Øyvind Ravna og Inger Marie Holm presenterte artikkelen på årsmøtet i Naturvernforbundet i Troms den 25. april 2026. Foredraget var basert på deres artikkel i Lov og Rett. Presentasjonen ble med spørsmålet «kan forhåndstiltredelse etter oreigningslova § 25 føre til menneskerettsbrudd?», da i særlig forhold til samisk kulturutøvelse, naturmangfold og miljørett samt internasjonale menneskerettigheter. (Informasjon fra Naturvernforbundet i Troms sine nettsider).

Vi deler Inger Marie Holm sitt sammendrag av artikkelen. Hun er nå leder av Naturvernforbundet i Troms.

Sammendrag

Artikkelen drøfter regelen om forhåndstiltredelse ved ekspropriasjon i oreigningslova § 25, som innebærer at tiltakshaver kan tiltre en eiendom eller overta en bruksrett før det er tatt stilling til lovligheten av tiltaket. Hjemmelen har vært uendret siden 1973, da adgangen til å gi slikt samtykke ble utvidet. Den gang ble endringen særlig begrunnet med en alminnelig interesse i å komme raskt i gang med tiltak, uten nærmere presisering av hvilke rettslige grenser som skulle gjelde der tiltaket kunne gripe inn i mer grunnleggende rettigheter. Artikkelen viser at dette i praksis har gitt forvaltningen og domstolene et nokså fritt «kan-skjønn».

Spørsmålet om denne regelen er forenlig med internasjonale menneskerettsforpliktelser Norge har påtatt seg må ses i relasjon til endringene i rettslige og samfunnsmessige rammevilkår som har funnet sted siden loven ble revidert i 1973.

Forfatterne viser til at utviklingen siden 1973 har vært betydelig, med blant annet en ganske annen tilnærming til både naturinngrep og vern om urfolks kulturutøvelse. Internasjonale menneskerettigheter har fått en langt sterkere stilling i norsk rett, vernet av samisk kulturutøvelse er styrket, og hensynet til naturmangfold og retten til et friskt miljø har også fått større rettslig betydning. Det er derfor ikke lenger slik at ethvert inngrep kan avbøtes gjennom økonomisk vederlag.

I HR-2021-1975-S (Fosen) ble det tydeliggjort at forhåndstiltredelse ved inngrep i beiteområder brukt til samisk reindrift er særlig problematisk. I skjønnssaken ble det tatt endelig stilling til ugyldighetsanførslene først åtte år etter at ekspropriasjonsvedtakene ble stadfestet. Da var vindkraftanleggene allerede i drift. Høyesterett fant at inngrepet hadde vesentlige negative konsekvenser for den samiske reindriften, og dermed var i strid mot Norges forpliktelser etter SP artikkel 27.

Det var særlig etter Fosen-dommen det ble klart at samtykke til forhåndstiltredelse vil kunne medføre inngrep i strid med Norges menneskerettslige forpliktelser. Spesifikt gjelder det inngrep i samisk kulturutøvelse beskyttet av SP artikkel 27. Men det kan antagelig også gjelde inngrep i retten til naturmangfold. Dette kan, som på Fosen, gjelde irreversible inngrep som vanskelig kan repareres.

Per i dag har ikke norsk rett gode nok mekanismer til å hindre at inngrep i kulturutøvelse og naturmangfold, hjemlet i den lovgivningen artikkelen drøfter, kan medføre krenkelse av menneskerettsforpliktelser.

Et poeng i artikkelen er at regelen om forhåndstiltredelse ikke tar tilstrekkelig hensyn til begrensningene i skjønnet. Dersom det foreligger reell risiko for at et inngrep vil være rettsstridig, tilsier hensynet til effektiv etterlevelse av menneskerettsforpliktelsene at det ikke kan være adgang til å samtykke til forhåndstiltredelse.

Når lovgivningen likevel åpner for at inngrep kan iverksettes før spørsmålet om lovlighet er rettskraftig avgjort, kan dette lede til krenkelser av menneskerettigheter.

Som påpekt, gjelder dette ikke bare urfolks rett til kulturutøvelse, men også retten til frisk natur og naturmangfold for innbyggerne i Norge. Forfatterne viser til at retten til naturmangfold, friskt miljø og framtidige generasjoners livsgrunnlag er vernet av Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), SP artikkel 6 og konstitusjonelt gjennom Grunnloven § 112. Også EUs vanndirektiv trekkes fram som relevant. Dermed blir forhåndstiltredelse et spørsmål ikke bare om eiendomsinngrep og erstatning, men om risikoen for irreversible naturinngrep som senere kan vise seg å være rettsstridige

Artikkelen understreker at dette har særlig betydning i en tid med planer om landbasert vindkraft, mineralvirksomhet, kraftlinjenett og annen infrastruktur, der inngrep i naturmangfold og økologiske sammenhenger kan være omfattende og vanskelig å reparere.

Et annet sentralt poeng som artikkelen peker på, er at det foreligger en betydelig risiko for at forhåndstiltredelse kan føre til menneskerettsbrudd som de prosessuelle rettsmidlene ikke på en hensiktsmessig måte kan forhindre.

Selv om vedtak om forhåndstiltredelse kan angripes gjennom forvaltningsmessig klageadgang slik som klage, tvangsfullbyrdelsesinnsigelser, søksmål og midlertidig forføyning, viser artikkelen at disse ordningene er kompliserte, kostnadskrevende og risikofylte.

Fullbyrdelse kan dessuten skje før lovligheten er domstolsprøvd, slik at rettsstridige og irreversible inngrep kan bli gjennomført før vernet får reell effekt. Dette gjelder ikke minst i saker som berører naturmangfold og retten til et friskt miljø, hvor det ikke alltid finnes tydelige rettighetssubjekter som kan føre saken, samtidig som allmennheten og framtidige generasjoner har åpenbare interesser i utfallet.

Regjeringen har satt ned et utvalg som skal utrede prosessuelle endringer for å oppnå tidligere rettslig avklaring i ekspropriasjonssaker.

En revisjon av denne lovgivningen bør imidlertid ikke begrenses til de prosessuelle reglene. Departementet omtalte allerede i 1973 forhåndstiltredelse som et risikomoment, hvor det ble fremhevet at «[d]ersom det er tvil om lovligheten av ekspropriasjonen, vil det ikke være like selvsagt at samtykke til forhåndstiltreding bør gis».  Fosen-dommen viser at denne risikoen er høyst reell. Etter forfatternes mening burde utvalgets mandat omfatte ikke bare spørsmål om tidlig avklaring, men også spørsmål om tidlig tiltredelse.

Det ville derfor være naturlig å utvide mandatet. På den materielle siden pekes det på at den mulige mest hensiktsmessige tilnærmingen kombinerer materille og prosesselle endringer.

Dette kan gjøres ved å lovfeste at det ikke skal være adgang til å samtykke til forhåndstiltredelse dersom det foreligger reell risiko for brudd på rettigheter som er beskyttet av menneskerettskonvensjoner eller grunnlovsbestemmelser, før det foreligger positiv rettskraftig avgjørelse om inngrepets lovlighet. Skal en slik regel tidsmessig være praktisk, forutsetter den at lovlighetsvurderingen adskilles fra skjønns- eller verdsettingsvurderingen

Oreigningslova § 25 vil på denne måten få en materiell skranke mot samtykke til forhåndstiltredelse i saker der det er reist innsigelse mot inngrepet grunnet i mulige krenkelser av menneskerettskonvensjoner og tilsvarende regelverk, før lovligheten av inngrepet er rettskraftig avgjort.

En slik lovrevisjon vil bidra til å styrke det menneskerettslige vernet både for urfolks rett til kulturutøvelse, og for alle innbyggeres rett til frisk natur og naturmangfold. Revisjonen vil bringe intern ekspropriasjonsrett i samsvar med folkerettslige forpliktelser på området. Den vil dessuten være i samsvar med alminnelig rettsfølelse, og minst like viktig, bidra til å styrke Norges etterlevelse av internasjonale menneskerettsforpliktelser landet har påtatt seg.


Bildemontasje: Kjell M. Derås

---

Uttalelse fra årsmøtet i Naturvernforbundet i Troms:
Utkast til resolusjon om endring av reglene om forhåndstiltredelse i oreigningslova – Troms

Artikkelen i Lov og Rett (med sammendrag åpent tilgjengelig)