dag, ikke minst i Innlandet, medfører betydelige landskapsendringer og gjør at skognaturen over store arealer framstår som industrialisert, fragmentert og skadet, på en slik måte at landskapsopplevelse og stedsidentitet trues. Dette henger ikke bare sammen med skogbrukets konsekvenser for friluftslivet – som er betydelige – men i høy grad opplevelsen folk i Innlandet har av den naturen som har vært karakteristisk for vårt fylke og som så mange er knyttet til. Slik opplevelse – eller man kan si vedvarende fornemmelse – av natur og landskap er viktig for både livskvalitet og identifikasjon med et område. Det er også viktig for den «bolysten» som er så mye omtalt for tida. Innlandet uten intakte skoger er ikke lenger Innlandet verken for fastboende eller tilreisende.

Klimaeffektene (det vil si effektene på karbonbinding) av skogbruket er i beste fall omstridt. En stadig voksende forskningslitteratur peker på at flatehogst, særlig med markberedning, fører til økte karbonutslipp, at det meste av karbonet er lagret i skogsjorda, ikke i trærne, og at forstyrrelser i jordsmonnet og ødeleggelse av trærnes rotsystemer har alvorlige konsekvenser for karbonlagring. Små trær binder langt mindre karbon enn store selv om de vokser (rett og slett fordi de er små), så det tar lang tid før de binder like mye karbon som de som ble felt. I noen skogstyper vil det ta over 100 år. Med dages omløpstid vil det neppe skje i det hele tatt.  Karbonlagring i jord kan også bare gjenopprettes på lang sikt, i beste fall. Planens omfattende tallmateriale på karbon bundet i stående ved gir følgelig en misvisende fremstilling. Et svært optimistisk senario er at karbonbindingen er tilbake på dagens nivå lenge etter at klimaendringene ifølge IPCC har passert «point of no return». Mange mener at det aldri vil skje, heller ikke på svært lang sikt. Som en inngang til denne litteraturen anbefaler vi NINA-rapport 1774b «Carbon storage in Norwegian ecosystems».

Det påpekes i planforslaget at det frigis karbon fra skogsjord der skog blir tatt ut av produksjon. Men det omtales ikke at det også et betydelig utslipp av karbon fra skogsjord på hogstflater og at denne i tillegg øker ved markberedning, og fortsetter lenge etter hogst. Dette forholdet er også å anse som en generell svakhet ved mange av de rapportene som skogbruket baserer sin argumentasjon på. Å hevde at dagens skogbruk bidrar til at klimamålene nås blir derved feilaktig.

Ved siden av negative klimaeffekter, er markberedning også enda større trussel mot friluftsliv og landskapsopplevelse enn ordinær flatehogst. Markberedning fører også til avrenning av både næringsstoffer og tungmetaller og gir alvorlige skader på de deler av økosystemet som er knyttet til jordsmonnet.

I planen omtales det et potensiale for økt skogproduksjon ved treslagskifte. Det neves spesielt gjengroingsarealer i kulturlandskapet og fjellskog. Gjengroingsskog i kulturlandskaper er starten på reetablering av naturlig skog. Det er ofte er stor andel lauvskog men gradvis også større innslag av barskog, slik skog har et stort biologisk mangfold. I dalsidene i Gudbrandsdalen og sidedalene er det mye tidligere utmarksbeite med glissen lauvskog som er med å forme landskapsrommet. Ofte kan ny lauvskog redusere beitetrykket fra elg på furu slik at etterveksten av furu der dette er foretrukket treslag skjer raskere. Der det er etablert plantefelt av gran i dalsidene, fremstår det derimot som fremmedelementer i kulturlandskapet. Slik er det også enkelte steder i Nord-Østerdal. Det er urimelig å bruke ord som «kratt» og «gjengroing» om naturlig reetablering av skog, mens granplantasjer som ødelegger landskapet og ofte ender opp som en «grønn ørken» biologisk sett uten forbehold beskrives som positive bidrag.

Fjellnær skog står ofte i områder der det på grunn av harde klimatiske forhold kan være langsom reetablering av skog spesielt etter flatehogst. Dette er en av grunnene til at det finnes særskilte bestemmelser for hogst i fjellskog. Fjellskogen er også i større grad enn skogen i lavlandet relativt intakt, fordi skogbruket ikke har vært så intenst der. Treslagskifte og tilplanting kan derfor ha særlig negative konsekvenser, også for det karakteristiske Innlandslandskapet i overgangen mellom frodige daler og snaufjell. Naturvernforbundet er kritiske til den omfattende hyttebyggingen som skjer nettopp i fjelskogen. Vi vil likevel peke på at grunnet til dette er at naturtypen anses som særlig attraktiv for alle som søker naturopplevelse i vårt fylke.

Tiltak som treslagsskifte må være gjenstand for en grundigere vurdering der premissene for et slikt tiltak må utredes godt og med et kritisk blikk. Det er godt dokumentert at treslagskifte og tilplanting vanligvis gir negative økologiske konsekvenser.

Substitusjonseffekten av trevirke (erstatte stål, betong, plast, osv.) er bare interessant hvis treproduktene har lang varighet, det vil si ikke brennes eller brytes ned på annen måte innen få år har gått. I dag gjelder dette en liten andel (anslagsvis under 20 prosent) av norsk tømmer, og det er urealistisk at dette skal øke i en slik grad at det virker inn på klimaendringene. Også her er tidsperspektivet avgjørende, og i en global markedsøkonomi som er avhengig av uendelig og ubegrenset vekst – også i forbruket av ressurser – er det usannsynlig at det kan skje i det hele tatt (noe også EUs miljøbyrå EEA har innsett, se dokumentet «Growth without economic growtht». Enhver forskyving i en slik retning vil uansett kreve mer statlig styring enn vi ser i dag. Det vil vi selvsagt støtte, forutsatt at trevirket kommer fra virkelig bærekraftig skogbruk, men vi tror ikke at det vil kunne blir et vesentlig bidrag i klimakampen i tide.

Det er ytterst beklagelig og overraskende at norske miljømyndigheter har gått med på mange av premissene som skogbruksmyndighetene og organisasjonene i skogbruket legger til grunn. Allerede da «Klimakur»-rapporten kom, forelå det mye forskning som pekte i helt andre retninger. Valget av vitenskapelig grunnlag for de anbefalingene som kom der er dårlig redegjort for, og «Klimakur» og lignende utspill viser tydelig at næringsinteressene har stor innflytelse på myndighetenes prioriteringer og utvalget av forskning som begrunner de strategier som velges. Det er åpenbart ikke verken mengden tilgjengelig vitenskapelig kunnskap eller kvaliteten på denne kunnskapen som er avgjørende.

Målet om 10 prosent skogvern er vedtatt av Stortinget. Følgelig bør det fremkomme som en premiss for planarbeid. Det er vernet for lite produktiv skog, som ofte – av åpenbare grunner – også er den mest artsrike. Denne andelen må økes betydelig, også gjennom vern av skog som kan reetableres som naturskog selv om den har vært hogd tidligere. En større andel produktiv skog må vernes for å få representative utvalg av økosystemer og biologisk mangfold, samt større og sammenhengende områder med naturskog. Mange av dagens verneområder er for små til å ivareta artenes krav til livsmiljø. Kontakt med andre populasjoner, samt naturlig spredning, blir umulig. Det blir unyansert å fremheve at produktivt skogareal må bevares for skogproduksjon og samtidig problematisere vern.  Ved vern må verneverdien veie tyngre enn potensialet for skogproduksjon.

Å vektlegge kantsonenes andel av produktiv skog er ikke relevant sett i sammenheng med vernet areal. Dette er kun et begrenset belte langs vassdrag, vann og myr som er hjemlet i vannressursloven  og i skogbrukslovens bærekraftforskrift, og som dessuten i praksis ofte ikke oppfyller de krav som stilles.  Kantsoner er, som nøkkelbiotoper og MIS-figurer, nødvendige miljøhensyn i det aktive skogbruket, og har ikke noe med vern å gjøre. Produktiv skog burde heller i utgangspunktet vært redusert med dette arealet.

Klimakrisen kan som nevnt ikke løses uten å ivareta naturen og det mangfold som er i den. Dagens monokulturskog og iver etter å plante tett gir en lite robust skog, som er mye mer utsatt for tørke, vindfelling og ikke minst insektangrep enn naturskog er. Heller enn å sikre virke av god kvalitet til treindustrien kan dette medføre mangel på tilgang av virke. Kunnskap om klimatilpassing og større forståelse for artenes samspill og betydning for å begrense skade bør få mer oppmerksomhet og danne grunnlag for valg av driftsformer og langtidsplaner.

Planen framholder at PEFC-sertifiseringen sikrer at det tas tilstrekkelig miljøhensyn i skogbruket. Det er vi ikke enige i. Standardens krav er ofte ikke gode nok (markberedning er et grelt eksempel), og de som er der, overholdes ofte ikke. Det synes ikke å være noen effektiv kontroll, og enda mindre sanksjonering av brudd på de ulike kravpunktene. Kommunene, som er tilsynsmyndigheter etter skogbruksloven, synes for det meste å innta en relativt passiv rolle, også når mulig brudd på skogbrukslovens bærekraftforskrift meldes inn fra engasjerte borgere. Det kan bemerkes, som en trist kuriositet, at hvis kommunene ikke foretar seg noe, er det heller ikke fattet noe «vedtak» som kan klages inn for Statsforvalteren. Dermed blir kommunene og private sertifiseringsfirmaer (DNV, Intertek) i praksis høyeste og eneste myndighet når det gjelder miljøhensyn i skog.

Sumvirkninger av arealinngrep får økende oppmerksomhet, ikke bare i forskingen, men også i forvaltning og lovgivning. Derfor er det beklagelig at virkningen av storskala industriskogbruk i Innlandet ikke ses i sammenheng med andre miljøbelastninger og arealbeslag, som vann- og vindkraft, hyttebygging og store infrastrukturprosjekter. I Meld.St. 40 skriver Regjeringen (s.162): «Kunnskapen om summen av arealpåvirkning er i dag ikke god nok. Dette gjelder både over­sikten over hvilke typer økosystemer som endres og til hvilke formål.»

Øvrige momenter

Sysselsetting i skogbruk og treforedling har sunket som en stein i Innlandet, som ellers i vår del av verden. Dette skyldes utflytting av industri og mekanisering av selve skogsdriften. Det er sannsynlig at vriding av statlig støtte fra miljøskadelige tiltak som veibygging og mekanisert drift i vanskelig terreng til mer arbeidsintensive driftsformer som lukkede hogster, bruk av mindre og lettere maskiner, osv., ville ha en positiv sysselsettingseffekt, minst på linje med det som kan oppnås gjennom ytterligere stimulering av industriskogbruket (som både i skogen og i industrien ganske sikkert vil medføre ytterligere automatisering for å oppnå konkurransedyktighet).

Det er påfallende at rapporten ikke tydeligere framhever gjenbruk av trevirke som et reelt klimatiltak, som også kan redusere behovet for avvirkning. Man kan stille spørsmålet om dette er fordi redusert avvirkning vil redusere skogeiernes og andelslagenes inntekter.

Planen omtaler behovet for kunnskap og utdanning på en meget ensidig måte. Behovet for mer kunnskap om biologi, økologi, jordkjemi, hydrologi og ikke minst befolkningens livskvalitet og helse nevnes ikke.

Når det gjelder skogbrukets og trenæringens samfunnskontakt og samarbeid med eksterne aktører er naturvern- og friluftsorganisasjoner ikke nevnt. Dette avspeiler dessverre på en tydelig måte den mangelfulle forståelse av skogens betydning for ulike samfunnsgrupper som ellers gjennomsyrer planutkastet. Vi minner igjen om Meld.St. 40, hvor det på s. 188 heter: «Sivilsamfunnet har en betydelig rolle i arbeidet med bærekraftsmålene, nasjonalt og globalt.» Og dessuten, på. s. 8: «Globale og lokale utfordringer krever fel­les løsninger og nye partnerskap mellom organi­sasjoner, myndigheter, akademia, privat sektor og sivilsamfunn.»

Konklusjon

Naturvernforbundet i Innlandet mener på denne bakgrunn at planen må endres på en gjennomgående og omfattende måte før den kan vedtas. I tråd med FNs og Regjeringens intensjon anbefaler vi at planene revideres i et konstruktivt samarbeid mellom nettopp «organi­sasjoner, myndigheter, akademia, privat sektor og sivilsamfunn». Vi er klare til å delta i en slik prosess.