Dette er overskriften på en artikkelsamling som ble presentert under Arendalsuka 24 på vegne av miljøorganisasjonen Besteforeldrenes klimaaksjon.

I forordet står det skrevet at «Vekstens pris» krever en ny debatt om økonomi. Derfor inviterte man en rekke forskere, økonomer og en statsråd til å komme med deres syn på mulige sammenhenger mellom klima- og naturkrisen og økonomien og hvordan vi skal løse dette.

Sigmund Hågvar, professor i biologi, åpnet med sin visjon: hvilket samfunn skuer vi i horisonten? Han mener at økologi er grunnvitenskapen som må styre vårt syn på verden og at vi bør gå inn i en «økologiens tidsalder». Ove Jacobsen, professor i økologisk økonomi, støtter Hågvar sitt syn og viser til en undersøkelse hvor FN allerede i slutten av 1980-tallet konkluderte med at miljøutfordringene og fattigdom ikke kunne løses innenfor dagens økonomiske system. Han mener videre at eksponentiell vekst er umulig på en klode som ikke vokser. Og får støtte for det av Arild Vatn, professor ved NMBU og en ledende stemme innenfor økologisk økonomi. Han minner oss om at i Norge er BNP per person blitt 5-doblet fra 1950 til 2016 – for verden for øvrig en firedobling. Pga. den store befolkningsveksten har det vært en 12-dobling av forbruket på verdens basis.

Ellen Stensli fra Rethinking economics, beskriver grunnlaget for vårt økonomiske system. Og mener at det nåværende økonomiske system, basert på nyklassisk økonomi og nyliberalisme, kun i liten grad lykkes å ta innover seg hverken natur-, klima- eller fordelingsspørsmål. Kjernen i nyklassisk økonomi er at markeder fungerer som middel for å skape mest velferd (under gitte betingelser). Men, de fleste økonomiske modeller som er basert på nyklassisk økonomi og som blir fremstilt som nøytrale, utelater viktige spørsmål om makt og rettferdighet. Skjevfordelingen i verden er åpenbart.

Et tema som får en del plass i denne artikkelserien er hvor mye jorda tåler av belastninger, i form av uttak av ressurser og energi og som mottaker av avfall. Det er definert ni såkalt planetære systemer som forutsetning for liv.

David Collste (ved Stockholm Resilience Centre) lister opp seks av ni systemer som allerede har overskredet disse planetære grenser. Bl.a. utgjør luftforurensing ett av verdens største helseproblem og kan tilskrives flere millioner dødsfall hvert år. Videre er vi eksponert for hundretusentalls syntetiske kjemiske produkter som man ikke alltid har forstått konsekvenser av.

Per Bjørn Foros, forfatter og tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, minner oss om at etter 1970 er verdens dyrebestand redusert med to tredjedeler. I ferskvann en reduksjon på hele 83%. Målt i biomasse utgjør ville dyr nå bare 4% av verdens dyrebestander. Resten er mennesker (36%) og våre husdyr (60%).

Smultringsøkonomi er et eget tema. Smultringsøkonomi er ingen egen økonomisk teori, men bygger på eksisterende teorier og konsepter som fremmer alternative og mangfoldige beskrivelser av vår menneskelighet og vår relasjon til omverden. Den viser til de mulige sammenhenger mellom planetens toleransegrenser og menneskenes velferd. Og nevner tre viktige mål for bærekraftarbeid globalt: bevaring av jordas livsopprettholdende systemer, den sosiale ulikheten må utjevnes og økonomiene må bli regenerative og fordelende.

Professor i økonomi, Kalle Moene, presenterer en artikkel som handler om en grunninntekt til alle mennesker, basert på nasjonens nasjonalprodukt med fratrekk av natur- og miljøkostnader. Det siste vil stimulere til at alle har interesse av å holde utgifter til natur- og miljøtap lavest mulig, og som kan være en god oppskrift for å fremme kollektive insentiver.

Matproduksjon er også et viktig tema i artikkelsamlingen og handler bl.a. om regenerative driftsformer for å redusere klimautslipp, økt bruk av beitedyr (da utslipp fra beitedyr utgjør kun 0,09% av verdens totale klimagassutslipp) og at kjøtt fra artsrike beiter får en bedre fettsyre-sammensetning med et omega 3/omega 6 forhold på 1:3 sammenlignet med kraftforbasert kjøtt som ligger på 1:20.

Det vil kreve mer ressurser å få til en kombinasjon av mer økologisk tilpasset matproduksjon, med lavere klima- og miljøavtrykk, med mest mulig kulturlandskap og biologisk mangfold, samtidig som vi beholder og rekrutterer ny arbeidskraft til jordbruket.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen presenterer Grønn Bok, og påpeker at overgangen til lavutslippssamfunnet vil kreve en omfattende omstilling av både økonomien og samfunnet vårt. For å snu denne utviklingen skal man bruke et naturregnskap, som skal holde oversikt over endringer i naturarealer, naturtilstanden og naturgodene.

Til slutt om «grønn vekst». Her har de forskjellige forfattere motstridende meninger. Flere av de allerede nevnte, mener at grønn vekst ikke er mulig, med begrunnelsen i at alle former for vekst vil før eller siden stoppe opp innenfor de tidligere nevnte planetære begrensninger.

Så er det Per Espen Stoknes, førsteamanuensis ved BI, som mener at grønn vekst er mulig, basert på at grønn vekst kan defineres som økt verdiskaping med mindre samlet miljøbelastning. Han henviser til begrep som økologisk økonomi i balanse med naturen, ressursproduktivitet og karbonproduktivitet for å gi dette mening

Og Lars Peder Nordbakken, siviløkonom i Civita, som mener at grønn vekst er en forutsetning for å nå målene både når det gjelder klima- og naturkrisen og miljøkriser for øvrig. Han avslutter med å påpeke at: «Grønn vekst, som betyr å satse på fornybar energi, vitenskapelige og teknologiske fremskritt, innovasjon og konkurranse om de beste klimaløsningene – alt innenfor rammene av et liberalt demokrati og en velfungerende markedsøkonomi, utstyrt med de rette rammebetingelsene», vil være den eneste realistiske løsningen.

Artikkelserien kan leses på nettsiden til Besteforeldrenes Klimaaksjon. Vekstens-Pris-nettutgave.pdf (besteforeldreaksjonen.no)