Naturglede – eller fornybar ordførersmerte i Måsøy?
Hvis ordføreren virkelig vil bidra i klimakampen med et tiltak som monner – så er svaret å styrke kystfiskerne og ta tilbake bearbeidelsen av fisken, i stedet for å sende råstoffet fisk på en reise verden rundt for bearbeiding og innpakning.
Ordfører Sjursen spør iFinnmark 04.02 under overskriften: «Fornybar energi – en nødvendighet eller bare en smerte?» om følgende: «Er det naturvern, ivaretakelse av historie eller kultur, eller er det en drøm om at kommunen kun skal være et stille, uberørt sted å reise til? Det virker i alle fall ikke som et ønske om utvikling og vekst.»
Myten om at vindindustri i norsk natur er et fornybart klimatiltak, lever fortsatt i noen politiske miljøer. I nabokommunen Porsanger ble det derimot et stort flertall mot vindindustri med TLP (Tverrpolitisk liste) og Høyre i spissen for vedtaket. Verdien av inngrepsfri natur, fiske og friluftsliv samt bolyst var viktige argumenter. Kåfjord kommunestyre fattet et lignende enstemmig vedtak om nei til vindindustri 07.12.2020. Naturvern i 2021 handler om å ivareta naturmangfold og klima, ikke enten eller.
«Naturarven som verdiskaper» var et stort nasjonalt prosjekt (2009–2013) som undersøkte hvilke næringsmuligheter det var i unik natur og de stedegne tradisjonene som var knyttet til denne naturen – spesielt i reiselivssammenheng. Formål var å øke verdien av verneområder og andre naturområder med spesielle kvaliteter. Undertegnede var Naturvernforbundet sin representant i dette verdiskapings-prosjektet, og man kan bare ta en titt til Hornøya og Vardø for å fastslå at det er mulig å skape arbeidsplasser med utgangspunkt i unik, verdifull natur i Finnmark. At Naturvernforbundet jobber for utvikling bygd på lokale ressurser som fugl og fisk burde ikke overraske. I hvilken hovedretning skal Måsøy kommune gå? Nye industriarbeidsplasser med høy økonomisk risiko og stort forbruk av natur, eller kunnskapsbaserte næringer som natur- og kulturopplevelser?
Vi er hjertens enig når ordføreren skriver: «Vi må faktisk bidra i verdens kamp mot klimaendringer. Så langt jeg kjenner til er det ikke gjort noen vedtak om at det skal bygges et vindkraftanlegg – og heller ikke utredet at det i det hele tatt er mulig med vindturbiner i disse områdene. To av de viktigste stikkordene i denne vurderingen er naturmangfold og reindrift.»
På Fosen i Trøndelag har reindriftssamene anket gyldigheten av vindkraft-konsesjonen som er gitt til Fosen Vind til Høyesterett. Reindriftssamene vant fram i Frostating lagmannsrett om at vinterbeitene på Storheia er tapt på grunn av vindindustrien, og nå skal landets høyeste domstol i storkammer avgjøre denne saken. Når Sjursen drar fram naturmangfold og reindrift – så er det de to tyngste argumentene som også har gjort at både i Trøndelag og i Namsos har snudd, og nå går mot vindindustri på bekostning av natur og reindrift.
Hvis ordføreren virkelig vil bidra i klimakampen med et tiltak som monner – så er svaret å styrke kystfiskerne og ta tilbake bearbeidelsen av fisken, i stedet for å sende råstoffet fisk på en reise verden rundt for bearbeiding og innpakning. Naturvernforbundet fikk gjennomført en undersøkelse for over 10 år siden som viste at en kilo torsk fangstet av en kystfisker skapte 4 ganger mindre CO₂ enn en trålfangstet kilo torsk. Og å bearbeide fisken i Havøysund i stedet for i Kina kan være vidundermedisin mot ordførerens fornybare klimasmerter.
Kjell Magne Derås
Styremedlem Naturvernforbundet i Finnmark
Publisert som leserinnlegg i iFinnmark