Simen Kokkvoll er en av aksjonistene som deltok i sivil ulydighet mot gruvevirksomheten i Repparfjorden. Han er tiltalt for å ha nektet å etterkommet politiets anmodning om å fjerne seg, og måtte derfor møte i Vestre Finnmark tingrett avd. Hammerfest den 22.10. 2026. Vi har fått tillatelse til å dele hans forklaring i retten.

Innledning

Dommer, jeg heter Simen Kokkvoll.

Jeg står her tiltalt for å ha nektet å etterkomme politiets pålegg under en fredelig protest mot gruvevirksomheten i Repparfjorden. Jeg erkjenner de faktiske forholdene i saken, men jeg mener at min handling er beskyttet av Grunnloven og menneskerettighetene, og at jeg derfor må frifinnes. Subsidiært, dersom retten skulle komme til at det foreligger et lovbrudd, vil jeg argumentere for at botens størrelse må reduseres betraktelig.

Jeg er oppvokst i Hammerfest, men flyttet herifra da jeg var ferdig med videregående. Jeg har i ettertid tatt ett årsstudium i spansk på UiO, og en bachelor i internasjonal og europeisk jus i Haag i Nederland. Nå studerer jeg folkerett ved UiO (mastergrad) og ønsker å spesialisere meg innenfor miljørett, urfolksrett og menneskerettigheter.

1. Hovedanførsel: Jeg er uskyldig fordi handlingen er beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten

Det sentrale i denne saken er at min aksjon var en form for politisk ytring, utført i en situasjon hvor lovlige kanaler var uttømt.         

a. Vernet av sivil ulydighet
Retten til å demonstrere, også gjennom former for sivil ulydighet, er beskyttet av Grunnloven § 101 (Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner) og EMK artikkel 11(FoAaA) og artikkel 10 (FoE). Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast at selv handlinger som forstyrrer trafikken, som å lenke seg fast, som utgangspunkt er beskyttet, så lenge de er fredelige. Jeg minner om at Høyesterett i HR-2022-981-A (klimaaktivistdommen) bekreftet at aksjonen var en «fredelig aksjon som er verna av EMK artikkel 11». (Aktivister gikk inn i Helse- og omsorgsdepartementets resepsjon og satte seg ned på gulvet i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot norsk natur- og klimapolitikk i august 2021).

b. Nødvendigheten av aksjonsformen
Et helt avgjørende moment i forholdsmessighetsvurderingen er om vi hadde alternative, lovlige måter å ytre oss på som ville vært like effektive. Svaret er nei. Vi sto overfor en pågående og akutt forurensning av en nasjonal laksefjord, med potensielt katastrofale konsekvenser for miljø, fisk og reindrift. Høyesterett og EFTA-domstolen har i tilsvarende saker konkludert med at denne typen dumping er ulovlig. Likevel stanser ikke myndighetene praksisen. Vi har sendt høringsuttalelser, vi har klaget, vi har fulgt alle demokratiske prosesser, men uten å bli hørt. Denne aksjonen var vår siste, ikke-voldelige mulighet til å rette søkelyset mot det vi opplever som et pågående rettsbrudd.

Hva er grunnen til at nettopp jeg valgte å ytre meg på dette viset?

Først og fremst har jeg engasjert meg lenge for naturvern. Min far er biolog og har alltid vært opptatt av friluftsliv, så vi har vært på mange turer på Kvaløya og området rundt Kvalsund. Jeg ble for første gang introdusert til sivil ulydighet og kampen for å bevare naturen ved Fairy Creek-protestene ved Vancouver i Canada. Dette ble Canadas største sivile ulydighetskampanjer med over 1000 arrestasjoner, og formålet var å stoppe flatehogst av gammelskog. Protestene resulterte faktisk til slutt med at området ble fredet, og skogen fikk stå. Dette viste meg at denne typer aksjoner faktisk kan føre til positive endringer.

Det samme året, sommeren 2021, deltok jeg på demonstrasjonsleiren for å bevare Repparfjorden og stoppe utbyggingen av Nussirgruva. Fylt med erfaringene fra Canada var jeg motivert for å jobbe for å bevare et viktig naturområde nært min hjemby. Jeg ble rørt allerede da av engasjementet til folk for å bevare fjorden. I 2021 førte det politiske presset både lokalt og fra Sametinget til at Nussir mistet utenlandske innvesteringer og prosjektet ble satt på vent.

Først i 2024, når prosjektet igjen hadde fått nye vinger, begynte jeg å engasjere meg spesifikt for Repparfjorden igjen. Jeg dro på politiske demonstrasjoner og fulgte med på debattene både i nord og sør om gruva. I 2025 valgte jeg igjen å støtte protestleiren som var satt opp på Markoppneset. Jeg besøkte leiren først i juli og deretter igjen i august med en god venninne.  21. august besluttet jeg at en fredelig blokade var den eneste gjenværende måten å bli hørt på i saken.

Jeg og en eldre mann satte opp en høy hengekøye over en av anleggsveiene på området ved gruven. Mannen jeg lå i hengekøya med, hadde også vært til stede ved Altaaksjonene på 80-tallet. Dette ga meg håp om at det vi gjorde var det rette, da også han hadde vært med på en sivil ulydighetsaksjon som hadde gitt konkrete resultater. Vi ble faktisk intervjuet av noen journalister fra BBC om aksjonen og gruven, som viste at aksjonen gav økt oppmerksomhet allerede da. Jeg forsto samtidig alvoret i situasjonen. Ingen har jo lyst til å bli arrestert av politiet. Men allikevel var det nødvendig å ikke etterfølge politiets anmodning for å få oppmerksomhet til saken.

Hvorfor er jeg overbevist om at sivil ulydighet var nødvendig i denne saken?

Jeg mener sivil ulydighet var nødvendig i denne saken for å sette lys på brudd på menneskerettigheter. Mange av mine medtiltalte vil også gå inn på disse. Jeg vil løfte fram noe annet, nemlig beredskap (som også har kobling til menneskerettigheter). Vi lever i en tid med høy sikkerhetspolitisk spenning, særlig her i nord. Vi hører stadig at vi må ruste oss opp og være klare for en nødsituasjon. Men få debatter diskuterer det vi kanskje er mest sårbare for i en eventuell krisesituasjon i Finnmark, nemlig matmangel. Dette har min familie kjent på kroppen.

Da min bestemor var bare 2.5 år fikk hun og familien på Sørøya tvangsevakueringsordre fra nazistene i oktober 1944. De valgte da, som flere andre familier på Sørøya, å bli, i håp om å bli evakuert av de allierte styrkene. De hadde nemlig fått beskjed om at hvis de klarte å gjemme seg, ville de bli hentet om noen få uker av britiske styrker. Derfor gjemte min familie seg i en hule noen kilometer utenfor Sørvær, og der ble de i nesten fire måneder før de til slutt ble evakuert av de allierte. Heldigvis var det en mild vinter og alle i hulen overlevde de mange månedene, men det var også takket være at de hadde fisk og saltet kjøtt. De hadde nemlig klart å fiske i vika i nærheten av hula. Hadde det ikke vært for både reindrifta og fiskelivet langs kysten, er det ikke sikkert de hadde overlevd.

Tall fra FHI viser at selvforsyningsgraden i Norge i 2024 var på 34,9 %. Med andre ord: to av tre måltider er importert (korrigert for importert kraftfôr). Det er spesielt urovekkende at produksjonen faller – og den faller mest i Troms og Finnmark sier totalberedskapskommisjonen sin rapport fra juni 2023, «Nå er det alvor».

En rapport fra Norsk Institutt for Bioøkonomi fra 2025 viser at hvis forsyningene utenfra stopper opp, vil Finnmark og Troms raskt mangle mat. Sjefsforsker Gunn Alice Birkemo ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) beskriver hvordan de lange forsyningslinjene blir et problem hvis det blir krise eller krig: De store matlagrene er sentralisert på Østlandet. Det er relativt lite produksjon i nord, med unntak av fisk. I en krise er det dessuten høy sannsynlighet for at strømmen kan bli borte. Det påvirker holdbarheten til maten slik at vi mister det vi allerede har, sier hun. Dersom allierte styrker kommer til Nord-Norge for å bidra til forsvaret av Norge, vil også det øke behovet for lokale matforsyninger. 

Derfor er det så viktig at vi bevarer de naturressursene vi har her i nord. I en krisesituasjon er det nettopp reindrifta og fiskene i fjorden og langs kysten som kan holde oss i live. Når jeg ser hvordan vi behandler naturen, er jeg ikke sikker på om vi hadde klart oss i en krisesituasjon i dag. Vi vet jo at fiskebestandene sliter flere steder i Finnmark. Den nye Ressursoversikten til Havforskningsinstituttet for 2026 viste at fiskebestandene i Nordsjøen, Barentshavet og Norskehavet har blitt nesten halvert siden 2013. I Tanaelva (Deatnu) er laksefisket fullstendig stanset på grunn av svake bestander.

Repparfjorden er en nasjonal laksefjord og er også et svært viktig gytested for kysttorsken, som er truet art. Havforskningsinstituttet melder at Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anbefaler at fangstene av kysttorsk i nord reduseres med rundt 19 prosent fra 2026. Økologisk sterke og friske fjorder er viktig for matsikkerheten, og det er også farlig å være avhengig av oppdrettsfisk og skreifiske fra fisketrålene.

På to områder har Nord-Norge likevel fordeler: Fisk – og samisk selvbergingskultur. Hver dag eksporterer Norge sjømat nok til 38 millioner måltider. I tillegg har samiske lokalsamfunn gjennom generasjoner utviklet kunnskap om selvberging. Høsting og ressursutnyttelse er viktig for beredskap. Matberedskap handler ikke bare om matlaging, men om mennesker som kan produsere.

Når vi vet hvor mye sjødeponi påvirker livet i fjorden, handler ikke Nussirgruva lenger bare om naturvern og tap av reinbeiteområder.  Det handler om sikkerhet. Sikkerhet regionalt, men også nasjonalt. Det blir snakket mye om viktigheten av kritiske mineraler for framtidens teknologi og det grønne skiftet. Jeg er enig i at disse mineralene er viktige, men i saker hvor aktiviteter kan ha alvorlige miljøkonsekvenser, er det nødvendig å vurdere om det er noen tvingende allmenne hensyn som allikevel gjør naturinngrepet nødvendig. Jeg mener det er tvingende allmenne hensyn som gjør at bevaring av våre naturressurser er nødvendig.

Naturmangfoldloven § 14. (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser): Tiltak etter loven her skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser. Ved vedtak i medhold av denne loven som berører samiske interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

Staten sier kobber er strategisk. Jeg sier fisk og rein også er strategisk, kanskje til og med mer. Det som reddet min familie, var nettopp de råvarene og naturressursene vi nå bygger ned. Jeg vil be alle her i salen reflektere, hva skal vi spise når bare kobberet er igjen? Jeg ber derfor retten om å finne oss uskyldige i denne saken da sivil ulydighet var nødvendig for å belyse pågående rettighetsbrudd og stoppe uopprettelig skade på våre felles naturressurser.

2. Subsidiær anførsel: Bøtene er for høye og må reduseres

Dersom retten ikke finner grunnlag for frifinnelse, mener jeg at den foreslåtte boten er uforholdsmessig høy og et alvorlig inngrep i forsamlingsfriheten. (Avkjølende effekt av bøter, noen får tilbud om ny bot, null stevning og uvitenhet om tidspunkt, avlysning av første rettsrunde bare 2 uker før rettsaken).

a. Forholdsmessighet og bøtenivå
Jeg viser til at tingretten i den første pilotsaken fra Repparfjord i juni 2026 la seg på et «vesentlig lavere straffenivå enn det påtalemyndigheten anførte».  Dette viser at retten allerede har anerkjent at de opprinnelige bøtesatsene var for høye og at det foreligger formildende omstendigheter. Aktor har nå lagt ned påstand om en bot på 15.500 kroner (med saksomkostninger). Dette er en økning fra pilotsaken, noe som fremstår som urimelig, spesielt tatt i betraktning at denne saken har klare likhetstrekk med den forrige.

b. Individuelle forhold
For det første er grunnlaget for boten misledende. Den sier at jeg lå i en hengekøye «ved sprengstofflageret». I realiteten lå jeg på veien opp mot sprengstofflageret, men langt fra selve sprengstoffet. Jeg vil også vise til at medtiltalte Sigga, Olav, Sunniva og Sofie, bare fikk bot på 8000 kroner for en nesten identisk aksjon en uke etter på veien opp til sprengstofflageret den 27. august.

I straffeutmålingen må det også tas hensyn til at de fleste av oss er studenter og at en høy bot vil få svært alvorlige personlige og økonomiske konsekvenser. Dette er et tungtveiende hensyn i forholdsmessighetsvurderingen. Jeg ber retten om å følge den samme linjen som i pilotsaken og redusere boten, slik at den ikke overstiger det som ble ilagt i den første runden. En nedjustering med minst 5.000 kroner vil være i tråd med rettens egen praksis fra denne saken.

Avslutning

Dommer, jeg står her fordi jeg følte det var min plikt å handle. Jeg har handlet i god tro, basert på en overbevisning om at staten bryter loven og setter fremtidige generasjoners livsgrunnlag i fare. Jeg ber derfor retten om å idømme oss frifinnelse.

Dersom retten ikke kan ta dette til følge, ber jeg ydmykt om at bøtene settes til et nivå som er rettferdig og forholdsmessig.

Grunnloven § 92.

Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.

Grunnloven § 108.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Grunnloven § 112.

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Den internasjonale domstolen (ICJ) i sin rådgivende uttalelse om klimaendringer fra 23 juli 2025 konkluderer med at:

393. “A clean, healthy and sustainable environment is a precondition essential for the enjoyment of many other human rights, such as the right to life, the right to health and the right to an adequate standard of living, including access to water, food and housing.” («Et rent, sunt og bærekraftig miljø er en forutsetning som er avgjørende for å kunne nyte mange andre menneskerettigheter, som retten til liv, retten til helse og retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert tilgang til vann, mat og bolig.»)

294. “The Court agrees with the conclusion reached by ITLOS that “where there are plausible indications of potential risks”, a State “would not meet its obligation of due diligence if it disregarded those risks” and, in that sense, the “precautionary approach is also an integral part of the general obligation of due diligence” under the duty to prevent significant harm to the environment.” (294. Retten er enig i konklusjonen ITLOS (Den internasjonale havrettsdomstolen) har kommet til om at «der det er plausible indikasjoner på potensielle risikoer», ville en stat «ikke oppfylle sin plikt til aktsomhet hvis den ignorerte disse risikoene» og, i den forstand, er «føre-var-tilnærmingen også en integrert del av det generelle plikt til aktsomhet» under plikten til å forhindre betydelig skade på miljøet.)

Naturmangfoldloven § 4. (forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer)

Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig.

§ 5. (forvaltningsmål for arter)

Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Det genetiske mangfold innenfor domestiserte arter skal forvaltes slik at det bidrar til å sikre ressursgrunnlaget for fremtiden.

§ 6. (generell aktsomhetsplikt)

Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med målene i §§ 4 og 5. Utføres en aktivitet i henhold til en tillatelse av offentlig myndighet, anses aktsomhetsplikten oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen fremdeles er til stede.

§ 9. (føre-var-prinsippet)

Når det treffes en beslutning uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet, skal det tas sikte på å unngå mulig vesentlig skade på naturmangfoldet. Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.

---

Bildet øverst: Simen Kokkvoll, Hammerfest og Tuula Sharma Vassvik, med tilknytning til Gamvik. Foto: Naturvernforbundet

En forkortet versjon er delt som leserinnlegg i bl.a. iFinnmark:
Finnmarkdebatten, Nussir-gruva | Vi kan ikke spise kobber i en krisesituasjon