En forsvarlig rovdyrforvaltning

Norske myndigheter er ansvarlig for rovdyrpolitikken i Norge – gjennom norsk forskrift av 30.juni 2000, bl.a. basert på Bern-konvensjonens forutsetninger og gjennom fattede stortingsvedtak. Regionale rovviltnemder har ansvar for tilrettelegging av den nasjonale politikken.

Norges Naturvernforbunds og Naturvernforbundet i Valdres sitt syn på en forsvarlig forvaltning av våre rovdyr er:

«Naturens rikdom av planter, dyr og andre organismer, samt leveområder og landskaper må sikres for framtida. Det finnes mange millioner ulike former for liv på jorda. Arter utryddes først og fremst ved at deres leveområder splittes opp og ødelegges.»

• Det må være levedyktige bestander av alle arter som naturlig hører hjemme i Norge.
• Rødlisteartenes leveområder må sikres, enten ved automatisk vern for de artene det er nødvendig for, eller ved arealbruk som ikke truer artene.
• Sikre en forsvarlig forvaltningsprosess i de åtte rovdyrregionene.
• Få til en mer forsvarlig forvaltning av ulv, herunder samarbeid med ulike norske og svenske aktører.
• Øke forståelsen blant politikere og befolkningen ellers for at de store rovdyrene er viktige for det biologiske mangfoldet og naturgleden. Dette kan skje gjennom oppbygging av kompetansesentra for rovdyr.
• Redusere miljøkriminalitet, som ulovlig avlivning av rovdyr.
• Sikre fjellrevens eksistens i norsk natur.

1. Norge har som stat et selvstendig ansvar for å sikre overlevelse av de fire store rovdyra og kongeørn innenfor våre grenser. Hva som er levedyktige stammer, er et fagbiologisk spørsmål, ikke et tema for politisk avveining mellom rovdyrvern og hensyn til beitedyr og landbruk. Ved tvil skal føre-var-prinsippet ligge til grunn for standpunkt om levedyktige stammer.

2. Kjøttproduksjon basert på utmarksbeite er i prinsippet bra. Kjøttproduksjon på beite er ressursøkonomisk en god produksjonsmåte. Det innebærer at man må finne fram til løsninger som gjør konflikten mellom rovdyr og husdyr mindre – men uten å kompromisse med kravet om overlevingsevna for rovdyrstammene. Løsningene må ligge i ulike former for tiltak som reduserer tapet av sau.

3. Levedyktige rovdyrstammer er å anse som et naturgitt rammevilkår for landbruket. Landbruket må drives bærekraftig. Dette innebærer at landbruket ikke må true oppbyggingen og eksistensen av levedyktige bestander av alle våre rovdyrarter. Husdyrbeiting i utmark må, både i omfang og driftsmåte, innrettes etter dette vilkåret. Tiltak mot problemet med rovdyrskader må være å endre driftsformene. Graden av nødvendige tiltak vil variere.

4. Differensiert beitebruk må innføres. Parallelt til gjeldende praksis med differensiert forvaltning av rovdyra (strengere vern i noen områder enn i andre) bør det foreslås å innføre differensiert beitebruk i husdyrholdet, det vil si at staten innfører sterkere virkemidler for å redusere husdyrtapet der det ofte er mye rovdyr. I slike områder må driftsformen endres eller forbedres for å redusere skadeomfanget. Eventuelt må sauetallet reduseres. Etablering av nye sauebesetninger og økning av sauetallet er ikke ønskelig i slike områder. Det kan i større grad enn tidligere være nødvendig og hensiktsmessig å skille husdyr og store rovdyr i tid og rom. Det kan bety at det i en del områder ikke er forsvarlig å ha sauehold ut fra etiske og økonomiske hensyn.

a. Norges Naturvernforbund mener det er uakseptabelt å sende husdyr på utmarksbeite i områder med vesentlig risiko for rovdyrangrep – uten å satse på forebyggende tiltak. Det må være næringas ansvar å prøve ut og gjennomføre aktuelle tiltak. Hovedsatsinga må være mer direkte forebyggende tiltak og driftsformer, for eksempel tidligere nedsanking (i forhold til jerv), gjeting og bruk av vokterhunder. Det må også være et mål å gå over til raser med bedre flokkinstinkt og større evne til å klare seg, og krysse disse egenskapene inn i dagens mest brukte raser.

b. I noen tilfeller vil inngjerding av stølsdaler og lite utnyttet beite- eller slåttemark i låglandet kunne dempe problemet. Inngjerding av flere kvadratkilometer store utmarksområde har likevel for store ulemper. Vi følger forsøket i Trysil (Ljørdalen) i år, der vel 21.000 dekar er gjerdet inn.

5. Ny rovviltkompensasjon. I sterkt rovdyrutsatte distrikter bør staten gå over fra dagens erstatningsordning til en form for økonomisk driftsstøtte som ulempesvederlag til sauehold og reindrift. Slik differensiert driftsstøtte er velkjent i landbruket, som kompensasjon for kortere veksttid, bratt terreng, små bruk osv. Et slikt vederlag kan bonden nytte til forebyggende tiltak, eller i teorien ha som kompensasjon for tapte dyr. Dyreeieren får betalt for at det er bjørn eller ulv i beiteområdet. Støtten må være differensiert etter konsentrasjonen av rovdyr. I områder med sporadiske eller små tap på grunn av rovdyr, kan dagens erstatningssystem fortsette.

6. Støtte til forebygging i praksis. I sterkt rovdyrutsatte områder bør staten i større grad oppmuntre, økonomisk og på andre måter, interesserte brukere til å gjennomføre praktiske forsøk med tiltak for å redusere tap av dyr på beite. Å se hva som virker, er viktig for å dempe motstanden mot forebyggende tiltak. Roviltpolitikken må legge opp til at det i større grad enn nå pålegges landbruksstyresmaktene og næringa å ta aktivt del i utvikling av tiltak mot rovdyrskader. Dagens praksis har som konsekvens at konflikten fortsetter og at de bøndene som har store tap av dyr på beite, i stor grad blir stående alene med vanskene.

For

Naturvernforbundet i Valdres

Ole Morten Fossli

Avisinlegg