Det har vakt oppsikt at det internasjonale energibyrået IEA nylig gikk inn for å stoppe leitinga etter olje og gass, og i stedet satse på såkalt fornybar energi som vindkraft. I et oppslag på E24 jubler ledende politikere og miljøvernere over dette, og nytter anledninga til å propagandere for økt utbygging av vindkraft i Norge.

Vindkraftkapitalens beste forkjemper Frederic Hauge i Bellona vil bruke dette til å fremme brutale naturinngrep. APs energimann Espen Barth Eide vil bruke det til å fortelle naturvernere at de må godta naturinngrep i navnet til «det grønne skiftet». Like ivrig som han tidligere har fronta olja fronter han nå nedbygging av natur med vindkraft på land og hav. Fra disse hadde vi ikke venta noe bedre. Derimot er vi svært skuffa over at både Naturvernforbundets nye leder Truls Gulowsen og MDGs Rasmus Hansson her går inn for mer vindkraftutbygging. Begge synes å ha glømt at havet også er natur, og at industrialiserte områder også vil bli ramma av vindkraft gjennom støy, lysblink, iskast og fugledrap. Begge ser bort fra at overgangen fra fossil til «grønn» energi er en overgang til en energiproduksjon med langt større materialforbruk. Forbruket av ikke-jern-metaller ved havvindkraft er omlag 6 ganger større enn for et kullkraftverk. Dette vil gi enorm økt gruvedrift med tilhørende utslipp, men gjerne i fjerne land så det ikke synes fra Norge. Disse ressursene er ikke fornybare, og da er heller ikke vindkrafta fornybar. Tilsvarende gjelder for solkraft. Likevel sier Gulowsen: «Det er åpenbart at det er nødvendig med veldig mye mer fornybar kraft i verden».

Vi har ikke bare ei klimakrise, vi har i minst like stor grad ei naturkrise og ei ressurskrise. Vi må derfor stoppe naturinngrepa og redusere mineralforbruket SAMTIDIG som vi reduserer CO2-utslippa. Dette kan ikke gjøres uten en drastisk reduksjon i forbruket, særlig i den rike del av verden og i overklassen i alle land.

Både Gulowsen og Hansson mener «vi» må ha mer energi, men ingen av dem spør hvem er «vi». Ingen av dem synes å tenke over at den rikeste 1 % av verdens befolkning står for dobbelt så mye CO2-utslipp som de fattigste 50 %. Verdens rikeste mann har sin rikdom fra produksjon av elbiler, og regnes derfor som en representant for «det grønne skiftet». Med sin ufattelige rikdom kan han holde seg med to private jetfly og sende satelitter ut i verdensrommet. Men ingen av de intervjua miljøvernerne stiller krav om utjevning av rikdom og forbruk.

«Det grønne skiftet» har nå blitt en ny trussel mot naturen. Det er overtatt av vindkraftindustrien, mineralnæringa og annen storkapital, som et middel til å tjene deres interesser. Det er på tide at miljøorganisasjoner og miljøpartier innser det.

Ole Bjarne Grotnes, Øystein Hauge og Svein Lund, Finnmark.