Kampanja har de siste ukene hatt tre høgdepunkter:

1. LO og NHO skriver brev til klimaministeren og krever at Nussir ASA snarest må få sin utslippstillatelse. LOs hovedargument er som vanlig arbeidsplasser. For den gode saks skyld bryr nå også NHO seg om arbeidsplasser, sjøl om man der i gården til vanlig helst vil rasjonalisere dem bort eller dumpe dem til et billigere land eller billigere arbeidere.

2. NGU slipper et bestillingsverk for NHO, der man finner mineraler verdt 2500 milliarder, og plusser på til 8000 milliarder ved å ta med bearbeidingsverdi fram til ferdige produkter. Etter hundrevis av millioner år skal fjella nå tømmes for alt av verdifulle mineraler så fort som råd. Etter oss kommer syndfloden, men det bryr vi oss ikke om. Om utgiftene er større eller mindre enn inntektene bryr vi oss heller ikke om. Det normale i norsk bergindustri har riktignok vært underskudd og konkurs, men ikke ødelegg den gode stemningen! Så kan vi sammenligne med oljefondet, uten å tenke på detaljer som at fondet er en del av overskuddet fra olja, mens for gruver snakker vi om brutto inntekter.

Dette blir presentert med et Norgeskart med 45 igangværende og 64 planlagte gruver. Av disse ligger omlag 40 i reindriftsområder, men pytt, slike bagateller kan vi da ikke bry oss om. Heller ikke at det blant de gruvene som skal satses på er noen som har fått nei i lokalsamfunna. Hovedargumentet er denne gang «det grønne skiftet». Det skal skaffes metaller til vindmøller, solpaneler og elbiler. Det er i tillegg et distriktsutbyggingsprosjekt, ettersom gruvene vil ligge i «distriktene». Nå har ikke NHO tidligere akkurat gått i spissen verken for grønt skifte eller distriktspolitikk, det har vært viktigere å holde oppe oljeproduksjonen, bilkjøringa og forbruket, samt å sentralisere bosettinga til effektive livskraftige sentra, men kan man tjene på å være miljø- og distriktsvennlig, så hvorfor ikke?

3. Så kommer programmessig Klima- og miljødepartementet med toppen på kransekaka: Velsigning av Nussir ASA sitt utslipp til Repparfjorden. I velvillige media blir dette kobla til de 8000 milliardene, som Finnmark Dagblad like godt plasserer i Kvalsund og sier at her finst denne enorme pengesekken. At verdien av kobberet ved Repparfjorden er beregna til vel 30 og ikke 8000 mrd. er en detalj som ikke må få ødelegge når det først skal jubles skikkelig. Nussir-sjefen, næringsministeren, Norsk Bergindustri m.fl. kappes om å skryte av hvor viktig og bra dette er for Kvalsund, for Finnmark og for Norge. Løftet om arbeidsplasser har nå økt fra 150 til 200, men ministeren legger like godt på til 500. Nussir-prosjektet er også et reint miljøprodukt, ettersom kobber er et «grønt» metall, og avfallet legger seg pent til ro på bunnen av fjorden uten å gjøre noen skade. «Innspill fra miljøbevegelsen og urfolks representanter er vektlagt», i følge generalsekretæren i Norsk Bergindustri. At verken miljøbevegelsen, reindrifta eller Sametinget har sett noe til denne vektlegginga, det er ikke verdt å nevne. Makta vet best.

I media jubler Nussir-sjefen over at kobberprisene har steget litt igjen siste månedene, da skal vi ikke ødelegge det med å fortelle at prisen fortsatt bare er halvparten av det den var da søknadsprosessen starta opp for 5-6 år siden.

Dette blir formidla av velvillige media, fra VG sentralt til Finnmark Dagblad lokalt, og med High North News for det internasjonale markedet. Og overalt framstiller man det som om denne tillatelsen er endelig, og «glømmer» behendig at det faktisk gjenstår en driftskonsesjon, og at Nussirs første søknad av Direktoratet for Mineralforvaltning blei returnert som ubrukelig. Uavklarte juridiske spørsmål rundt Vanndirektivet og Finnmarkskommisjonen kan vi også se bort fra. Mens mange aviser fungerer som jubelgjeng for gruvesatsinga, gjør andre jobben gjennom å late som ingenting skjer, slik at miljøinteresserte lesere ikke skal engasjere seg mot gruveplanene. Og alt ligger til rette for at Øystein Rushfeldt og alle andre gruvespekulanter kan le hele vegen til aksjemarkedet.

Eller kan det være at noen har gjort opp regning uten vert?

Svein Lund
Styremedlem Naturvernforbundet i Ávjovárri