Norske kobberforekomster er hovedsakelig konsentrasjoner av sulfidmineraler. De kan inneholde ulike kobbersulfider, som kobberkis, bornitt, covelin, og kobberglans. De inneholder også svovelkis (pyritt), et sulfidmineral som er jern og svovel uten kobber. Svovelkis er svært vanlig i norske bergarter. Det har metallisk gullfarge og ofte kalles for fool’s gold, eller narregull. Bare en narr blir lurt, fordi svovelkis er hardt, mens gull er mykt, og fordi svovelkis ruster lett når det først er eksponert for oksygen i luft og vann. Rustflekker fra svovelkis er lett å finne på bergoverflater i Norge. Noen steder ser man også gule svovelflekker, men svovel har lett for å vaskes videre.

Svovelkis er som regel uønsket i kobbermalmer, og betraktes som avfall. Ved nedlagte norske kobbergruver, som Bidjovagge i Finnmarksvidda, er det ofte hauger med knust gråberg som inneholder svovelkis. Det er kjemisk ustabil, og gir fra seg sur avrenning til overflatevann og grunnvann, et prosess som fortsetter i svært lang tid.

Når malmen tas ut ved en gruve, kjøres det gjennom oppredningsprosesser, der malmen finknuses og de verdifulle kobbermineralene utvinnes. Restproduktet heter avgang, og må avhendes på ansvarlige og økonomiske gunstige måter.

Kobberprisen har vært lav de siste 40 årene, og kjente norske kobberforekomster har ikke vært lønnsomme å drive. Nå har prisen gått opp, og vil sikkert gå høyere, fordi kobber er en begrenset og ufornybar ressurs. Snart blir det lønnsom å drive norsk malmutvinning igjen, til tross for at de enkelte norske forekomstene er små og norske kostnader høye.

Kobbergruvene ved Repparfjorden, som ble nedlagte i 1978, er de første som blir økonomiske igjen. Forekomstene ligger ikke langt fra fjorden, som er gunstig med tanke på malmtransport til sjøs. Den billigste måten å kvitte seg med avgangen er sjødeponering, og hvis det tillattes, er det klart at gruvedrift der er lønnsom med dagens kobberpriser.

Sjødeponering av gruveavgang er problematisk. I en utredning fra 2010 Bergverk og avgangsdeponering: Status, miljøutfordringer og kunnskapsbehov er det skrevet ned «de 6 viktigste forutsetningene for sjødeponering av avgang.» Forutsetning 3 er svært kortfattet: «Det forutsettes at innholdet av sulfid (og dermed tungmetaller) i avgangen er lavt.»

http://www.klif.no/publikasjoner/2715/ta2715.pdf

Hvor mye svovelkis kan vi forvente i avgangen fra en fremtidig sjødeponi i Repparfjorden? Det vet vi ikke. Det ble gjort oppredningsforsøk med malm derfra, men malmene som ble brukt var de mest miljøvennlige, de som er nesten fri for svovelkis. Analyserapporten fra 2011 Fysiske og kjemiske egenskaper til flotasjonsavgang fra Nussir- og Ulveryggen forekomstene nevner ikke svovelkis eller andre sulfider i beskrivelsen av avgangen.

http://www.klif.no/nyheter/dokumenter/horing/horing2010-397_flotasjonsavgang.pdf

Nå trengs det nye forsøk, der det velges ut malm som er rik på svovelkis, for å finne ut hva som skjer med svovelkis under oppredningsprosessen. Det forekommer også malm med betydelig mengder svovelkis i Repparfjordområdet, noe vi vet fra bl.a. Malmdatabasen ved Norges geologiske undersøkelse. http://aps.ngu.no/pls/oradb/minres_deposit_fakta.Main?p_objid=18075&p_spraak=N

Ved Institutt for geologi og bergteknikk, gleder vi oss til den nye malmepoken i Norge. Vi er opptatt av bærekraftig malmutvinning. Det er skuffende å tenke at knust bergart, som egentlig er et geologisk ressurs og produseres like ved en malmutshippingskai, ikke kan omsettes, men må heller dumpes som avfall i sjøen der den vil skape miljøproblemer. Med tid og forskning, kan man finne nye måter å bruke knuste bergarter. Et eksempel på slik oppfinnsomhet er isolerende steinull. Et annet er vanlig ukebladpapir, som er ca. halvparten marmor, finmalt og festet til et underlag av trefiber. Norske bergarter brukes i dag på mange kloke måter.

Å finne en måte å selge finknust gruveavgang i stedet for å kaste den i sjøen vil kreve forskning og tid. Dette er litt problematisk, fordi nå er vi ivrig å komme i gang med malmutvinning. Men malmen vil tas ut i løpet av noen år, og gruvene legges ned igjen. Da vil det være deilig å ha gjort det på bærekraftig vis, og ha en ren Repparfjord uten avgangsproblemer.

Allan Krill,

Professor i geologi, NTNU Trondheim

Flyfoto over forurenset vann ved nedlagt Bidjovagge gruve, Finnmarksvidda

kilde: http://kart.finn.no