Bærekraftig bergindustri?
Debattinnlegg av Roy-Arne Varsi, nestleder Naturvernforbundet i Ávjovárri, sendt aviser i Finnmark 16.04.2014
Elisabeth Gammelsæter (Generalsekretær i Norsk Bergindustri) og Thorbjørn Jungård (Forbundssekretær i Bergindustri Norsk Arbeidsmandsforbund) prøver å overbevise publikum gjennom et leserinnlegg at ”bergindustrien bidrar til bærekraft”. Deres hovedanliggende er å tilbakevise Morten Strøknes (forfatter og journalist) sin bekymring for at sjødeponi vil fylle fjordene fulle av giftig avfall. Undertegnede stiller seg kritisk til at Gammelsæter og Jungård (G&J) omtaler sjødeponering som bærekraftig.
G&J sine argumentasjoner til fordel for sjødeponering er at; ”deponeringen vil bli overvåket”; ”deponering i sjø gir stabil plassering på fjordbunnen”; ”bunndyrene vil gjenoppstå etter 3-10 år etter at sjødeponiet er avsluttet”; og til slutt; ”fisken befinner seg i andre dybdelag”.
Det er sant at livet i Repparfjorden har kommet sånn noenlunde tilbake etter mange år etter utslippene av sjødeponeringen av gruveavfallet i 1970-årene, men da var utslippene mye mindre enn hva som nå planlegges. På seks år ble det til sammen sluppet ut omtrent tre millioner tonn avgangsmasse. Nå skal det slippes ut to millioner tonn pr. år over en periode ingen vet lengden av. Det kan være alt fra 10-15 år til 30, 50 eller 100 år.
Det tok fiskebestandene rundt 20-30 år å gjenetablere seg etter utslippene på 70-tallet. Med de planlagte utslippene vil vi ha flere generasjoner med svart fjord før en form for liv kommer tilbake. Heldigvis berget Repparfjordlaksen seg på 70-tallet ved at utslippene var kortere enn levetiden for laksen som da så vidt klarte å reprodusere sin egen stamme, mens med dagens estimat vil ikke stamfisken i Reppardfjorden ha en sjanse til å reprodusere seg selv. Det er vanskelig å forstå G&J sin argumentasjon om at fisken befinner seg i andre dybdelag. Vil det si at sjødeponering ikke påvirker fisken?
Når det gjelder tilbakekomsten av livet på bunn eller bunndyrene, så har de muligens rett i at livet vil gjenoppstå etter mange år, men ikke nødvendigvis slik livet på sjøbunnen var tidligere. Er det omtrent det samme bunnlivet som vil komme tilbake i Repparfjorden sier de ingenting om.
G&J tar i bruk ordet ”bærekraftig” i overskriften og et slikt begrep bør knyttes opp til Brundtlandsrapporten ”Vår Felles Fremtid” (FN 1987) hvor termen ”bærekraftig utvikling” for alvor entret den globale miljødiskursen. Brundtlandrapporten regnes med som et dreiepunkt i miljødebatten. Fra å argumentere at den eneste løsningen var (og er) å bremse den økonomiske utviklingen for å bevare det biologiske mangfoldet til heller å satse på bruk av miljøvennlig teknologi som kan bidra til å kombinere både økonomisk vekst og vern av biologisk mangfold. I leserinnlegget til G&J kommer teknologioptimismen til uttrykk ved at sjødeponeringen vil bli overvåket. Men hva hjelper overvåkingen for å bevare det biologiske mangfoldet når deponeringen først har startet i stor skala?
Kanskje det mest positive med Brundtlandrapporten er at den påpeker at det er nødvendig å inkludere lokalsamfunn og urfolk i de politiske og økonomiske prosessene, noe som er fullstendig fraværende i G&J sitt leserinnlegget. Hvordan er og vil berørte fjordfiskerne og reindriftsutøverne bli ivaretatt? Hva om de må legge ned sine virksomheter pga. forurensingen og inngrepene i området? Dette er næringer som har bestått over flere generasjoner og vil fortsatt kunne være levedyktige i flere generasjoner fremover om ikke deres livsgrunnlag fjernes. Om tilfellet er at fjorden blir svart og lokalkunnskapen ikke blir ivaretatt eller forsvunnet, så er det lite som tyder på at gruvenæringen vil bidra til bærekraftig utvikling.
Eller kan G&J garantere for at sjødeponi av giftig gruveavfall ikke vil true det biologiske mangfoldet, fjordfiskerne eller reindriftsutøverne på noen som helst måte i dette området? Om ikke, så bør G&J slutte å omtale bergindustrien som bærekraftig.