Ja, sammenligninga med gullgruve er god, om ikke nettopp slik utbygger og journalist har tenkt det. Dette og andre vindindustrianlegg kan mange måter kan sammenlignes med gullgruver:
1. Det gir stor profitt til eier/utbygger, som oftest er utenlandske selskaper.

2. Det gir store og varige naturødeleggelser

3. Det er ikke behov for produktet

Siden dette innlegget skal handle om vindkraft og ikke om gull, viser vi for gullets del til vårt tidligere innlegg: https://naturvernforbundet.no/finnmark/gruvedrift/nei-til-gull-ja-til-natur-article38431-2023.html.
I ingressen til artikkelen kan vi lese: «Utbyggerne mener det vil bli en gullgruve for Finnmark, men det er likevel motstand.» Hvem er så utbyggerne? Det er i første rekke det finske oljeselskapet St1. På konferansen Arctic Business Forum i vår omtalte de prosjektet Davvi som «vårt prosjekt». Direktøren for den norske delen av selskapet uttalte at «Vi må ofre noe for klimaet». Sjøl satt han i Oslo med millionlønn og ofra ingenting, det som skal ofres er naturen og reindrifta.

St1 har utvikla seg til et stort nordisk energiselskap, som både satser på olje og på vindkraft. På nettsida til selskapet kan vi lese: «St1 har som visjon å være ledende på produksjon og salg av CO₂-bevisst energi, og prosjektet Grenselandet er i kjernen av vår satsing på å videreutvikle det nordiske fornybare energisystemet. St1 Norge planlegger å opprette vindkraftverket Davvi i Lebesby og Tana kommune. Dette gjør vi sammen med Vindkraft Nord AS og Ny Energi AS.

Vindkraft er en av de mest miljøvennlige formene for storskala kraftproduksjon vi har og Norge er avhengig av å satse på vind om vi ønsker en reell reduksjon av våre klimagassutslipp. Vi har forpliktet oss til strenge utslippskutt gjennom Parisavtalen og må gjøre det vi kan for å takle de globale klimautfordringene. Gunstige forhold for vindkraft gjør dette prosjektet kommersielt bærekraftig og vil gi store verdier tilbake til samfunnet. Ved å ta i bruk Finnmarks vindressurser ønsker vi å bidra til næringsutvikling og forsyningssikkerhet, samtidig som vi leverer fornybar energi som gir store CO₂-besparelser.» Vakre ord fra et selskap som har mesteparten av sin «kommersielt bærekraftige drift» nettopp fra salg av de produktene som bidrar mest til CO2-utslipp.

Vindkraft Nord er for tida eid av investoren Geir Skoglund i Harstad. Ny Energi har adresse Oslo og er eid av nettopp Harald Dirdal, han som er intervjua av iFinnmark og som hevder at utbygginga er så fordelaktig for Finnmark. Tre ting kan vi si sikkert om de tre eierne av Grenselandet:

1. De bryr seg null om Finnmark.

2. De bryr seg null om klimaet.

3. De bryr seg svært mye om egen lommebok.

Lignende selskap har poppa opp overalt der det har vært planer om vindkraftutbygging. Nesten uten unntak har de drevet prosessen fram til konsesjon, for så å selge til utenlandske, mest tyske investorer og fond. De har da sittet igjen med ganske mange millioner for sin innsats. Det er disse folka som forteller oss at vi må ofre noe for klimaet. Denne overklassens overstadige forbruk er i dag nettopp en av de største truslene mot miljø og klima.
Finnmark Dagblad og nå iFinnmark har gjennom mange år vært et konsekvent talsorgan for utbyggere av kraftverk og gruver. Denne artikkelen går derfor inn i en tradisjon, der man er mikrofonstativ for utbyggere, og ikke er interessert i motforestillinger. Utbyggerens løgnaktige framstilling av reindrifta går her så langt at det burde kanskje være ei sak for Pressens Faglige Utvalg. Når noen blir angrepet har man nemlig en samtidig tilsvarsrett, så ikke påstander blir hengende i lufta. Sjøl om angrepet på reindrifta her ikke går på person, men på distrikter, burde de fått svare for seg, så ikke slike feilaktige påstander får stå ubesvart. Vi er kjent med at folk fra reindrifta i området vil skrive eget innlegg og svare på dette, og overlater nærmere tilbakevisning til dem.
Dirdal viser til påstander fra Multiconsult. Dette konsulentselskapet har en fast utreder på reindrift, som er berømt for å ALLTID konkludere med at inngrep ikke skader reindrifta, og som derfor er berykta og uønska som utreder fra reindriftas side. Grenselandet avviste totalt reindriftas ønske om å få en annen utreder.
Mens det tidligere har vært snakk om beløp på over 100 millioner til reinbeitedistrikta, kommer talla her ned på bakken. 200.000 kroner som engangserstatning til hver siidaandel, pluss 75.000 kr årlig for å få livsgrunnlaget ødelagt og naturen rasert. Til sammenligning vil Dirdal trolig kunne håve inn et tresifra tall med millioner når han selger sin aksjepost til et tysk pensjonsfond.

Fra starten har Dirdal og hans kolleger konsekvent framstilt skadevirkningene av utbygginga som minimale. Først hevda de til og med at det ikke var reindrift i området. I denne artikkelen får Dirdal uimotsagt fortsette å bagatellisere skadene både for reindrifta og naturen, og framstille det som der knapt er verken planter eller dyr. Området har en helt spesiell natur som er nesten enestående i Norge, og utbygginga vil ødelegge den midtre tredel av Norges nest største sammenhengende område uten tekniske inngrep. Naturverdiene her trenger vi å ta vare på for framtida og ikke skusle bort til «kommersielt bærekraftige» investeringer for spekulanter i inn- og utland, som forsøker å skjule sine profittinteresser med klima og løfter om industriarbeidsplasser til Finnmark.

Kjell Derås, fylkesstyremedlem Naturvernforbundet i Finnmark
Svein Lund, leder Naturvernforbundet i Ávjovárri