10.06.24 – Nordnorskdebatt

Av Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet, Leif Gøran Wasskog, fylkesleder i Naturvernforbundet i Finnmark, Anne Lise Mortensen, fylkesleder i Naturvernforbundet i Troms, Frode Solbakken, fylkesleder i Naturvernforbundet i Nordland

Det siste året har laksenæringas skyggesider kommet stadig lengre fram i lyset. Naturvernforbundet savner respons fra regjeringa, og krever tiltak som faktisk monner til å styre laksenæringa i riktig retning.

Forvaltning av havet er høyt på agendaen i Nord-Norge, og konferanser kommer på løpende bånd. Sist ut var Blått Kompass i Tromsø, hvor representanter fra oppdrettsselskap fikk snakke langt og lenge om sine spennende teknologiske løsninger på utfordringene næringa står i.

Vi håper regjeringa vil være modige nok til å stille krav, også de kravene som er upopulære i oppdrettsnæringa. Det får de mulighet til når de skal legge fram en ny stortingsmelding om havbruk til høsten. Næringa kan ikke få leve i troen om at de selv får rydde opp i sitt eget tempo.

Oppdrettsnæringa er en viktig aktør for sysselsetting og verdiskapning langs kysten, men kostnaden er svært høy. Fellesskapet tar regninga som består av naturødeleggelse, manglende dyrevelferd, arealbeslag og konflikter med andre næringer. I tillegg er det store sosiale og miljømessige utfordringer fra fôret som importeres fra andre verdensdeler.

I et opprop sammen med seks andre miljøorganisasjoner fremmer Naturvernforbundet seks konkrete krav til regjeringa som vi mener må innfris dersom oppdrettsindustrien i fremtiden skal kunne fortjene merkelappen bærekraftig:

Krav 1: Oppdrettsanleggene gjøres utslipps- og rømningsfrie, både eksisterende og nye anlegg.

Det er velkjente problemer at lakselus sprer seg fra åpne anlegg til havet rundt, rømt oppdrettslaks sprer gener som gir lavere overlevelse hos villaks, og havbunnen blir forurenset. Mindre kjent er det kanskje at oppdrettsnæringens totale utslipp av næringssalter nå er 5 ganger større enn fra kommuner, jordbruk og all annen industri til sammen – dette ifølge miljødirektoratets egne tall! Slik kan det åpenbart ikke fortsette, både på grunn av forurensingen og fordi dette utslippet er verdifulle ressurser på avveie.

Krav 2: Antallet oppdrettsfisk i åpne merder må reduseres langs hele kysten, og først i problemområdene.

I tiden før oppdrettsanleggene blir utslipps- og rømningsfri, vil reduksjon av antall laks være et viktig tiltak. Dette vil redusere smittepresset fra lakselus og sykdommer, noe som kan redusere dødelighet hos både oppdrettslaks og villaks.

Krav 3: Det må settes av større oppdrettsfrie soner og flere marine verneområder.

Både Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet støtter mer vern. Fakta er at ved å bevare mer hav kan man også øke den samlede biologiske produksjonen i alt hav. Ved å la mer marin natur være i fred kan den gjøre et stort arbeid helt gratis for oss ved økosystemtjenester og man kan faktisk øke uttaket av fisk totalt sett! Om oppdrettsnæringen ønsker å bidra med mer bærekraftig produksjon av mat, er det også avgjørende å avstå fra produksjon i større sammenhengende områder. Dette er heller ikke lengre et fritt valg: Ifølge den globale naturavtalen (som Norge har tilsluttet seg) skal 30% av verdens havområder vernes innen 2030. Ved mer vern fra oppdrett bidrar man dessuten til mindre fortrenging av andre næringer (både eksisterende og de som kan vokse frem i fremtiden) som tradisjonelt kystfiske (som vi mener enda kan foregå i vernede områder) og et varsomt reiseliv. Økt økonomisk bærekraft og naturvern er to sider av samme sak.

Krav 4: Torskeoppdrett legges på is inntil teknologien er moden og rømningsfri.

Havforskningsinstituttet advarer om, og fiskerne har egne erfaringer med, negative sider ved torskeoppdrett. Ifølge Havforskningsinstituttet sin nyeste forskningsrapport kan konsekvensene for kysttorsken (en allerede svært presset art) være store både ved genetisk påvirkning og spredning av sykdommer (virus, parasitter og bakterier) fra oppdrettstorsk som rømmer, og slik fisk som gyter i åpne anlegg. Vill torsk kan også endre adferd og eksempelvis flytte seg vekk fra områder med torskeoppdrett. Det er også langt mindre kunnskap om truslene fra torskeoppdrett enn fra lakseoppdrett, og derfor må føre- var prinsippet nedfelt i Naturmangfoldloven legges til grunn. Vi sier derfor nei til oppdrett av torsk også i lukkede anlegg inntil vi vet mer. Et annet moment er at dersom lukkede anlegg for oppdrett av torsk skal være i sjø, vil de komme i tillegg til lukkede anlegg for laks i sjø – og vi er svært bekymret for det økte arealbeslaget dette vil representere (jf. diskusjonen over).

Krav 5: Landbaserte anlegg må kun etableres på såkalte grå arealer, for eksempel allerede etablerte industritomter, så vi unngår ytterligere sprengning og ødeleggelse av verdifull skjærgård.

Naturvernforbundet var tidlig ute med å reagere på ordningen der vederlagsfrie konsesjoner gir et insentiv for å sprenge ned uberørt kystnatur. Her skal inngrepsfrie holmer og øyer med rikt fugleliv og verdifulle naturtyper omgjøres til enorme bassenger for å ha laks i – eksemplifisert gjennom industrianlegg bygget på Lille Indre Rosøy (Rødøya), og planer om slike på bl.a. Feøya (Gildeskål), Træna, Værholmen (Meløy), Toft i Brønnøy og Store Kalvøy (Bodø). I tillegg til store irreversible naturødeleggelser fortrenges fiskeri, turisme og friluftsliv. Intensjonen med i flytte oppdrett på land var utvilsomt aldri å fremme slike naturødeleggende insentiver, og i 2022 sendte Naturvernforbundet en bekymringsmelding til både Klima- og Miljøministeren samt Fiskeri- og Havministeren, og vi er glade for at det nå er en foreløpig stans i tildeling av konsesjoner i påvente av et tydeligere regelverk. Vi mener at det kan åpnes for landbaserte fiskeoppdrett på allerede nedbygde industritomter (grå arealer) og at det må komme et tydelig forbud mot etablering av slike i sårbar kystnatur.

Krav 6: Dyrevelferd både inni og utenfor anleggene, må ivaretas uansett oppdrettsteknologi.

Manglende dyrevelferd i oppdrettsnæringen har vært mye omtalt i media i det siste, og dette er et problem næringen trenger å få bukt med dersom den ikke skal risikere et vesentlig tap av omdømme. I fjor døde anslagsvis 65 millioner oppdrettslaks i norske oppdrettsanlegg, ifølge Havforskningsinstituttets risikorapport for norske fiskeoppdrett 2024 representerer dette en gjennomsnittlig dødelighet på 16,7%, og enkelte produksjonsområder hadde en dødelighet på hele 27%. Utover disse tallene kommer enorme mengder rensefisk som ofres i tjeneste for laksen. Havforskningsinstituttet sier samme sted at «Uavhengig av årsaksforhold, vil oppdrettsfisken ha opplevd dårlig velferd før de døde». Vi mener at dette åpenbart er etisk uholdbart.

Dersom disse kravene ikke innfris mener vi at næringen risikerer å skyter seg selv i foten ved å ødelegge naturgrunnlaget den selv bygger på, samt å ødelegge flere arbeidsplasser enn den skaper ved å fortrenge andre næringer. Dette er en tap-tap situasjon for kyst og folk, som vi er sikre på at næringen selv ønsker å unngå.