Lederen av Norges største «Folkeaksjon» Alfred Nilsen har i en alder av 92 år gått ut av tiden.

Folkeaksjonen for bevaring av Alta-Kautokeinovassdraget (1978-1982) satte nye historiske standarder for hvordan man kunne få naturkjære mennesker til å løfte i flokk for å ta vare på en av verdens beste lakseelver. For å forstå den nye, banebrytende tenkemåten til Alfred og de organiserte elveredderne – viser vi til et utdrag fra boka som Alfred Nilsen ga ut i 2019 «Altakampen – miljøkampens største folkereisning»:

Felles pressemelding 13.02.1980 (Folkeaksjonen og Altautvalget): Motstanden mot Alta-utbyggingen er sprunget ut på lokalt plan, men har fått enorm oppslutning landet rundt, og i utlandet. Skal det bli en lignende motstand i andre utbyggingssaker må også det samme grunnlaget være til stede, nemlig bastant lokal motstand, elendig saksforberedelse og fare for store natur- og miljøskader eller inngrep i minoriteters rettigheter.

Folkeaksjons-tenkningen med et sterkt, bredt lokalt styre – som inkluderte samiske rettigheter, var et klart brudd med tidligere etablerte naturverntanker. Mardøla-aksjonen var preget av naturfilosofer som gjennomførte sivil ulydighet, men de hadde også vilje til samarbeid med lokalbefolkningen.

Alfred sin omtale av Detsika-leiren sommeren 1979 gir en pekepinn om tankeretning: «Gruppene arbeidet med forskjellige temaer som Finnmarks behov for Altakrafta, alternative energikilder, samenes historie og rettigheter. Leirens egne krefter og tilreisende trubadurer og foredragsholdere bidro til at leiren utviklet seg til å bli landets største kulturarrangement» (side 35).

Alfred deler også en tankevekkende erfaring vedrørende fakta:

 «Det var svært frustrerende å oppdage at dokumentasjonen fra Altautvalget, de berørte kommunene og Naturvernforbundet, fikk lite gehør (…). Vi var temmelig blåøyde, fordi vi trodde at når vi skaffet fakta om vassdraget, om de dårlige og mangelfulle og fullstendige gale opplysningene som både NVE og departementene bygget på, var det mulig å få utbyggingsplanene stoppet.» (side 26)

På side 71 stiller forfatteren det store spørsmålet: Hvordan var det mulig å reise en slik opinion? Og svarer selv slik: «Alta-saken ble, slik jeg ser det, et samlingspunkt for miljøbevegelsen. Det var en sak som hadde så mange momenter i seg at alle fant noe å slåss for. Laksen i elva, bøndenes levekår i Altadalen, kyst- og fjordfisket etter laks, samenes rettigheter, og det som i dag er viktigere enn noen gang, klima og miljøforandringene.»

Erfaringene fra Altakampen viser at fakta og dokumentasjon er ikke nok. Detsika-leiren viste vei – kulturkreftene på alle nivå fikk følelsene i sving – dikt, musikk, teater, bildekunst – kulturkampen vant vi 10-0! Et lite sitat fra Detsika-visa sier det aller meste:

«Her har i mange tusen år vært folk og laks og rein
Og vi har ikkje kampa heilt i villa
Dæm ba om hjelp te stormen oppi Stilla»

Boka «Altakampen – Miljøkampens største folkereisning» brukes av både Natur og Ungdom og av godt voksne naturvernere. Den er blitt en klassiker for alle naturkjære organisasjoner som ønsker å bevare mest mulig av vår verdifulle natur.

Etterretningstjenesten sin mangfoldige aktivitet er også et tema i boka. Hvordan samarbeidet sivil og militær etterretning? Hvorfor ble åpenbar telefonavlytting benektet? Hvordan klarte etterretningen å infiltrere leiren i Stilla? I 2025 har etterretningsvirksomheten endret arbeidsmetoder, og ringer opp Natur og Ungdom når de er på vei til aksjonscamp på Skaidi. Men metodene med påvirkning og undercover er blitt så usynlige at man nesten glemmer å være kritisk.

Å hedre den kloke organisatoren Alfred sine mangfoldige evner og allsidige organisasjons-erfaring blir aldri uttømmende. Å planlegge og bygge leir i mørketida med 30 kuldegrader hadde ingen gjort tidligere. Fra en minileir på 6 personer til 900 deltakere på under 14 dager – det må vel være verdensrekord i rask vekst i et lokalsamfunn. Litt bistand utenfra ble utkalt i jula 1980 – den såkalte Saltfjellgjengen. «Med Per Adde i spissen, ankom gjengen på 6-7 personer til Skiveien 9 … Den fine stua vår som enda var julepyntet, hadde fått et visst preg av høyløe, med sennagress og reinhår …»

Alfred hadde en særs mangfoldig og rik organisasjonserfaring. Fra ungdomspolitikk via idrettslag til forretningsdrift. Han understreket i mange sammenhenger at uten samarbeid med kona Aud, så hadde mye av organisasjonsarbeidet ikke vært gjennomførbart.   

Vi avrunder med sitater fra Alfred sin forsvarstale i oppvigler-rettssaken 01.03.1983: «Å tiltale oss som forsøkte å verne om uerstattelige natur- og kulturverdier, er å snu saken fullstendig på hodet.» «… (Alta)Vassdraget er kanskje den viktigste samlende kulturfaktoren fra naturens side i Vest-Finnmark.   … samer, nordmenn og finlendere sin bruk og tilknytning til Altaelva historisk og i dag.»

Vår ydmyke takk til Alfred for at denne tankegangen vant fram da naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009. Natur som kulturgrunnlag for folks liv – ble endelig anerkjent. Vi siterer formålsparagrafen: «Lovens formål er at naturen … tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.»

Takk for alle kampene du kjempet. Din kjærlighet for naturen vil følge oss i vårt videre arbeid for elva, Finnmarksvidda, fjellene, havet, dyrene og menneskene som lever i det hele.

Hvil i fred.
Hilsen fra Stilla-laget i Naturvernforbundet ved:

Kjell M. Derås, Mari Sofie Strifeldt Arntzen, Ante Guttormsen og Kristin Nicolaysen

Bildet øverst: Alfred Nilsen på landskonferansen 30.05.1981. Foto: Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum IKS

Omtale av boka «Altakampen – Miljøkampens største folkereisning: https://naturvernforbundet.no/finnmark/hva-kan-vi-laere-av-stormen-oppi-stilla/

Minneordet er også publisert i Ságat og Altaposten.