Fosen, Máze og filmen Ellos eatnu – La elva leve

Ester ble på slutten av 1950-tallet født i et sjøsamisk miljø hvor de små båtene på fjorden måtte vike for de store. Vi møter en ung jente på vei ut i livet som lærervikar i Alta. Hadde hun hørt om digre leopardtanks som prøvekjørte på Fosen på slutten av 60-tallet, samtidig som det dukket opp planer om at samebygda Máze skulle demmes ned? Nordens største skytefelt på Fosen og Finnmarks største kraftutbygging var under planlegging samtidig. To folkeaksjoner med samarbeid mellom miljøaktivister og ulike samiske miljøer så dagens lys nesten samtidig – først Folkeaksjonen mot skytefelt på Fosen vinteren 1977 og så Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget sommeren 1978.

Ester – som er navnet til hovedrolle-skuespiller i filmen, er i virkelighetens verden artisten og miljøaktivisten Ella Marie Hætta Isaksen. Ester kommer fra et hjem ved fjorden hvor mora er fra Máze, og er gift på nytt med en lærer. En lærer som er interessert i sin samtid og hører på radio og kommenterer aksjonene i Stilla høsten 1979. Søskenbarnet til Ester, Mikael, kommer og henter henne, og vi blir med på en reise inn i en konfliktfull samtid hvor hun må takle krevende lærekollegaer og tilknytning til slekt og venner.

Hvilke sår denne konflikten skapte i enkeltpersoner, i familier, blant venner og i bygder er spørsmål man grubler over etter å ha sett filmen. Konsekvenser av fornorskingen i mange generasjoner hadde sin brutale pris. Beslutningstakere som ser denne filmen, vil sannsynligvis få vondt i magen og det som verre er. Andre, som seilte passivt med på fornorskingsbølgen, bør også gruble over sin historiske rolle.

Filmens dramaturgi og hendelser skal ikke røpes her, men det historiske bakteppet skal jeg som samtidsvitne grave litt dypere i. Magnar Mikkelsen skriver i boka MASI, NORGE som kom ut i 1971, om et folkemøte i Masi 14.10.1970 hvor både samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm), og Naturvernforbundet deltok. I kapitlet med tittelen «Sår» siteres Hans G. Øvregård, en ung mann fra Máze: «Dette er en kamp om den samiske befolkningen. … Jeg håper at den norske befolkningen blir med og hjelper så godt de kan mot denne utbyggingen på Finnmarksvidda. … Jeg tror faktisk at et større apparat burde vært med til protest, ikke bare Masis befolkning og Kautokeino Samiid Særvi. Det er for snevert at bare de er med.»  

Øvregård stilte altså allerede i 1970 spørsmålet om hvem som burde støtte denne kampen. Var det kun en kamp om samiske rettigheter, eller kunne kampen utvides til også å inkludere naturvernperspektivet, som disse to inviterte organisasjonene representerte? Vi som på 1970-tallet var aktive i (snm), ivret for samarbeid mellom mange ulike grupper både i det norske og i det samiske miljøet. Folkeaksjonen på Fosen realiserte denne visjonen, og samme tankegang preget også arbeidet for å redde Alta-Kautokeinovassdraget. Jeg siterer fra Folkeaksjonen i Alta, sak 133/79: «Åpning av teltleiren (Detsikaleiren). Det holdes hovedappell på samisk av Tore Bongo og appell av Ruth Rye Josefsen på norsk.»

Våren og sommeren 2021 ble det på nytt arrangert en protestleir i Finnmark, og denne gangen for å redde Repparfjorden. En lavvo beslaglagt av politiet i Stilla for over 40 år siden fant veien til Repparfjorden, og den ble også med til førpremieren til filmen Ellos eatnu – La elva leve – her i Alta.

I samtalen vi hadde etter førpremieren i Alta trakk Ella fram både Repparfjord-saken og dagens Fosen-sak. Repparfjord-campen sommeren 2021 var både en kultur- og protestleir som holdt ut i 100 dager.

Kampen mot Nordens største skytefelt på Fosen ble endelig vunnet i 1992. Fra 2008 var det et bredt samarbeid mot vindindustri på Storheia, og mange trudde kampen var vunnet når Statkraft sitt styre sa nei til utbygging sommeren 2015. Men ivrige politikere overstyrte Statkraft, og i februar 2016 var Trønderenergi vertskap når planene for Norges største vindindustriprosjekt ble lansert.

Reindriftssamene på Fosen måtte enda en gang ta en maraton i rettsapparatet. Høyesterett sin dom av 11. oktober 2021 var en historisk seier. Den norske stat tapte, som majoritetseier i Fosen Vind, og som konsesjonsgiver ved OED. Regjeringen har ikke fulgt opp dommen og stoppet det pågående menneskerettighetsbruddet, selv om «alle» krever nettopp det – nå sist preses Fykse Tveit i Den norske kirke.  Dette er i skarp kontrast til Høyesteretts-dommen i Altasaken av 26. februar 1982 der det ble slått fast at utbyggingsvedtaket var gyldig og statsminister Willoch samme dag krevde at alle måtte legge ned elveredder-arbeidet og respektere landets høyeste domstol.

Ella Marie Hætta Isaksen hadde en kronikk i VG høsten 2022 i forbindelse med ettårsdagen for Høyesterettsdommen i Fosen-saken: «For hva skjer med oss når staten Norge tar fra oss fremtidstroen ved å overkjøre våre rettigheter? Hva skjer når vi ikke lenger har tillit til rettsstaten? Hun framsetter «et helt grunnleggende ønske om at staten stopper det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen og kommer med en offentlig beklagelse til Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt.»

Ole Giæver har skapt en storfilm som forsiktig framsnakker alle de som tok kampen, men samtidig viser filmen at det hadde sin pris. Varm takk til skuespiller Ella som framstiller Ester med tvil, tro og pågangsmot.  Jeg oppfordrer alle til å se filmen – og kanskje er avstanden mellom Fosen og Máze kortere enn du aner. Understreker til slutt at dette er en spillefilm som gjør at du minst vil behøve et lommetørkle. God film!

Kjell M. Derås
Naturvernveteran og sentralstyremedlem Naturvernforbundet

Tidligere publisert i Midtnorsk debatt, Adresseavisen (02.02.2023)