Debatten om strøm i Nord-Norge preges av forvirring. Ansvarsområder blandes, årsaker forveksles, og resultatet blir feil løsninger både for naturen og for lokalsamfunnene. Når «manglende nett» brukes som forklaring på alle utfordringer, risikerer vi flere naturinngrep samtidig som de virkelige begrensningene for lokalt næringsliv og samfunnsutvikling blir stående.

Det norske strømnettet er organisert i flere nivåer. Statnett har ansvar for transmisjonsnettet som utgjøres av de store kraftlinjene som frakter strøm mellom landsdelene og til store industrikunder. Distribusjonsnettet bygges, driftes og vedlikeholdes av lokale nettselskaper, og forsyner småbedrifter og husholdninger.

I denne forvirringen har Naturvernforbundet observert en problematisk praksis: Vindkraftutbyggere som overfor kommuner argumenterer med at store utbyggingsprosjekter vil gi «bedre robusthet» i det lokale distribusjonsnettet, for eksempel gjennom nye transformatorer og større nettkapasitet. Distribusjonsnettet skal dimensjoneres for lokalsamfunnets faktiske behov, ikke brukes som virkemiddel for å rettferdiggjøre store og irreversible naturinngrep. Energiutbygging handler om produksjon og innmating til overordnet nett, ikke om løse lokale utfordringer i distribusjonsnettet. Å blande disse hensynene er både teknisk misvisende og demokratisk betenkelig.

Samtidig fylles kraftkøen av såkalte «grønne» gigaprosjekter: Datasentre, hydrogen og ammoniakkanlegg med enormt kraftbehov og begrenset lokal verdiskaping. Mange av prosjektene er høyst usikre, men reserverer likevel store mengder nettkapasitet. Denne køen av luftslott som Statnett administrerer, legger press på både transmisjons og regionalnettet og fortrenger utvikling av eksisterende industri med lokal kompetanse, arbeidsplasser og etablerte verdikjeder.

Konsekvensene merkes tydelig lokalt. Småbedrifter og etablerte virksomheter får beskjed om å vente i årevis på nettilknytning mens hundrevis av megawatt holdes av til prosjekter som kanskje aldri realiseres. Når slike prosjekter faller bort, frigjøres enorme mengder kapasitet.

Hemnes kommune i Nordland valgte nylig å ikke tildele Fuella (ammoniakkproduksjon) den industritomten selskapet ønsket seg, men i stedet bevare området for landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Dette fører trolig til at 560 MW(4,9 TWh) frigjøres til samfunnsøkonomisk lønnsom virksomhet. I prosjektet ble det lovet om lag 30 arbeidsplasser.

Prosjekter som dette gir få arbeidsplasser per kilowattime og legger stort press på både natur og nett. Skal vi sikre bosetting i Nord-Norge og samtidig spare natur, må kraften prioriteres dit den gir mest mulig varig verdiskaping og flest mulig arbeidsplasser per kWh.

Vedvarende lav strømpris i Nord-Norge er heller ikke et ubetinget gode. Den rammer kraftselskapenes økonomi og dermed eierkommunene gjennom bortfall av utbytte og svekket evne til å bygge egenkapital. I lange perioder har strømprisene i prisområde NO4 (Nord-Norge) ligget svært lavt, tidvis på null eller i minus. Det er nivåer som ligger under kostpris for både vann og vindkraft. Landsdelen har et kraftoverskudd på rundt 8 TWh. Dette viser at utfordringen ikke er mangel på kraft, men hvordan kraften brukes og prioriteres. For kommuner med presset økonomi betyr situasjonen mindre handlingsrom og økt jakt på nye inntektskilder – og dermed større sårbarhet for utbyggingspress.

Logikken som ofte presenteres, er at industriprosjekter skal øke etterspørselen og dermed strømprisen, mens energiprosjektene skal tjene på den prisøkningen industrien angivelig vil skape. Men dette er høyst usikkert. Forventningen om at vindkraften vil bli lønnsom «på sikt», når alle planlagte gigaprosjekter en gang er realisert, er en spekulativ antakelse. Utviklingen i Norden viser at utbyggingspresset fra vindkraft i stor grad holdes oppe av billige lån, garantier og komplekse finansielle konstruksjoner, ikke av robust markedsinntjening. Risikoen skyves videre i systemet, mens naturen bygges ned og lokalsamfunnene blir sittende igjen med usikkerhet og potensielle tap.

Til tross for dette lanseres det stadig nye energiprosjekter og naturinngrep. Over halvparten av tapet av inngrepsfri natur i Norge de siste årene kommer fra energiutbygging og tilhørende infrastruktur. Det skjer midt i en naturkrise og i strid med politiske mål om å redusere nedbyggingen av verdifulle arealer.

2026 er Totalforsvarsåret. Da burde det være åpenbart at et robust strømnett handler om beredskap og driftssikkerhet, ikke om å legge til rette for urealistisk forbruksvekst. Et styrket distribusjonsnett kombinert med energieffektivisering og tydeligere prioritering av kraftbruk vil gi positiv effekt for næringslivet. Mer bruk av sjø- og jordkabel kan gi oss bedre nett med liten eller ingen naturkostnad.

Skal Nord-Norge utvikles bærekraftig og innen naturens tålegrenser, må vi slutte å blokkere reell lokal verdiskaping med luftslott og ikke bruke lokale nettutfordringer som argument for stadig ny energiutbygging og videre nedbygging av natur.

Kjell M. Derås, fylkesleder Naturvernforbundet i Finnmark

Frode Solbakken, styremedlem Naturvernforbundet i Nordland

Bildet øverst: Vågsfjellet – Statkrafts prosjektområde for vindkraft i Hattfjelldal. Foto: Tommy Eliassen

Om Naturvernforbundet:
Naturvernforbundet er Norges eldste og største natur- og miljøvernorganisasjon, stiftet i 1914. Vi arbeider for å verne naturen og sikre livsmiljøet slik at menneskelig aktivitet ikke overskrider naturens tålegrenser. Naturvernforbundet har litt over 43 000 medlemmer.

Innlegget delt i media

Nordnorsk debatt:
https://www.nordnorskdebatt.no/nar-statnetts-luftslott-skaper-kraftkrise-i-nord/o/5-124-425697