Grunnen til at Naturvernforbundet har jobbet så mye med barmarkskjøring, er fordi antall 4-hjulinger eksploderte rundt år 2000, og de gir stor terreng-slitasje. Motorferdselloven er en “miljølov”; den skal regulere motorferdselen bl.a. ut fra hensynet til naturen.

Vi har prøvd å holde lavt konflikt-nivå. Vi skrev et vanlig brev til Tana kommune i 2003 og anbefalte en del tiltak for å redusere skadene. Det hjalp ikke noe særlig, og vi begynte å påklage vedtak. Da ikke det heller hjalp, og fylkesmannen var spilt utover sidelinjen, dvs forvaltningssystemet ikke fungerte, koblet vi inn påtale-myndigheten. Nå har de også trukket seg. Ingen ser ut til å ture å gripe inn mot det kommunale selvstyret. En hellig ku?

Politiet – Tana kommune

Ságat tok opp forholdet politiet – kommunen i lederen 25. mai. Hovedbudskapet var at politiet ikke skulle legge seg bort i hva politikerne bestemmer. “Det er umulig å forstå hvordan de kunne se det som sin oppgave å legge seg bort i politiske avgjørelser.” Og nesten som en ordre: “Politiet skal ligge lengst mulig unna politiske saker.” Det virker som om redaktøren mener at politikere skal være hevet over loven.

Redaktøren støttet seg til det ordfører Ingilæ sa i et intervju i samme avis: “Dette er en politisk sak.” Her må man holde tunga rett i munnen. Saken er “politisk” i den forstand at det er politikere som gjør vedtakene. Men når disp-utvalget behandler disp-søknader, så er utvalget et forvaltningsorgan. De skal forvalte motorferdselen etter det regelverket som gjelder.

To ganger det siste året har politimester Skulstad skrevet dette i Ságat: “Folkevalgte organer skal selvsagt utøve skjønn innenfor rammene av lovgivningen. De folkevalgte plikter – som alle andre innbyggere – å følge gjeldende lover og regler under utøvelse av folkevalgte arbeidsoppgaver.” (16. juni 2010).

Politikerne hørte ikke på politiet. De innvilget ca 200 barmarks-dispensasjoner til matauk i fjor sommer. Naturvernforbundet klagde på 13 av dem – ikke 142, slik Ságat feilaktig skrev 28. juli. Fylkesmannen gav oss medhold i 11 av sakene.

Politimesteren gjentok budskapet 9. sept 2010: “Dispensasjoner må gis innenfor rammene av motorferdsel-regelverket.” Uttalelsene fra kommunens politiske ledelse i mai viser at de ikke bryr seg om politiet nå heller.

Fylkesmannen – Tana kommune

Kommunen hadde møte med fylkesmannen og Naturvernforbundet i juni 2005: Her var G. Kjønnøy særdeles tydelig: “Dere må skille mellom rollen som forvaltningsorgan og politisk organ. Her er dispensasjonsutvalget et forvaltningsorgan. Ikke bryt forvaltningsreglene!” Dette skulle være klar tale. Nærmest en “advarsel”. Ingilæ var ikke ordfører da, men Ingrid Smuk Rolstad var tilstede, og jeg tar for gitt at de to har snakket om dette. Dessuten var Hartvig Hansen med på møtet, da som medlem av disp-utvalget. Han er varaordfører nå, og dermed politisk med-ansvarlig. Han kan ikke hevde at han ikke visste.

Ordfører Ingilæ sa mer i intervjuet 25/5 -11: “Kommunen og fylkesmannen er uenig om hvordan motorferdselloven skal tolkes.” Dette er å under-kommunisere problemet. Uenigheten strekker seg lengre: Om hvem som skal bestemme hva som er riktig tolkning. Kommunen mener at kommunens tolkning skal gjelde. Sånn må man oppfatte det, for kommunen gjør som de vil, uten å ta hensyn til fylkesmannens gjentatte krav om å endre praksis.

Fylkesmannen på sin side hevder at det er overordnet myndighet som har denne retten. “Dette følger av de vanlige forvaltningsrettslige prinsipper,” skrev Gunnar Kjønnøy i et innlegg i Ságat 16. sept 2010. Det hadde kanskje vært klokt om fylkesmannen redegjorde for jusen som ligger til grunn for dette. For det ser ut som kommunen ikke har skjønt det. I hvert fall ikke godtatt det.

Redaktøren i Ságat tok også opp forholdet fylkesmannen – Tana kommune i lederen 25 mai: “Fylkesmannen skal påse at kommunene følger lov- og regelverket.” Fem dager tidligere hadde han slått fast samme prinsipp: “Det er fylkesmannens jobb å foreta lovlighetskontroll av kommunale vedtak.” Det nye er at redaktøren har snudd i forhold til i fjor og tidligere år, for da har avisa tatt parti med kommunen og kritisert fylkesmannen for å overprøve kommunale vedtak. F eks lederartikler 2. og 8. juli, og 21. april 2010.

Kommunen – fylkesmannen

Ordføreren sa én ting til i intervjuet 25/5: “Tana kommune kommer til å fortsette med sin tolkning.” Han var av samme oppfatning ett år tidligere, da kommunestyret vedtok å ikke godta boten: “Kommunestyret har oppnevnt disp-utvalget og er oppdragsgiver. De forholder seg dermed til kommunestyret.” Altså ikke til fylkesmannen. (Finnmarken 2. juli 2010). To år på rad har ordføreren uttrykt bevisst ulydighet mot fylkesmannen.

Samme slags ulydighet uttrykte Torstein Schanche, leder for disp-utvalget: “Vi forholder oss til kommunestyret. Fylkesmannen er ikke vår sjef.” (Ságat 7. juli 2010). Han mente det ikke var grunnlag for å endre praksis, selv om fylkesmannen og departementet mente at Tana kommune var for liberal på dette området.

En slik bevisst ulydighet har et eget uttrykk i jusen: Å handle med forsett imot det man vet reglene sier. Det er dette § 324 i straffeloven handler om, den paragraf som lå til grunn for anmeldelsen. Naturvernforbundet dokumenterte i anmeldelsen at politikerne innvilget dispensasjonene på tvers av det fylkesmannen gjentatte ganger hadde krevd.

Kommunen – politiet

Da kommunen fikk forelegget i fjor, engasjerte kommunen en advokat for å gi råd om man burde godta boten eller ikke. Advokaten viste til møtet i 2005 og refererte bl.a dette fra fylkesmannen: “Det er enighet om at kommunen skal kunne utøve et skjønn, men det er loven som setter ramme for det skjønnet som skal utøves. Det er fylkesmannens oppgave å se til at skjønnet er innenfor lovens ramme.” Når politikerne i fem år etter dette har fortsatt å gi dispensasjoner i strid med uttalelsene fra fylkesmannen, så kan det ikke være annet enn med forsett. De visste hva fylkesmannen mente.

Advokaten kom til den konklusjon at politiet hadde en god sak, og anbefalte kommunen å godta boten. Rådmannen var av samme oppfatning, også han anbefalte kommunestyret å godta boten. I flere av disp-søknadene som ligger til grunn for anmeldelsen, innstilte administrasjonen på avslag, og begrunnet dette med hva motorferdselloven og forskriften sier, men politikerne innvilget likevel dispensasjon. Derfor er det klart at politikerne har visst hva reglene sier, og de har handlet imot dem. Altså med forsett.

Den 23. mai bestemte politiet å henlegge saken “etter bevisets stilling”. Den formuleringen kan bare bety én ting; at politiet ikke trodde de kunne greie å bevise at kommunen hadde brutt reglene med forsett. Beslutningen kom “etter nøye vurdering” står det i politiets pressemelding. Man kan lure på om politiet var klar over de uttalelsene ordføreren og lederen for disp-utvalget kom med for ett år siden. Etter min oppfatning gir disse uttalelsene klart uttrykk for forsett. Spørsmålet blir: Hvor mye må til for å bevise ‘forsett’? Hva med fylkesmannens “advarsel” på møtet i 2005?

Fylkesmannen – politiet

I snart 10 år har fylkesmannen krevd og krevd at en del kommuner skal endre praksis, uten virkning. Han har demonstrert sin avmakt, som Jarl Hellesvik skrev i Finnmarken 6. sept 2004. Noen ganger må fylkesmannen bruke hardere virkemidler, for å få kommuner til å overholde miljø-lovene.

Han har svart Nei til Naturvernforbundets oppfordring om å anmelde, men var visst glad for at Naturvernforbundet gjorde det. For nå er fylkesmannen skuffet over at det ikke ble noen rettsak: “Vi hadde sett fram til en rettsavgjørelse, uavhengig av hva den ville komme med. Det ville gitt en avklaring av rettsforståelsen mellom f eks kommunen og fylkesmannens ansvar.” (Finnmark Dagblad 26. mai 2011).

Fylkesmannen kan gjøre noe for at det skal bli rettsak: Skriv en anke på henleggelsen.

Dag T. Elgvin, Alta