Grønt skifte med mer gruver?
Innlegg fra Naturvernforbundet i Finnmark
«De globale klima- og miljøutfordringene krever omstilling til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innen naturens tålegrenser. Det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Samfunnet må igjennom et grønt skifte. Det vil være krevende, men fullt mulig.»
Hvem tror du har skrevet dette? Framtiden i våre hender? Naturvernforbundet? Bellona? Miljøpartiet De Grønne? SV? Rødt? Nei, det er faktisk skrevet av Klima- og miljødepartementet under regjeringa av Høyre og FrP. Dette viser at miljøbevegelsen og miljøpartia har klart å komme langt i å bygge forståelse for at vi trenger å legge om kursen. Folk flest ønsker å ta vare på naturen for framtidige generasjoner og stoppe klimaendringene. Dette må derfor også regjeringa ta hensyn til – i alle fall i ord.
Nå har så godt som alle blitt grønne. Blant tilhengerne av «det grønne skiftet» er NHO og Norsk Bergindustri. Dei vil gjøre sin innsats gjennom å ta ut mest mulig «grønne mineraler». Logikken er: Det grønne skiftet er omlegging fra fossil til fornybar energi. Da må vi bygge mest mulig vind- og vannkraftverk og solpanel. Alle mineraler som kan brukes til dette er dermed pr. definisjon grønne. Solpanel trenger kvarts, altså utviding av Elkems kvartsittgruve i Tana og oppstart av ny gruve på Saltfjellet. Alle kraftverk og kraftlinjer trenger kobber, altså gruver ved Repparfjorden og i Sulitjelma. Det trengs sjeldne jordmetall, som må tas ut overalt der vi vinner spor av dem. Til vindmøller og vannkraftdammer trengs betong, altså mer kalkstein. Jern går det mye av, få igang igjen Sydvaranger. Utvinning av aluminium, kobolt og titan forsvares også med grønne argumenter. Av alle mineraler som det kanskje kan være penger å tjene på, er det knapt et der ikke NHO og Norsk Bergindustri kan si at utvinninga vil være bra for miljøet.
I et innlegg nylig skriver NHOs regiondirektører for Finnmark og Nordland vidt og bredt om hvor viktig det er å ta ut mest mulig mineraler, mens mulige negative sider ved gruvedrift er gjømt bort i ei setning om at lokale miljøkonsekvenser må avveies mot verdiskaping og arbeidsplasser. Problemene avvises med: «Noen steder må vi leve med deponering av overskuddsmasser, også i sjøen, der hvor det vurderes som den beste løsningen.» Når noen tror de kan tjene penger (såkalt verdiskaping), skal miljøet og lokalbefolkninga vike. Vi «må» i følge NHO leve med dumping i sjø, sjøl om langt over 99% av verdens gruver klarer seg uten, skal det altså ikke være noe mål å unngå det i Norge.
NHO kan ikke ha unngått å høre om miljøkonsekvensene av tidligere gruvedrift. De må vite at vannkvaliteten i Bøkfjorden etter gjenoppstart av gruveutslippa i 2010 gikk ned fra god til svært dårlig på kort tid, at Repparfjorden blei kraftig skada av gruveutslipp på 1970-tallet, at gamle kobbergruver har forgifta elver og vann fra Røros og Løkken til Sulitjelma og at det fortsatt er mange forurensingsproblem etter forlengst nedlagte gruver. De burde også vite at så godt som samtlige gruveprosjekt i de to fylka kommer i strid med en eller flere primærnæringer. Med dette viser NHO at de ikke ønsker å ta disse problema på alvor. De ønsker ikke noe grønt skifte for mineralnæringa, men at forurensinga skal fortsette som før og stoler på at staten vil bruke maktapparatet til å overkjøre all motstand, slik politi og rettsvesen i 2016 blei brukt mot demonstranter som ville verne Førdefjorden.
For regjeringa betyr det grønne skiftet bare å styrke den fornybare energiproduksjonen. Men dette skal ikke gå på bekostning av fossil energiproduksjonen, som skal drives for fullt til den siste olje er pumpa opp. Rett nok har kulldrifta stansa på Svalbard, men av reint økonomiske, ikkje miljømessige grunner. Man forsvarer norsk olje- og kull med at denne visstnok skal vere reinere enn andre steder, et argument som forlengst er tilbakevist.
Mineralressurser kan bare tas ut en gang, og om man holder fram med dagens rovdrift, vil det snart være tomt. Før vi setter igang nye gruver bør vi derfor se om det er mulig å redusere behovet bl.a. ved å produsere gjenstander som varer lenger og ved økt resirkulering. Gruvedrift med vett og forstand forutsetter at det er reelle behov, det er ikke nok å si som Norsk Bergindustri: «Når det er etterspørsel er det behov».
Både NHO og regjeringa vil øke gruvedrifta kraftig. Men de har ingen plan for at drifta skal bli mindre naturødeleggende, verken for å utnytte betre det som blir tatt ut av fjellet, for å redusere naturinngrepa, for å unngå forurensing på land og i sjø eller for å redusere CO2-utslipp fra utvinning og foredling av mineraler. De ønsker ikke noe reelt «grønt skifte», bare et nytt satsingsområde å tjene penger på og resultatet vil bli ennå mer skader på naturen lokalt og på klimaet globalt.
Vi bør ha gruvedrift i Noreg. Men denne gruvedrifta trenger virkelig et «grønt skifte», med ei helt annen vektlegging av tiltak for å hindre naturødelegging og forurensing. Så lenge verken myndighetene eller organisasjonene til bedriftene i næringa innser det, er det ikke forsvarlig å sette igang nye gruver her i landet.