Den er flerårig og tilhører dragehodeslekta (Dracocephalum). Planten er 5–15 cm høy med dypblå blomster og 2–5 cm lange, motsatt stilte par av slanke, lansettformede blader oppetter stilken. Blomsten består av beger og krone. Begeret på ca. 1 cm har to lepper hvor øverste fliken er større enn det andre. Kronen på 2–3 cm har hvelvet overleppe som får blomsten til å se litt svulmet ut på midten. Hele blomsten fremstår som en liten smal klokke, først opprett, men etterhvert horisontalt hengende. Fargen er dypt blå, mørkeblå eller blåfiolett. Om høsten blir blomstene tørre og etterlater en klase av brune frukter som minner om kornene på et kornaks.

På dragehode lever det en liten, svart til blåskinnende glansbille som heter dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus). Denne blir opptil 2,5 mm stor og har sin flygeperiode mens dragehode fremdeles er i knopp i juni måned. Dragehodeglansbillen legger egg inne i knoppene av dragehode, og larven utvikler seg i blomsten. Den lille billen lever kun på dragehodeblomster, ingen andre blomster, og ble beskrevet som helt ny for vitenskapen i 1959. Dragehodebillen er så langt endemisk for Norge, og er kun funnet i Oslo, Akershus og Buskerud på verdensbasis. Dragehodeglansbillen har dermed en mye mer snever utbredelse enn sin vertsplante, og er derfor også mye mer sårbar for habitatødeleggelse.

Dragehode trives på steppeaktige, tørre enger og blant gras på næringsfattig, eller kalkrik jord. Linné beskrev arten fra Alingsås i 1745, og dens navn er gitt etter den nederlandske botanikeren Frederick Ruysch (1638–1731). Den ganske like arten russisk dragehode (Dracocephalum thymiflorum) er ettårig og har flikete blad nederst, og avlangt eggeformede blad oppover.

Utbredelsen omfatter områder med kontinentalt klima i Eurasia. Dragehode er vanlig på steppene fra Sentral-Asia og Sibir til Hviterussland og Ukraina. Lenger vest er den hovedsakelig en fjellplante som blant annet vokser i Alpene, Karpatene og Pyreneene. I Nord-Europa vokser derimot dragehode alltid under skoggrensa, og her er arten funnet i Norge, Sverige, Baltikum og Karelen.

I Norge har dragehode en sørøstlig utbredelse. De fleste forekomstene er i nordre del av Oslofeltet, spesielt rundt Oslofjorden og Mjøsa. Utbredelsen strekker seg oppover Gudbrandsdalen til Otta og Vågå, oppover Valdres til Vang og Øystre Slidre og i Hallingdalen til Gol og Hemsedal.

Spesielt viktige kommuner i Norge for dragehode er Asker, Bærum, Oslo og Gausdal. I Oslo finnes den blant annet i Ekebergskråningen og på flere av øyene, som Hovedøya, Bleikøya og Malmøya. Det er ingen klimatisk grunn til at drakehode ikke vokser i indre fjordstrøk på Vestlandet, eller i Trøndelag. Årsaken kan være at arten er en sen innvandrer, som ikke har klart å krysse fjellene. I disse områdene er det også mindre av kalkholdige bergarter.

Dragehode er artsfredet i Norge siden 2005. Arten er i svak tilbakegang på grunn av gjengroing, oppdyrking og utbygging. Det er utarbeidet en egen handlingsplan for denne blomsten, og Norge har ansvar for å bevare denne arten. Flere steder i Norge har man måttet stanse utbygging på tomter hvor bestander av dragehodeblomsten er funnet, som på Snarøya i 2010.^[2] Dragehode står oppført som truet både i Norsk rødliste for arter 2010 og Bernkonvensjonen.

Jernbaneverket ble i 2012 anmeldt for brudd på naturmangfoldloven etter at forekomster av Dragehode og Enghaukeskjegg langs Dovrebanen i Ringsaker ble sprøytet, dynget ned med flis og ødelagt.^[3]