Store ord

I forslaget er det flere punkter med store ord om miljø og samiske rettigheter:

– Styrking av forvaltningen for å ivareta miljøkrav, samiske rettigheter og veiledning av kommunene.
– Tiltak for forskning og utvikling (FoU) for redusert miljøavtrykk

– Utarbeide en strategi for strengere internasjonale miljøkrav til utvinning av mineralressurser.

Dette har vi ingen problem med å slutte oss til, men når vi ser på den praksisen som partiet har stått for i omstridte gruvesaker, må det være tillatt å spørre hvor alvorlig dette er ment.

Praksis
Siden 2010 har det pågått to store saksbehandlingsprosesser rundt søknader om nye gruver i Norge: Nordic Minings rutilgruve ved Førdefjorden og Nussirs kobbergruve ved Repparfjorden. Begge er svært omstridt både på grunn av de inngrepa som vil bli på land og særlig fordi planene er basert på dumping av enorme mengder avgang i fjordene. Begge disse planene har hatt full støtte fra Arbeiderpartiet sentralt, på fylkesplan og i de mest direkte berørte kommunene. Det samme gjelder for ei rekke andre planer om nystart, gjenoppstart og utviding av gruver, bl.a. Nasafjell, Ljøsenhammeren og Sulitjelma i Nordland, Sydvaranger og Elkem Tana i Finnmark, Kodal i Vestfold.

Et hovedspørsmål i striden om mineralutvinning i Norge er om man skal tillate dumping av gruveavfall i sjø. Arbeiderpartiet sier klart at det skal man gjøre. Sjødumping er en sentral del av den norske mineralstrategien, fordi det er et av Norges fremste konkurransefortrinn for å gjøre det attraktivt for internasjonal kapital å investere i norske gruver. Nå hevder man at man ønsker „strengere internasjonale miljøkrav til utvinning av mineralressurser». Det pågår en strid i flere internasjonale organer nettopp om sjødeponi. Nylig vedtok den internasjonale naturvernunionen IUCN å fordømme sjødeponi. To land stemte mot: Norge og Tyrkia. Arbeiderpartiet har ikke sagt et ord mot regjeringas stemmegiving i den saka, alt tyder på at denne ville vært den samme med i A-regjering.

Forslaget blei levert i Stortinget tre dager etter feiringa av Samefolkets dag. I 2016 vedtok Sametinget nesten enstemmig å protestere mot planene for Nussir-gruva. Reindrifta har protestert kraftig mot Nussir-planen og flere av de øvrige nevnte planene som har full støtte av Ap. Hvordan kan man snakke om å „ivareta samiske rettigheter” samtidig som man gang på gang overkjører Sametinget og reindrifta? Blant forslagsstillerne er Ap-representantene fra Finnmark, deriblant Helga Pedersen, som i høst blei nominert som Ap sin kandidat til Sametingspresident. Nå ønsker hun at Sametinget, reindrifta, samiske og norske fiskeriorganisasjoner blir overkjørt.

Nylig blei unge aktivister som demonstrerte for å hindre dumping i Førdefjorden dømt til høye bøter. Over 2000 har skrevet seg på liste for også å legge seg i lenker for Repparfjorden. Når politiet går løs med vinkelslipere for å fjerne demonstrantene, vet vi at Arbeiderpartiet vil stå bak dem, enten de da er i regjering eller ikke. Hva skal man da kalle det når representantene for dette partiet snakker om miljø og samiske rettigheter?

Realiteten i forslaget

Det reelle innholdet i forslaget ligger derfor ikke i det som er sitert over, men heller i disse punktene:

– Strategi for økt utnyttelse og bearbeiding av mineraler i Norge

– Konkrete tiltak for å styrke forutsigbarheten i saksbehandlingen og redusere saksbehandlingstiden.

I brevet fra stortingsrepresentantene står det mye om å ØKE mineralutvinninga, men ikke et ord om at det i dag i verdensmålestokk pågår en gigantisk rovdrift på ikke-fornybare mineralressurser, og at det er på høy tid å REDUSERE uttaket, dersom vi også skal ha tilgang til mineraler for framtidige generasjoner. Det vil si at vi må satse på gjenvinning og på produksjon av gjenstander med lengre levetid. I stedet får vi her servert emn strategi for fortsatt bruk og kast, tøm og røm.

Ap-representantene ønsker at saksbehandlinga blir „forutsigbar» og rask. Det kan ikke tolkes på annen måte enn at de som søker om å få starte ei gruve skal kunne vite at svaret blir ja, og at svaret kommer raskt. Dette er det motsatte av å ta miljøproblema ved gruvedrift på alvor.

Når saksbehandlinga av gruveplanene ved Repparfjorden og Førdefjorden har tatt lang tid, er det nettopp fordi forslagene har vært for dårlige og det derfor har vært mange protester. I dag har vi et lovverk som sikrer at alle parter skal få uttalt seg og at det skal bli gjort grundige vurderinger etter bl.a. plan- og bygningsloven, mineralloven og forurensingsloven. Plan- og bygningsloven gjorde det mulig for Kautokeino kommunestyre å si nei til en gruveplan man vurderte som skadelig for natur og reindrift. Det var en uventet, men fornuftig avgjørelse. Det forutsigbare må være at utbygger får nei når balansen mellom nytte og skadevirkninger er negativ. Det må vel også AP godta?

Hvem vil ha forskning?

Forslagsstillerne ønsker styrka forskning omkring mineralutvinning. Dette har vært et ønske fra mange kanter i mange år, men planen om et eget forskningsprogram blei som Norsk Bergindustri har uttalt „skutt ned av mineralstrategien». Det er ingen andre enn Aps egne mineralstrateger som er ansvarlige for at det ikke finnes noe mineralforskningsprogram i dag. Det lyder derfor ganske hult når det samme partiet nå i opposisjon ber regjeringa styrke forskinga. Det trengst utvilsomt en styrka forskingsinnsats. Ikke minst på hvordan gruver kan lages med minst mulig inngrep i terrenget og hvordan man kan utnytte alt som blir tatt ut og unngå skjemmende og miljøskadelige deponi på land og i sjø. Samt på hvordan man kan gjenvinne mineraler bedre og slik redusere behovet for nye gruver. Men er det slik forsking Ap-representantene ønsker?

Arbeiderpartiet og våre nåværende regjeringspartier er i all hovedsak enige i mineralpolitikken: Det skal tas ut mest mulig mineraler, og hensynet til naturen og til naturbaserte næringer og samiske interesser skal ikke kunne hindre gruveselskapa i å ta ut mineralene og løse avgangsproblemene på billigst mulig måte. Det er i dag i første rekke to krefter som står i veien for å gjennomføre dette. Det er miljøbevegelsen og samiske interesser. Det verste marerittet for gruveselskapa og deres allierte i forvaltning og politikk må derfor være at disse kreftene klarer å samarbeide.

Naturvernforbundet i Finnmark