14.03.2013

Generelle kommentarer
Naturvernforbundet i Finnmark ser stort behov for et offentlig arbeid med å sikre og forbedre vannkvaliteten i Finnmark, både i ferskvann og i sjøen. Vi ser derfor svært positivt på at det blir laga vannforvaltningsplaner og vil gjerne bidra med vårt syn. Vi har dessverre ikke hatt kapasitet til å gå grundig gjennom hele forslaget, men vil på nåværende tidspunkt komme med noen generelle innspill og vi håper å kunne komme sterkere med seinere i prosessen.

Vi ser på kapittel 5 ”Generelle utviklingstrender som påvirker vannmiljøet” som en god oversikt over de aktuelle utfordringene, og vil her kommentere noen av de risikoområdene som er nevnt der:

Gruvedrift
Ved vurdering av tillatelser til ny gruvedrift må påvirkningene på vannkvaliteten tillegges avgjørende vekt. Det gjelder både for utslipp og avsig til vassdrag (eks. Biedjovággi) og for utslipp av avfall til sjø (såkalt sjødeponi), f.eks. Repparfjord. Oppretting av sjødeponi synes ikke å kunne gjennomføres uten at vannkvaliteten blir kraftig redusert, og man bør derfor kreve andre ordninger for deponi.

Når det gjelder gruver som i dag slipper ut avfall, må det legges en plan for å avvikle sjødeponeringa og finne alternative bruks- eller lagringsområder på land. Dette gjelder i første rekke Sydvaranger Gruve, nefelingruva på Stjernøya og kvartsittbruddet i Austertana.

Det må også iverksettes grundige undersøkelser av hvilke forurensinger som ligger i bakken og i gamle avfallsdeponier, og hvilke farer som ligger i mulig avsig fra disse. Vi tenker her bl.a. på de tidligere kobbergruvene i Repparfjord og Biedjovággi.

Forurensing i havner
Vi viser her til den undersøkelsen som bladet Natur og Miljø gjorde i fjor, med oppfølging fra Naturvernforbundet i Finnmark: http://naturvernforbundet.no/finnmark/soeppel/norges-mest-forurensa-fylke-article27215-2629.html#modal

Dette viser at det er behov for ei storstilt opprensking i ei rekke havneområder i Finnmark, og vi er bekymra fordi de statlige bevilgningene til dette arbeidet er langt mindre enn det som trengs for å få vannkvaliteten i havneområdene opp på et forsvarlig nivå.

Fiskeoppdrett
Dagens fiskeoppdrett i Finnmark har allerede ført til ei rekke miljøproblemer i form av lokal forurensing ved mærene og genetisk forurensing gjennom rømt oppdrettslaks. Så lenge disse ikke er løst, vil vi gå mot at det blir gitt konsesjoner til flere oppdrettsanlegg i Finnmark. Vi vil derimot be om at man styrker arbeidet med utvikling av og overgang til lukka anlegg, for å minimalisere forurensingsproblemet.

Vannkraft
Oppdemming av elver gir ikke mye direkte forurensing, men likevel store naturinngrep som virker inn på livet i elver og fjorder. Vi mener det i dag ikke er behov for mer kraftproduksjon i Finnmark og vil gå mot at det gir konsesjoner til flere vannkraftutbygginger.

Oljeutvinning
Både leiting og utvinning av olje og tildels gass utgjør en stor forurensingsfare for livet i havet og på kysten. Vi mener det ikke er forsvarlig å utvide denne virksomheten og anbefaler at det ikke blir gitt flere konsesjoner. Spesielt er vi kritiske til at oljeleitinga blir utvida til nye og mer sårbare og usikre områder. Når de ekstra strenge kravene og sikkerhetsgrensene som ble lagt til grunn for å drive oljeleting i arktiske strøk samtidig er blitt svekket er situasjonen alvorlig.
Vi viser her til Stortingets begrunnelser for de opprinnelige sikkerhetsmessige grenser, og til de daværende og senere tilrådninger bl.a. fra Havforskingsinstituttet.

Vesentlige påvirkninger i de ulike vannkategorier
Kystvann
Kongekrabbe er listet som den mest hyppig registrerte påvirkningsfaktor på bunnfauna, i alle de registrerte vannforekomstene i regionen. Dette er en unaturlig påvirkning av stort omfang.

Siden arten uomtvistelig en innført art, betyr det at Norge er forpliktet til å fjerne den (BCD: FN’s biodiversitetskonvensjon). Føre var prinsippet tilsier det samme. Regjeringen bør minnes på om sine internasjonale forpliktelser. At det synes å være nye fremmede arter på vei inn (eks. snekrabbe) gjør saken enda mer alvorlig.

Potensialet for stor økning skipstrafikk ifm med Den nordlige sjørute gjør det også viktig å få fart i implementeringen av forbundet mot utslipp av ballastvann. Oljeomlasting i indre farvann er også en ekstra risikofaktor som bør reduseres gjennom strenge operative grenser og kontroll.

Kystvannet som region bør også sikres mot for stor belastning fra forurensing, overgjødsling og andre typer kjemisk og biologisk påvirkning fra oppdrettsanlegg. Antallet må holdes på et forsvarlig nivå og plasseringen må inkludere tilstrekkelige buffersoner slik at de ikke innebære genetisk risiko for villaks. Dagens kvalitetskrav er langt fra tilstrekkelige til å unngå uakseptable rømmingsvolum. Her er det behov for konkrete og effektive tiltak som gir høy sikkerhet.

Laksen, spesielt i de nasjonale laksefjordene, må sikres mot negativ påvirkning fra gruvedrift og annen kjemisk og mekanisk forurensing. Flere fjorden bør anses som klare kandidater til «Sterkt modifiserte vannforekomster» (SMVF), med tiltak for å heve tilstandsklassen. To eksempler på dette er Bøkfjorden, og Repparfjorden som bør vurderes i forhold den tilstandsendring som er registrert etter gruvedriften.

Elver
Planen bør ivareta tiltak mot kjemisk forurensing fra metallurgisk industri og gruvedrift der dette er registrert som påvirkning. Når det gjelder tiltak i forhold til påvirkning fra fiskeoppdrett forutsetter vi at dette vil bli lagt til planene når registreringer og vurderinger er ferdigstilt.
Vi støtter fylkesmannens merknader om fokus på genetiske endringer i forvaltningsplanen.

Mattilsynets konklusjon om at vi mangler tilstrekkelig kunnskap ift lakselus må gi utslag i konkrete tiltak for å få kunnskap og kontroll over problemet.

Fiskeridirektoratets oppfatning om at en ikke skal gjøre noe med problemet før en har kunnet måle de genetiske endringer som risikoen innebærer er en fullstendig forkastlig måte å forholde seg til en risiko på.

Innsjøer
Vi har ikke noe spesielt å legge til det som er tatt med, men vil understreke usikkerheten ift konsekvensene av forsuring og nedfall av tungmetaller nord for Nikelverkene. Dette påvirker sannsynligvis også myrområder, bekker, elver og vann. Dette bør undersøkes slik at regjeringens krav om tiltak fra Russlands side i forhold til å eliminere forurensing over grensen kan belegges med fakta i forhold til de negative virkningene.

Tiltak
Tabell 6.4 Status for gjennomføring av tiltak:
Her mangler tiltak for å bringe Bøkfjorden opp fra SMVF til en høyere tilstandsklasse.

Planlagt revidering av konsesjoner for vannkraftregulering bør tidfestes.

Risikovurdering
Kystvann mangler vurdering når det gjelder risikoen for at en ikke får Bøkfjorden opp i miljøklasse fra dagens tilnærmede SMVF.
Vurdering av kongekrabben bør løftes fra Fiskeridirektoratet og til en instans som ikke har interesser av den økonomiske som fiske på denne arten representerer. Dette i lys av den store risikoen som innførte arter representerer. De store kunnskapsbrister som er påpekt gir grunn for stor satsing på å skaffe ny kunnskap, og til å bruke ”føre var prinsippet” inntil dette er gjort.

Hovedutfordringer
Vi støtter de gode vurderinger som er gjort i en grundig saksfremstilling med mange gode planer. Det er imidlertid en del punkter – som vi har nevnt tidligere i skrivet – som bør gi grunn for flere tiltak.
Virkninger på vannforekomster forårsaket av gruvedrift (gammel og ny), må følges nøye. Konsesjonsbetingelser må sikre mot ny forurensning, og det må ryddes opp i gammel forurensing.

Forurenset sjøbunn i havner må tas alvorlig og gi utslag i konkrete tiltak.
Dumping av gruveavfall i fjord er et problem med så store virkninger at dette må tas alvorlig og være grunn for tiltak.

Virkninger av petrokjemisk letevirksomhet og produksjon, og virkning av oppdrettsrelatert virksomhet på følges nøye, og reguleres strengt slik at risikoen kan reduseres til et akseptabelt nivå.

Vi ser frem til at oversikten over de vesentlige utfordringene innen vannforvaltning i neste omgang danner grunnlag for planer og tiltak som i neste omgang gir oss en bedre vannforvaltning og en bedre vannmiljøtilstand.

Etter vår mening må EUs vanndirektiv og den norske Vannforskriften ses som minimumskrav i dette arbeidet, og det må ikke tillates brudd på eller dispensasjoner i forhold til disse kravene.


Gunnar Reinholdtsen
Naturvernforbundet I Finnmark