Kjære familie og venner av Alfred Nilsen – dette er en veldig spesiell dag. I mange år har vi vært vant til at Alfred «alltid var der». Han ble eldre, men du kunne regne med ham som en svært så oppegående mann med tydelige meninger også om tida idag – og med en solid dose lun humor. Men alt tar dessverre slutt en gang.

Vi har hørt mye om Alfred som menneske her i dag og også gjennom minneord i avisene i senere tid. Jeg tror det er i Alfreds ånd når jeg vil si litt mer om de historiske hendelsene som gjorde at han fikk det tunge ansvaret han ble sittende med. Men la meg først slutte meg til det andre har sagt om hvordan han håndterte vanskelige og stressende situasjoner med ro og saklighet  – han var en god leder, og lett å samarbeide med.

Min egen kontakt med Folkeaksjonen og Alfred startet etter anleggsstansen i 1979. Folkeaksjonen gikk da inn i et samarbeid med tidsskriftet Miljø-magasinet, der jeg var med i redaksjonen. Samarbeidet resulterte i  «Alta-magasinet», der vi prøvde å vri  debatten fra å dreie seg om sivil ulydighet til sakens kjerne  – med fyldig omtale av utbyggingsplanens virkninger for laks, reindrift, jordbruk og kraftforsyning.  

Per Flatberg dro senere til Alta som som informasjonsleder i Folkeaksjonen, i perioder vikarierte jeg for ham. Det var en intens og ofte frustrerende men samtidig fin tid – som også bød på hyggelige avbrekk som fiske av småsei på hytta til Aud og Alfred!

Altakampen var ofte tung å stå i, Alfred beskrev selv 14. januar 1981 med følgende ord:   

«Selv idag, 38 år etter at kampen om elva kulminerte i Stilla 14. januar 1981, blir jeg grepet av uhyggen som jeg følte på 0-punktet den dagen. Følelsen av avmakt mot en politihær på 600 mann som regjeringa hadde sendt til Alta for å gjenomføre et utbyggingsvedtak. En utbygging der det meste av lovpålagte forundersøkelser manglet, og de som forelå var feilaktige. Et skrekkeksempel på mangelfulle undersøkelser før arbeidet skulle settes i gang». 

Dette sitatet sier mye. Alfred snakker ikke bare om politiaksjonen men retter også søkelyset mot bakgrunnen for de dramatiske konfliktene, etter min mening et kjernepunkt i hele Altahistorien.  Vi snakker om dårlige forundersøkelser om skadevirkninger for folk og natur, deretter politiske vedtak som det dessverre gikk prestisje i. Jeg syns det er verdt å nevne dette også fordi vi 45 år etter første Altavedtak i Stortinget fortsatt lever i et samfunn der tilsvarende ting kan skje – eksempler kan være Melkøya i Finnmark og Ullevål sykehus i Oslo.   

Altakonflikten startet lenge før dramatikken i Stilla og foran Stortinget. Demonstrasjonen i 1970 mot neddemming av samebygda Masi gjorde saken kjent i hele landet. Masi ble vernet og utbyggingsplanene for Altavassdraget ble redusert. Kommunestyrene i Kautokeino og Alta sa likevel gjentatte ganger – med stort flertall – nei til utbyggingsplanene som forelå.

At berørte kommuner sa nei til kraftutbygging var veldig uvanlig den gangen. Vi fikk helt andre interessekonflikter enn hva Norge var vant til i kampen om vassdragene. Nå stod kraftinteressene ikke bare mot vakker natur, men også mot jordbruk, reindrift og laksefiske, altså naturen som livsgrunnlag – og dette var flere år før «bærekraftig utvikling» ble et vanlig begrep. Her var motstanden i Kautokeino og Alta kommuner epokegjørende!

Med den lokale motstanden som utgangspunkt ble Folkeaksjonen en landsomfattende organisasjon med 20.000 medlemmer. Men regjeringen tok ikke motstanden i de berørte kommunene på alvor. Det var ingen vilje til å se på nye opplysninger om skadevirkninger eller om hvorvidt behovet for Altakrafta var så prekært. Det gikk prestisje i saken.  

Alle som sitter her vet hvordan det gikk videre. Folkeaksjonen bestemte seg for å ty til sivil ulydighet i Stilla. Og Oslo-folk våknet en dag til samisk sultestreik foran Stortinget. Deretter fulgte flere år med dramatisk dragkamp om vassdraget. Som mange har pekt på hadde Alfred en helt sentral rolle i at ting ikke utviklet seg til noe enda verre. I lengden ble overmakta for stor. Elva ble utbygd, og Alfred Nilsen ble, sammen med Per Flatberg, Svein Suhr og Tore Bongo, dømt etter «oppviglerparagrafen».

Men vassdragsvernet i Norge ble kraftig styrket i etterkant av Altakampen. Også for samiske rettigheter var Alta et avgjørende vendepunkt. Samtidig ser vi at dårlige tradisjoner fra 40 år tilbake fortsatt er med oss. Melkøya-saken er nok et eksempel på at det går prestisje i saker uansett hva som kommer fram av nye opplysninger. Og stortingsvedtak som truer Verneplanen for vassdrag viser en skremmende historieløshet overfor viktige politiske kompromisser. Jeg vet at Alfred var opptatt av slike saker til det siste. Han vil for alltid bli varmt husket i norsk miljøhistorie.

Jan Borring

---

Borring er tidligere informasjonsmedarbeider i Folkeaksjonen og redaksjonsmedlem i Miljømagasinet. Han har også vært energikonsulent i Naturvernforbundet og byråkrat i Miljøverndepartementet.

På bildet øverst: Viggo Finstad Nilsen gir ordet til Jan Borring under minnestunden for Alfred Nilsen.